Monthly Archives: april 2010

Last Night in Twisted River

Etter å ha «oppdaget» Amazon, minst et tiår etter landets øvrige befolkning, har jeg begynt å lese engelskspråklig skjønnlitteratur. Så siden John Irvings siste, Last Night in Twisted River, ikke er utgitt på norsk enda (men nå er det bare noen få dager igjen) grep jeg muligheten til å lese den på orginalspråket.

Det jeg derimot helt glemte i bestillingsøyeblikket, er at den godeste John skriver ganske tykke romaner. Så jeg ble passe svett da det dukket opp en koloss av en engelskspråklig roman i postkassa, og den ble stående et par dager i bokhylla, både forlokkende og litt fryktinngytende, før jeg kvinnet meg opp og grep meg an. Det må også innrømmes at Irving har et noe større engelsk ordforråd enn undertegnede og at jeg har måtte søke råd og støtte hos min gamle venn Oxford Dictionary mer enn en gang.

Forventningene var store, men samtidig var jeg litt bekymret. Hva om denne var like dårlig som Den fjerde hånden? Og vil jeg egentlig lese om tømmerfløting?

I starten fikk jeg følelsen av at dette var en litt annerledes Irving-roman. Spesielt etter å ha nærmet meg side 100 uten at noen av karakterene hadde bedrevet noe kjønnslig omgang. Den følelsen fikk seg et kraftig skudd for bauen da han i kapittel 4 introduserer sex og bjørner. Samtidig. Hva er det med den mannen og bjørner?!

Og bjørner er ikke det eneste velkjente elementet Irving bringer inn. Jeg nevner i fleng: ensomme mannlige karakterer, litt mer enn middels bekymrede fedre, sønner på internatskole, bryting, forfattere, abortklinikker, tatoveringer, New Hampshire.  Nesten så det er overraskende at han ikke klarte skvise inn en svipptur til Amsterdam eller Wien i løpet av alle de 554 sidene gitt.

Nå skinner det sikkert gjennom at jeg slettes ikke ble overbevist av Last Night i Twisted River. For dette er faktisk en annerledes John Irving roman, og med det mener jeg dessverre at det er en veldig ujevn roman.  Dette er første gang jeg har lest Irving og lurt på om det ikke skal skje noe snart. Over halvveis tok jeg meg i å lure på om ikke handlingen skulle begynne snart…

Faktisk var jeg en stund veldig skuffet. For gjennom store deler av boken er dette en  gjennomgående uengasjerende historie  som ofte ga meg en følelse av at den ikke var ferdig gjennomarbeidet. Enkelte deler av boken, for eksempel beskrivelsene av livet i Twisted River helt i starten framstår som langt mer gjennomarbeidet og overbevisende enn mye av det som følger senere, som mange steder føles overfladisk og hastig beskrevet.

På mange måter er det en klassisk Irving-roman. Historien er kompleks og svært dyktig fortalt. Historien er spekket av referanser til tidligere romaner, til eget liv, til andre forfattere og til andre historier. At mannen kan skrive, kan man vanskelig benekte. Likevel blir denne gangen litt vel i overkant, og jeg nikket gjenkjennende da jeg leste en  amerikansk anmeldelse som mente at Irving like gjerne kunne ha skrevet en selvbiografi denne gangen.

Karakterene i historien, og spesielt kvinnene, er så flate at de er vanskelig å tro på, langt mindre engasjere seg i de eller la seg overbevise om at de virkelig skal ha noen form for innflytelse på de andre karakterene i boka.  Det siste er nok den største innsigelsen jeg har mot Last Night in Twisted River; karakterene er overflatisk beskrevet, jeg får ingen følselse av å komme under huden på de, jeg føler ikke sympati for de, jeg tror ganske enkelt ikke på de. Og enda mindre tror jeg på relasjonene og forholdene de har seg i mellom. De overbeviser ikke, med Ketchum-skikkelsen som et solid og hederlig unntak. Forholdet han har til Six-Pack er også en av de få mellom-menneskelige relasjonene i boken som jeg synes er troverdig.

Ikke før langt inne i siste tredjedel av romanen, etter et (lenge varslet) dødsfall i familien vi følger, begynner jeg å bli litt engasjert i historien og persongalleriet, og får endelig følelsen av å lese en skikkelig John Irving-roman. Men det er altså ikke før omlag 400 sider er lest…

John Irving har gått hen og skrevet en ganske middelmådig sak og de som har lyst til å lese Last Night in Twisted River anbefales herved en tur på biblioteket for å låne En bønn for Owen Meany. Eller hva som helst Irving har skrevet tidligere.

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

De beste blant oss

Etter Harald Eias siste show, Hjernevask, er samfunnsforskning plutselig et tema rundt norske middagsbord og ved landets kaffeautomater. Så da kan kanskje Helene Uris roman De beste blant oss fra 2006, fra et imaginært lingvistikk-institutt, få en liten revitalisering? For kanskje er dette virkelig en avslørende beretning om norsk akademias indre liv?!

Foto: Haugenbok.no

Uri fortalte til studvest.no at hun hadde en agenda med romanen:

– Jeg hadde en agenda med «De beste blant oss». For det første syntes jeg det var viktig å sette fokus på hva som faktisk foregår på landets forskningsinstitusjoner, samt avlive noen myter. Vi ønsker å tro at på universiteter og høyskoler preges miljøet av rettferdighet, samarbeid og et felles ønske om å gjøre noe for vitenskapen. Jeg vil si at miljøet tvert i mot er preget av kameraderi og at prosjektsstøtter ofte avgjøres ut i fra hvem som spiser lunsj sammen. «De beste i blant oss» setter fokus på dette ved å angripe systemet, sier Uri.

Jeg følte ikke at boken var noe særlig hardt spark til akademia, det er i alle fall langt fra systemkritikk, selv om det er flust av sarkastiske beskrivelser både av miljøer og personer. Heller vil jeg si at romanen er preget av kjærlighet både til eget fag og til forskning generelt.

Uten å avsløre handlingen (som dessverre er sørgelig forutsigbar) dreier historien seg hovedsaklig om språkforskeren Pål Berntzen, den myndige professoren Edith Rinkel og «godheten selv», Nanna Klev ,ved institutt for futuristisk lingvistikk, til daglig forkortet futling. Som universitetsansatt ler jeg hjertelig og nerdete av flere av karakteristikkene i boken og beskrivelser av hvordan enkelte presenterer de samme foredragene om og om igjen for de samme tilhørerene på konferanse etter konferanse, men gjenkjennelsesgraden er ikke særlig høy. Det er betraktelig mindre intriger og begjær hos i korridorene hos oss, og kjønnsdriften siver ikke ut av kontordørene på høylys dag, for å referere til denne anmeldelsen av Kjetil Rolness for Bokklubben.

Helene Uri skriver veldig godt. Det flyter, det er morsomt og det underholder. Men De beste blant oss er likevel ganske lettglemt.

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Min sønns historie

Min sønns historie (Nadime Gordimer, 1990) var i mange år favorittboka mi og er en soleklar vinner i kategorien «bøker jeg har lest om og om igjen». Det er også flere andre av Gordimers bøker jeg har satt stor pris på, slik som Burgers datter (1979) og Reisen alene (1994).

Foto: Guardian.co.uk

Jeg kom til å tenke på denne historien igjen da jeg ryddet litt i bokhyllene tidligere i dag (noen små hjelpsomme hender hadde «omorganisert » litt for meg) og fikk veldig lyst til å lese disse bøkene om igjen, siden de gjorde så voldsomt inntrykk på meg da jeg først leste de.

Min sønns historie er en elegant og kompleks fortelling om en løgn, en familie og en frigjøringskamp. Historien fortelles i hovedsak av sønnen, Will, som i starten av boken ser sin far Sonny, den fargede frigjøringshelten, sammen med en annen kvinne, attpåtil en hvit kvinne. Will forsøker å beskytte moren og søsteren mot sannheten, mot at faren bedrar ikke bare moren, men som Will ser det også familien og kampen mot apartheid, men oppdager etterhvert at både moren og søsteren vet og har visst lenge. Ikke bare vet de, men de er også selv aktivister med sine egne hemmeligheter.

Nadime Gordimer mottok Nobels Litteraturpris i 1991, året etter at denne romanen ble utgitt.

Jeg anbefaler denne hjertelig, og gleder meg til et forhåpentligvis snarlig gjensyn selv. Kanskje jeg også skal prøve meg på de to siste romanene hennes, de har jeg ikke lest (The Pickup, 2001 og Get a Life, 2005).

1 kommentar

Filed under Hyllemeter

Lest så langt i dag…

Så langt i dag har vi vært gjennom deler av Ruffen (anbefales forøvrig, både på grunn av historiene og ikke minst de fantastiske illustrasjonene), Se så glad jeg er i deg og vi har funnet Willy ørten ganger. Man rekker litt når hordene våkner ved morgengry.

Dagen er enda ung, og jeg satser på at jeg også rekker noen sider av denne i løpet av dagen:

Foto: amazon.com

Jeg har ikke lest så mange sidene enda, men den er veldig, veldig lovende!

1 kommentar

Filed under Hyllemeter

Skulle det, burde det, ville det, men gjøre det?

Disse står klare i hylla mi og venter på at motivasjonen skal komme til meg:

  • «Det annet kjønn» (Simone De Beauvoir). Har begynt mange ganger, men aldri stått løpet ut. Jeg må nok være en lite utholdende feminist.
  • «Halvbroren.» (Lars Saabye Christensen). Er jeg virkelig den eneste som synes Beatles og Bly er fryktelig oppskrytt?!
  • «Svart gull.» (Daniel Yergin). Den ser spennende ut, men er så tykk, akk så tykk!
  • «An inconvenient truth«. (Al Gore). Før jeg får lest denne er vel polisen allerede smeltet.
  • «Sigrid Undset«. (Sigrun Slapgard). Så glad som jeg er i Kristin Lavransdatter (jamnfør dette innlegget), burde jeg sikkert ha slukt denne biografien, som forøvrig fikk hederlig omtale i Aftenposten.

Ja, ja, tider skal komme. Jeg er vel neppe den eneste med dårlig samvittighet i bokhylla?

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Chick lit

Jeg har aldri vært noen stor fan av chick lit. Kall meg gjerne fordomsfull, men det er ikke helt det som er greia. Jeg har prøvd diverse bøker med rååsa cover og søte titler, men ingen ting har fenget av denne sjangeren med unntak av Bridget Jones som jeg gladelig kniser og hekrer meg gjennom. Etter å ha googlet chick lit fant jeg forøvrig en hel verden av kreative (?) undersjangere, som christian chick lit og mom chick lit, hvorav sistnevnte gir meg assosiasjoner til litt vaklete historier om hvor innmari trasig det er å kombinere høye hæler med å levere i barnehagen og at det blir fryktelig lite tid til romantikk med historiens Mr Darcy når man må sjonglere handlelister, tidsfrister på jobben, luciafrokost i barnehagen, familiebiler som må på service, bleieskift og nattevåk. Ikke noe jeg trenger å lese om, med andre ord.

Men nå skal jeg ikke sitte her og være negativ, jeg skal i stedet presentere det som må være tidenes beste chick lit roman:
Les videre

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Dobbelt opp

I 2009 ble det født 61 807 barn i Norge. To av de herjer rundt på stuegulvet mitt nå. Vi har nemlig tvillinger.

Våre to små er eneggede tvillinger. Eneggede tvillinger kalles også monozygote (mono=ett, zygote=egg). Ett egg befruktes av en sædcelle og danner en zygote, men ved eneggende tvillinger deler det befruktede egget, eller zygoten, seg spontant i to før det fester seg i livmoren. Dette innebærer at eneggede tvillinger har likt genmateriale.  Egget kan dele seg når som helst mellom en og fjorten dager etter unnfangelsen, men som oftest mellom fire og åtte dager. Tidspunktet for når delingen skjer avgjør hvorvidt tvillingene deler morkake og ytre og indre fosterhinne i livmoren:

  • Når delingen skjer mellom sen og tre dager etter unnfangelsen, vil tvillingene få hver sin morkake, ytre og indre fosterhinne.
  • Når delingen skjer mellom fire og åtte dager etter unnfangelsen, vil tvillingene vanligvis dele morkake og ytre fosterhinne (chorion), men ha hver sin indre fosterhinne (amnion).
  • Når delingen skjer mellom åtte og fjorten dager etter unnfangelsen, vil tvillingene dele morkake og begge fosterhinnene.

Våre delte morkake og ytre fosterhinne, slik at vi allerede under svangerskapet fikk vite at de er eneggede. Blant alle bekymringene mine var om jeg kom til å se forskjell på de etter de ble født, eller om jeg kom til å forveksle de!

På engelsk kalles eneggede tvillinger identical twins. Identiske er de da dog ikke, jeg synes ikke mine er spesielt like en gang. (Her bør jeg likevel tilstå at jeg senest i går ikke så hvem av de mannen min kom bærende med, så litt like er de nok…)

Grovt sett sies det at  eneggede tvillinger forekommer i fire av 1000 svangerskap, og det er ikke påvist at det skal være arvelig, eller at sannsynligheten for å få eneggede tvillinger øker med mors alder, slik som det er med toeggede tvillinger. Derimot skal eneggede tvillinger være ganske uvanlig i Asia, men mer vanlig enn det f.eks er i Skandinavia i deler av Afrika. De siste tiårene har andelen tvillingfødsler økt, men andelen eneggede tvillinger har vært konstant. Økningen i tvillingfødsler kommer blant annet fra økningen i barn født ved kunstig befruktning (hormonstimulering som kan øke antallet egg som slippes og innsetting av mer enn et befruktet egg) og av at norske kvinner får barn senere i livet enn tidligere. Sjansen for å få toeggede tvillinger øker visst nemlig med mors alder.

Hvorfor egget deler seg slik at man får eneggede tvillinger er fremdeles et mysterium.

Så helt ut av det blå, som resultat av et egg som uten kjent grunn spontant delte seg i to,  ble vi altså firebarnsforeldre, ikke trebarnsforeldre. Med dobbelt opp av runde babykinn. Dobbelt opp av store smil i sprinkelsenga om morgenen. Dobbelt opp med kos. Og dobbelt opp med smittsom babylatter.

NRK og Schrødingers Katt sendte forøvrig to fine dokumentarere om tvillinger før jul, se her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hus og heim, Tvillingbok