Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

Jeg skrev først “den store skuffelsen” i overskriften, men tok meg i det, siden Sommeren uten menn helt ærlig ikke var noen stor skuffelse. Den er ikke stor på noen som helst måte, dessverre, den er derimot ganske likegyldig og uengasjerende.

Forventningene, derimot, var store. Jeg elsket What I Loved, lot meg fasinere av The Shaking Woman og likte The Sorrows of An American, så hvorfor skulle jeg ikke falle for Sommeren uten menn? Til tross for den litt illevarslende, ukebladnovelleaktige tittelen?

Det slo meg raskt at det var noe ukebladsk over hele historien også, med den forsmådde hustruen, den hormonstyrte ektemannen løpende etter den yngre kollegaen, reisen til hjemstedet, tenåringsjenteintrigene, de akk så vise damene på eldresenteret og det strevende småbarnsforeldreparet i nabohuset. For ikke å glemme slutten. (Men strengt tatt er slutten så klisjeaktig og samtidig så hastig sammenrasket at den burde bli glemt.) Historien som helhelt kommer ganske enkelt ikke helt i mål. Den ytre handlingen er uorginal og Hustvedt lykkes i mine øyne ikke med ambisjonene med å oppveie, eventuelt utnytte dette med paralleller til tidligere tiders romaner for kvinner og med evinnelige neurosciences-referanser av typen “Man kan ikke lokalisere selvet i et nervenettverk.”

Flere blogger skriver glimrende om Sommeren uten menn, slik som Bai og Janke, og de påpeker også denne hangen til å holde foredrag samtidig som man skriver roman, noe som i denne boka oppleves både som trettende og belærende. I What I Loved og til dels The Sorrows of An American fungerte det, her blir det bare gjentakende og oppstykket. På den andre siden, for å balansere meg selv litt, så er det mange glitrende avsnitt i Sommeren uten menn, og selv om teksten er noe springende så lykkes Hustvedt med å skape gode bilder.

Jeg tok meg også i å ergre meg over Hustvedts hang til å trekke inn eget liv, eller rollemodeller som minner om henne og familien, i nok en historie. For vi har vitterlig lest om den vakre, vevre, skandinaviskættede forfatterinnen, med særs aktiv nevrologi, med en datter, en kjent ektemann og med tilsynelatelig ulegelige sår fra møter med ufølsomme jevnaldrende på skolebussen i oppveksten, har vi ikke? Jeg slår et slag for at forfattere med trang til å drøfte eget liv mellom to permer heller kjøper seg en dagbok. Hørte du det, Knausgård?

Om livet uten rømningsvei: Nothing to envy. Real lives in North Korea.

Først av alt; du bør lese denne boka. Den er en uhyggelig velskrevet dokumentar om hverdagslivet i Nord-Korea, et land som er så hermetisk lukket og vanstyrt at det virker mer som en historie fra en tegneserie enn virkelige menneskers virkelighet. Side på side der du i ditt stille sinn tenker at det går da ikke an? Det kan ikke være sånn? Man kan ikke leve sånn? Man kan ikke det, kan man?!

North Korea invites parody. We laugh at the excesses of the propaganda and the gullibility of the people. But consider that their indoctrination began in infancy, during the fourteen-hour days spent in factory day-care centers; that for the subsequent fifty years, every song, film, newspaper article, and billboard was designed to deify Kim Il-sung; that the country was hemetically sealed to keep out anything that might cast doubt on Kim Il-sung’d divinity. Who could possibly resist?

En av bokas mange styrker er at den gir forklaringer på hvordan en så vanvittig nasjon som Nord-Korea kan oppretteholdes, den forklarer hjernevaskingen, kontrollen av alle ledd og på alle nivåer, hvordan alt ble styrt og overvåket og konsekvensene av selv det minste feilskjær, i et land der en ironisk kommentar om lederens høyde kan sende deg til arbeidsleir for resten av ditt liv. Og der ikke bare du straffes, men dine foreldre, dine søsken, dine besteforeldre, dine onkler og tanter og søskenbarn, dine barn.

Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å leve i et land hvor åpenlys forelskelse er forbudt og hvor et ungt par kan være kjærester i hemmelighet i årevis, hvor det tar mange år før de sniker seg til et kyss, og hvor begge planlegger flukten til Sør-Korea skjult for hverandre. Ikke et kritisk ord til regimet dristet de seg til å ytre til den andre. De sa aldri adjø, de bare dro. Og møttes mange år senere, på den andre siden av grensen.  Det er vanskelig å se for seg familiene som gikk milevis ut på landet for å finne et eller annet, hva som helst, som kunne spises. Det er vanskelig å se for seg de eviglange arbeidsdagene, etterfulgt av kurs og partimøter, dag etter dag, også lenge etter at lønna og maten sluttet og komme. Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å være barneskolelærer, og se elevene bli magrere og trøttere, håret rødligere og sprøere, lemmene tynnere og magene større, helt til de en dag slutter komme på skolen.

Demick lykkes med å beskrive nettopp disse tingene gjennom intervjuer med Nord-Koranske avhoppere i Sør-Korea, og presenterer gripende, men samtidige nøkterne portretter av livet i Nord-Korea. Hun forteller ikke leseren hvordan hun skal føle, hun forteller kun historiene, og det respektfullt, uten at man føler at personene man leser om blir utlevert. Demick er journalist (og leder nå Los Angeles Times Kina-kontor) og har jobbet i Sør-Korea i årevis. Hun kjenner landet, hun kjenner historien og forteller parallelt og innvevd i de personlige historiene også historien om Nord-Korea og regimet, blant annet hvordan Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning bidro til energikrisen og sultkatastrofen Nord-Korea gikk inn i tidlig i nittiårene.

By 1998, an estimated 600 000 to 2 million North Koreans had died as a result of the famine, as much as 10 percent of the population. In Chongjin, where food supplies were cut off earlier than in the rest of North Korea, the toll might have been as high as 20 percent. Exact figures would be nearly impossible to tally since North Korean hospitals could not report starvation as a cause of death.

Jeg gråt da jeg leste Barbara Demicks Nothing to envy.  Over all som døde i denne meningsløshetens navn. Over alle som lette etter mat som ikke fantes. Over alle som aldri har våget dele tankene sine med noen, i frykt for hva som kunne skje med sine nærmeste. Og Nord-Korea er fremdeles et lukket diktatur. Sør-Korea er en av verdens største produsenter av mobiltelefoner. I Nord-Korea har nok mange enda ikke brukt en telefon. Likevel, Nord-Korea er sannsynligvis ikke like hermetisk lukket som før. Selv om bare få utvalgte har tilgang til internett, alle nyheter siles og omskrives, kritikk av regimet er like forbudt som før, økonomien om mulig mer skakkjørt enn noensinne, så øker trafikken over grensen til Kina og flere nyheter fra utsiden enn før siver inn.

By the end of 1998, the worst of the famine was over, not necessarily because anything has improved but, as Mrs. Song later surmised, because there were fewer mouths to feed. “Everybody who was going to die was already dead.”

Boka er også utgitt på norsk nylig, med tittelen Mørkets rike. En tittel som nok henspeiler landets problemer med strømforsyning, på nattlige satelittbilder over Asia er det nemlig en mørk flekk på kartet. Nord Korea.

Kate Morton: The Distant Hours. Eller En svunnen tid, som noen syntes det var en god ide og kalle den på norsk

Det lot seg altså gjøre. Jeg har endelig lest ferdig Kate Mortons The Distant Hours og jeg klarte det utrolig nok på kortere tid enn det tok et visst brev å komme seg fra Milderhurst til London.

Men i rettferdighetens navn er det ikke Kate Morton sin feil at jeg har brukt over et halvt år på å lese de rundt 650 sidene om Milderhurst, the Mud Man, søstrene Blythe og Edie Burchills liv og levnet. Det er Amazons Kindle-butikk. Eller Apples iPad. Og hele ebokgreia. Jeg er tydeligvis ingen ebokleser, boklesing er tilsynelatende enda et felt hvor jeg framstår som prippen tradisjonalist, som står krokbøyd og beskyttende foran den støvete, overfylte bokhylla mi og med stramme lepper fastholder at alt var nu meget bedre før.

For The Distant Hours er underholdning, eventyr og romantisk svermeri fra perm til perm og er jevnt over fengslende og fasinerende. Selve historien vil jeg ikke utbrodere så voldsomt, siden noe av det jeg likte godt med historien er at den er ikke fullstendig forutsigbar. Man aner noe, man gjetter litt, men jeg klarte langt fra skjønne alt, og det er befriende med historier som klarer holde på en god hemmelighet. Alt jeg vil røpe er at The Distant Hours inneholder alt en historisk svermersjel kan begjære; ett erverdig, men falleferdig slott, engelsk landsbygd, historier om håpløs kjærlighet, og nedgrodde hager med skakke, begrodde steinmurer, gamle benker, roser, morgendugg og forvillede tåkedotter.

Persongalleriet må man være hugget i stein for ikke å bli glad i, tror jeg, med de tre gamle søstrene Blythe i det gamle slottet, bundet sammen av minner, forpliktelser  og kjærlighet og Edie, en moderne romanheltinne det går an å tro på og med et anstrengt forhold til sin tilsynelatende evig tilknappede mor, Meredith, som bodde på Milderhurst sammen med Blythesøstrene under krigen. Og i bakgrunnen lusker mennene; søstrenes far, den avdøde forfatteren Roberth Blythe, Tomas Cahill, den yngste søsterens forlovede og ikke minst the Mud Man. Hvem gjorde hva, og hvem drev hvem til hva? Men like uungåelig som man blir glad i Edie, Meredith, Juniper, tvillingene Percy og Saffy så blir man trist på deres vegne. For det som var og for alt som aldri ble. Jeg sier ikke mer.

Jeg har Mortons Den glemte hagen stående i den tidligere nevnte støvete og overfylte bokhylla mi og den er lagt inn i sommerferiens leseprogram, uten tvil. Jeg håper bare den lever opp til forventningene mine til drømmende, mystisk og romantisk sommerlektyre.

Kate Morton kommer forøvrig til Litteraturfestivalen på Lillehammer 24-29. mai.

Vakkert, men skjørt

Jeg elsker Michael Ondaatjes Den engelske pasienten. Den er perfekt. Filmatiseringen  med  Juliette Binoche, Ralph Fiennes og Kristin Scott Thomas er heller ikke verst (men det må medgis at her i heimen omtales den både som en av de mest vakkertristfineste filmene noensinne laget og som like spennende som å se furutrær vokse, avhengig av hvem du spør.)

Vel, jeg var i alle fall veldig forventningsfull da jeg satte meg ned med hans tredje bok på norsk, Annas bok. Her bør forøvrig den oppmerksomme leser merke seg at jeg skriver bok, ikke roman.

Annas bok er ikke Annas bok. Egentlig. Annas bok er en historie om Anna, Claire og Coop som vokser opp sammen  med faren på en gård i Nord-California i syttiårene. Anna er hans biologiske datter, født av konen som døde i barsel, Claire er adoptert, født samme dag og sted som Anna og med en mor som døde og Coop er gårdgutten, fire år eldre enn jentene og eneste overlevende fra rovdrap og mordbrann på en av nabogårdene. Bakteppet er satt, så nå kan du jo spørre deg hva som kan skje når unge jenter og unge menn tilbringer mye tid alene i ødemarken, og hva ensomme, sorgtunge fedre som synes disse unge jentene og mennene er oppdratt som søsken skulle kunne finne på å mene om det, og hva de eventuelt kunne finne på å gjøre dersom de finner ut av hva barna leker med. Uten å avsløre alt for mye (?) så inntreffer det noe når Claire og Anna er seksten år, noe som får både Anna, Claire og Coop til å rømme hjemgården og hverandre. Utover i boken møter vi de alle tre igjen, Anna som litteraturforsker i Frankrike, Claire som advokat i San Fransisco og Coop som pokerspiller.

Ikke helt det jeg så for meg forfatteren av Den engelske pasienten skulle skrive om. Pokerspill i Tahoe. Men jeg kan tilgi Ondaatje både pokerbord og syttitallet, det jeg derimot lenge slet med å tilgi han var skrivestilen. Hver eneste gang jeg følte at Anna, Claire, Coop og (den navnløse?) faren begynte å materialisere seg, så brast bildet jeg forsiktig hadde bygd meg opp av de igjen. De forsvant, oppløste seg. Frustrerende. Helt til det slo meg at selvfølgelig kverver de stadig bort, for hvordan skal jeg som leser kunne se de, når de ikke kan se seg selv. Hvorfor skal jeg få grep om de, når de ikke har grep om seg selv?

“Er jeg helten i mitt eget liv”, spør Claire seg, noe som er essensen i de sammenflettede, men ofte tilsynelatende løsrevne historiene som fortelles i Annas bok. Hvem er er jeg, hva betyr jeg, hva betyr jeg for andre mennesker. Spesielt i beskrivelsene av forholdet mellom Anna og Claire er dette nydelig håndverk.

Og kanskje er dette historien om tvillingskap. Jeg har smuglet meg selv vekk fra den jeg var og hvem jeg var. Men er det jeg som er den levende tvillingen i historien om vår familie. Eller er det Claire. Hvem av oss ble brakt til taushet?

Annas bok er en komplisert tekst, og beskrives av enkelte anmeldere  som nærmere poesi enn som en roman og jeg tenderer til å være enig. Den er ikke like hjerteskjærende vakker som Den engelske pasienten, men den er vakker og fasinerende og ikke minst krevende på en god måte, og jeg skjønner at jeg før eller senere blir nødt til å lese den igjen.

 

 

Kva las du no: The Shaking Woman or A History of My Nerves

Som skolebarn hatet jeg Kva las du no?-serien. Virkelig hatet. Flere år med banale historier om Ola-Ola og alt slags vissvass etterfulgt av minst like banale spørsmål på hver femte side. Som skulle utførlig besvares med løkkeskrift. En mer effektiv måte å drepe barns leseglede på kan vel knapt finnes.

De siste dagene har jeg lest Siri Hustvedts The Shaking Woman or A History of My Nerves og jeg tok meg faktisk i å savne spørsmålene fra Kva las du no. For noen pauser med påtvungen refleksjon over hva jeg akkurat hadde lest og om jeg virkelig skjønte det som skjedde i andre avsnitt på side 63 og om jeg hadde oppfattet at det skulle sees i sammenheng med informasjonen nederst på side 44 hadde virkelig hjulpet meg med å henge med i svingene. I stedet måtte jeg henge med alene, noe helt klart krevde sin leser, men som samtidig var utfordrende, annerleders, lærerikt og morsomt.

“Hva handler denne om da”, spurte mannen min mens han bladde gjennom den. “Eh, det er ikke fiksjon”, svarte jeg nølende for å skaffe meg en tenkepause. “Det er en slags velskrevet personlig populærvitenskaplig beretning, fra en dyktig amerikansk forfatter som en dag begynte og skjelve ukontrollert mens hun holdt en tale om sin avdøde far og er vel egentlig en slags oppsummering av brain and mind, nevrovitenskap og psykologi. Eller noe sånt. “Mhm”, svarte mannen min. Jeg fikk ha boka mi i fred, gitt.

Jeg synes det er vanskelig å plassere denne boka i en sjanger. På Hustvedts blogg hos New York Times omtales den som a neurological memoir og det er vel egentlig den mest passende beskrivelsen jeg har funnet. Boka tar et slags utgangspunkt i forfatterens egen opplevelse, med den ukontrollerte skjelvingen ved farens minnestund to år etter han døde og også andre opplevelser og erfaringer fra hennes eget liv. Hustvedt søker å finne ut hva som forårsaker skjelvingen og utforsker også hva symptomene hennes ville ha blitt diagnostisert som til ulike tider og etter ulike retninger innen hjerneforskning, psykologi og filosofi. Jeg lot meg flere ganger under lesningen slå til bakken over hvor letttilgjengelig Hustvedt faktisk presenterer dette stoffet og ikke minst hvor sømløst og flytende det er gjort. Å lese denne boka er som å sitte i sin egen sofa og lytte til en sjeldent dyktig foreleser.

Mens jeg leste What I Loved av samme forfatter tidligere i år tenkte jeg flere ganger at dette var virkelig en grundig researchet roman, blant annet skriver hun mye om forskning og syn på hysteri gjennom tidene, og mye om den franske nevrologen Jean Martin Charcot ofte, og hans arbeid beskrives også grundig i The Shaking Woman. Hustvedt forteller videre at hun har vært opptatt av temaet i mange år, noe som gjenspeiler i seg hvor elegant hun skriver om feltet, og ikke bare Charcot.

Jeg har egentlig ikke lyst til å si noe negativt om denne boka, men det som trakk leseopplevelsen min noe ned, er at jeg ikke alltid har så lyst til å vite altfor mye om forfatterene jeg leser bøker av og i hvor stor grad de bruker egne opplevelser og egen bakgrunn i skrivingen sin. Skal man dømme etter salgstallene til biografier og memoarer så er jeg i kraftig mindretall, så dere bør vel ikke vektlegge akkurat dette argumentet mitt altfor tungt.

 

 

Nej, Runeberg, du har fel.

Synes du det høres morsomt ut å temme fluer? Ikke det nei. Synes du det høres morsomt ut å lese om en døende mann som temmer fluer? Ikke det heller? Likevel, Erik Wahlströms roman Flugtämjaren er faktisk overraskende morsom.

Stenbäck var en av de värsta. Han argumenterade med citat ur Biblen. Det underströk hans överslägna fromhet och bevisade at han visste mer om skolfrågor än Uno.

Meg jeg må vel bare tilstå at jeg ikke klarte fullføre den. Jeg hang rett og slett ikke med på hvem som var hvem, på hvilke relasjoner de hadde til hverandre, hvem sitt perspektiv historien ble fortalt fra i hvilket avsnitt; Runeberg, Pacius, Cygnaeus, Stenbäck, Fredrika eller noen av fluene, eller hvor i historien vi befant oss, hverken geografisk eller tidsmessig. Jeg klarer ikke en gang skjønne hva den handler om, og halvveis uti boka kjente jeg at helga er for kort til å lese bøker man ikke skjønner, uansett hvor pussige eller velskrevne de måtte være.

Boka handlar ytre sett om Finlands kjente Johan Ludvig Runeberg (1804-1877), men dikter relativt fritt rundt både Runebergs liv og Finlands historie. Den indre handlingen dreier angivelig om hovedpersonens forhold til de han elsker eller burde elske, blir jeg meg fortalt på Nordisk Råds nettside.

Jeg syntes ikke språket var en barriere på de to foregående romanene som ble lest på henholdsvis svensk og dansk, men med denne syntes jeg nok at språket kom i veien. Jeg hadde mer enn nok med å henge med på innholdet, og da ble det uvante svenske språket et ekstra hinder. Til tross for at jeg ga den opp, så synes jeg ikke det er en dårlig bok. Den fremstår både gjennomtenkt og velskrevet, men kanskje noe tunglest?

Flugtämjaren er Erik Wähströms tredje roman og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra Finland. Dette er bok nummer fem  i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser og blogger om de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Der finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag og tilsvarende for de øvrige nominerte bøkene.

Nå gleder jeg meg til å lese andres opplevelser av Flugtämjaren, kanskje jeg skjønner noe nytt denne gangen også?

Veien til fjords hjerte

Etter å ha lest en bok som ikke fenget meg, men som atter andre ser ut til å elske, reflekterte jeg litt over hva som tilsier at en roman skal gå hjem hos undertegnde og har fjaset meg fram til følgende kriterier:

1) Forfatteren heter John Irving. (Dog ikke helt usvikelig. Jeg får f.eks rykninger hver gang noen nevner Den fjerde hånden og hever øyenbrynene passivt-aggressivt av Sist natt i Twisted River.)

2) Den inneholder store mengder ulykkelig kjærlighet og lidende elskede som verken evner leve med eller uten hverandre.

Ikke så veldig variert, med andre ord.

Videre ble jeg sittende og pønske ut min Top Ten Achy Breaky Heart List:

1. Anna Karenina. De gråter, elsker, går fra vettet, går fra barna, går fra hverandre, mister forstanden og kaster seg foran tog. På russisk maner. Særlig mer ulykkelig kan det ikke bli.
2. Den engelske pasienten. Hulk.
3. Tatt av vinden. Ord er overflødige.
4. Kristin Lavransdatter. Shame on you, Erlend.
5. Kjærlighet i koleraens tid.
6. Elskeren.
7. Tornefuglene. Jeg rødmer litt, jeg innrømmer det. Småjenter i ødemarken som svermer for katolske prester, liksom.
8. Stolthet og fordom. Ingen liste uten Jane Austen. Jeg skal alltids kunne argumentere henne inn på (den høyst hypotetiske) lista over Fjords Top Ten Sci-fi Classics også.)
9. Utrensking. Ok, så kan den vanskelig kalles en kjærlighetsroman. Men ulykkelig kjærlighet er et viktig motiv og det er en fantastisk roman som alle må løpe og lese.
10. Alle de vakre hestene. Heller ikke en klassisk kjærlighetsroman. Men ung, ulykkelig kjærlighet som man kan snufse av.

Andre med lignende preferanser? Som glatt kan se koblingen mellom leselykke og kleenex og røde øyne? Noen anbefalinger også, kanskje?

 

Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

Med fare for å gjenta meg selv inntil det søvndyssende; jeg er ingen fantasy-fan. Derfor har jeg aldri hatt spesielt lyst til å lese Kristine Toftes Song for Eirabu. Men så har den altså noen fristende attributter likevel; den har et nydelig omslag, en spennende tittel, den er skrevet på nynorsk og forfatteren har skapt et mytologisk univers med klart slektskap til norrøn mytologi. Så kanskje dette kunne være noe for meg likevel?

Neh. Det var ikke noe for meg. Song for Eirabu er gjennombejublet på utallige nettsteder og bokblogger, men jeg melder meg altså ikke i koret. Jeg ville gjerne like historien bedre enn jeg gjorde, for det er mye positivt som kan sies. Språket er både upåklagelig og behagelig og mytologien Tofte har skapt er imponerende. Men jeg klarte bare ikke la meg fange av historien. En av hovedgrunnene til at jeg prioriterer lesing er at det gir meg fri fra alle jobbtankene som ofte kverner rundt i hodet mitt, men mens jeg leste Song for Eirabu tok jeg meg plutselig i at jeg skisserte opp en graf mens jeg egentlig satt og leste. Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, siden jeg ikke liker lese alt for avslørende omtaler om bøker jeg enda ikke har lest selv, utover å sitere forlagets omtale:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Romanen er tykk og ordrik og rammene rundt historien fortelles med stor omstendelighet. Mytologien er detaljrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Men til tross for grandiose anslag så blir alt så jordnært, gjørmete (bokstavelig talt…) og hverdagslig. Jeg venter stadig på at magien skal komme, og ikke minst på at det skal skje noe som engasjerer meg. Til og med gudene framstår som hverdagslige, furtne og trassige, og hovedpersonene, Ragna og Berghitte, vel, de frir seg aldri fra girl next door-rollen og overbeviser meg aldri om at de er noe mer enn helt ordinære (og til tider irriterende tungnemme!)  tenåringsjenter. De burde rett og slett lære litt hverdagsheltglamour av Frodo og Harry P.

Men for all del,  jeg er ikke sikker på om det er noe galt med historien som sådan, men mer det at jeg heller ikke denne gangen klarer å entre fantasy-universet.

Hvilken familieidyll!

Philippa Gregorys Søstrene Boleyn har stått pent og prydelig i hylla mi ei god stund nå. “Hvor spennende kan den egentlig være”, har jeg tenkt, “det er da ikke akkurat noen hemmelighet hvordan historien ender”. (Dersom noen som snubler innom her mot formodning skal ha sovet gjennom absolutt alle historietimer, kan bakgrunnen leses her.) Så viste det seg at den var faktisk overraskende spennende likevel, og overraskelser, se det, det liker vi!

Dessverre kommer spenningen i Søstrene Boleyn til en pris. Den oppretteholdes nemlig ved at historien fortelles noe i overkant hesblesende, og jeg ble tidvis sliten bare av å lese om alle intrigene og den iherdige hviskingen, tiskingen og konspireringen.

Kort oppsummert er dette historien om søskene Boleyn; George, Mary og Anne, og en hel slekts nitidige arbeid for å få en Howard-pike gift med Henrik den Åttende, og dermed som mor til den neste kongen. For hvilken rikdom, makt og innflytelse vil ikke det kunne gi?

Historien fortelles gjennom Mary, som var den av søstrene som endte med å gå inn i historien som “the other Boleyn girl”, men i motsetning til søsteren med hodet fremdeles festet til kroppen. Vinklingen er for så vidt god, men jeg synes det innimellom blir trøttende og lese historier som fortelles så notorisk kronologisk som det gjøres her. Mary blir som gift kone, og femten år gammel, angivelig dyttet inn i kongens soverom av familien, og de to eldste barna hennes presenteres her som kongens biologiske barn, ikke ektemannens (Henrik den Åttende erkjente aldri farskapet til Mary Boleyns barn). Etterhvert er det søsteren Anne Boleyn som blir kongens foretrukne favoritt, og etter hvert også hans kone nummer to, en langtrukken skilsmisse, mange henrettelser, krigshandlinger, rømte paver og hemmelige brev senere. Mary gifter seg etter sin første ektemanns død om igjen med en mann av allmuen, og blir etter dette ikke spesielt populær i familien Boleyn/Howard. Anne lykkes ikke med å gi Henrik sønnen og arvingen han er desperat etter å få, men deres datter Elizabeth arver senere tronen og regjererer i 25 år som Elizabeth den første(etter halvbroren Edward VI og halvsøsteren Mary I) og Anne blir etter et ulykkelig ekteskap halshugget for hekseri, rundt tredve år gammel, på Tower.

I boka presenteres forøvrig Mary som den yngste av søstrene, noe jeg stusset på, siden hun ble giftet bort før Anne, og etter litt googling ser det ut som de fleste historikere går ut fra at Mary faktisk var eldre enn Anne. Det igjen leder til den største innvendingen min mot denne boka; hvor slutter historien og hvor begynner fiksjonen? Søstrene Boleyn er skrevet av en historiker med doktorgrad og presenteres som en “roman basert på virkeligheten og et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen (dvs. Mary) som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte”. At det ligger grundig research og solid forarbeid bak er ubestridelig, men det er fremdeles en roman, og en roman hvor mye er sant, antatt bevist og allment kjent og hvor mye er fiksjon og fantasi. Forfatteren har gjort dette ryddig nok, synes jeg, men selv synes jeg det drar leseopplevelsen litt ned, å bli sittende og spekulere på om avsnittet jeg leser er historisk riktig eller det er fri fantasi. Kanskje det bare er nerden i meg som hadde satt pris på et slags etterskrift av forfatteren der hun redegjør for hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som eventuelt er beviselig i strid med hva som er antatt være riktig. Spesielt det siste.

Men underholdende er det. Riktig underholdende.

55,845 g/mol

I fjor, for nesten et år siden, vant jeg Jern av Torgrim Eggen i en konkurranse hos Moshonista. Siden har jeg forsøkt å lese den. Jeg har virkelig prøvd. Den har tross alt fått litt skryt, både her og der. Jeg tror til og med den er ganske morsom.

Men jeg får det bare ikke til. Alle forsøk strander hver eneste gang i at jeg utvikler stressnakke, blødende magesår og byllepest av skrivestilen. Orddeling og hermetegn kan passere som et hipt påfunn i to, toppen tre, avsnitt. Ikke gi meg en hel fordømt roman med tøyset! Jeg ser heller Iron Man på DVD i stedet for å prøve lese Jern atter en gang -og mitt forhold til amerikanske superheltfilmer er pent sagt ganske frynsete.

For å være litt positiv  og konstruktiv på en lørdags formiddag så likte jeg Torgrim Eggens Pynt fra 2001 godt, den reddet en “fire europeiske land på tre dager”-jobbreise fra total flyplasskjedsomhetkollaps for noen år siden. Janke på Jeg Leser har skrevet et fint innlegg om Pynt; den tar litt av etterhvert, men morsomt er det.

Og om få timer befinner mitt eksemplar av Jern seg i en konvolutt, på vei til en bokblogger 401 km lenger sør.