I påskebagasjen

Endelig ble det påskeferie og den skulle tilbringes hos barnas besteforeldre. Og jeg kan love at det er ikke rent lite bagasje som hører til når to store og fire små skal på ukeslang ferie. Likevel, blant tvillingvogner, barnedyner, voksiposer, ski, sparkesykler, utedresser, vinterstøvler, bleiepakker og overfyllte bagger med klær til en hver anledning og enda litt til ble det plass til to romaner til mor. Rett i postkassa fra Amazon, No Country for Old Men (2005) og The Road (2006) av Cormac McCarthy.

Jeg har aldri lest noe av McCarthy tidligere, bare tenkt at «ja, det burde jeg gjøre», og som med så mye annet aldri kommet lengre enn det. Men etter at mannen og jeg en kveld ble sittende og se filmen No Country for Old Men fant jeg ut at det var på tide og gjøre alvor ut av tåkepratet.

I No country for Old Men følger vi hovedsaklig tre karakterer, Llwelyn Moss (det irriterte meg forøvrig gjennom hele lesingen at jeg ikke fikk dreisen på uttalen av navnet), leiemorderen Anton Chigurh og sheriffen Ed Tom Bell.

Det starter med at Llewelyn Moss ute på jakt, helt sør i Texas, i grenseområdene mot Mexico, kommer over en nettopp overstått narkotikahandel som ikke gikk helt etter planen. Blant i stykkerskutte biler, lik, våpen og en hardt skadet meksikansk  finner Llewelyn både heroin og en koffert med 2.4 millioner dollar. Han tar pengene og forlater den dødende meksikaneren. Den påfølgende natten angrer han på han forlot han og returnerer med vann. Men da han kommer fram har noen andre vært der i mellomtiden og henrettet meksikaneren. Slik starter jakten. Noen vil ha heroinen sin, og ikke minst, alle vil ha pengene.

På jakt etter Llewelyn  er Anton Chigurh, som er betalt for å få pengene til rette, sheriff Bell, som forsøker å nøste opp narkotikasaken, finne drapsmennene og ikke minst redde Llewelyn og kona fra de som forfølger han og pengene, og etterhvert også Carson Wells, enda en leiemorder som er ute etter både pengene og Chigurh. Hvordan det hele ender skal jeg ikke fortelle, men det er vel ingen oppsiktsvekkende avsløring å si at svært mange dør utover boksidene. Død og hvordan man møter sin egen død er da også det gjennomgående temaet i boken

Historien er tett og drivende og hovedsaklig fortalt i tredjeperson, med ganske utstrakt bruk av rene dialoger, avbrutt av tankerekker i førsteperson av sheriff Bell. Fortellerteknisk synes jeg det fungerer veldig bra, og jeg anbefaler den gjerne, selv om den krever en viss overbærenhet med et… vel, noe mannsfokusert univers.

The Road tror jeg rett og slett krever sitt eget innlegg.

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

3 responses to “I påskebagasjen

  1. Har begynt på denne nå. Det vil si, jeg har vel ikke kommet lenger enn til side 15 eller noe deromkring. Øyelokkene ble fortere tunge enn sinnet ville.

    Fikk bange anelser etter de to første sidene, men hodet justeres heldigvis etterhvert.

    – Jeg sliter forøvrig fælt med Chigurh-navnet. Hvordan i alle dager uttales noe sånt? Mr. Moss, derimot, funker heldigvis fint! Du må aldri få meg til å prøve å si det, men i hodet mitt greier jeg det med glans.

  2. Da er du flinkere enn meg, for jeg skjønner meg verken på Llwelyn eller Chigurh… Ikke i hodet mitt en gang! 😉

  3. ellikken

    Jeg vurderer seriøst å begynne å kalle han Agurk, rett og slett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s