Chick lit

Jeg har aldri vært noen stor fan av chick lit. Kall meg gjerne fordomsfull, men det er ikke helt det som er greia. Jeg har prøvd diverse bøker med rååsa cover og søte titler, men ingen ting har fenget av denne sjangeren med unntak av Bridget Jones som jeg gladelig kniser og hekrer meg gjennom. Etter å ha googlet chick lit fant jeg forøvrig en hel verden av kreative (?) undersjangere, som christian chick lit og mom chick lit, hvorav sistnevnte gir meg assosiasjoner til litt vaklete historier om hvor innmari trasig det er å kombinere høye hæler med å levere i barnehagen og at det blir fryktelig lite tid til romantikk med historiens Mr Darcy når man må sjonglere handlelister, tidsfrister på jobben, luciafrokost i barnehagen, familiebiler som må på service, bleieskift og nattevåk. Ikke noe jeg trenger å lese om, med andre ord.

Men nå skal jeg ikke sitte her og være negativ, jeg skal i stedet presentere det som må være tidenes beste chick lit roman:

Kristin Lavransdatter.

Dette er en av mine ultimate favorittromaner og det er ikke få av mine venninner som har fått Kristin Lavransdatter i bursdagsgave. (Faktisk er det ikke usannsynlig at noen har fått den to ganger, min hukommelse tatt i betraktning. I så fall må jeg beklage. Men for all del. Les gjerne begge eksemplarene.) Selv har jeg lest den utallige ganger. Første gangen i tidlig ungdomsskolealder og jeg må rødmende innrømme at jeg på den tiden syntes Kristin var litt teit. Kunne hun ikke bare gjøre det fornuftige, lissom?! Heldigvis har jeg forandret syn på både historie og hovedperson etterhvert som årene har gått.

Sigrid Undset utga de tre bøkerne, KransenHusfrue og Korset i henholdsvis 1920, 1021 og 1922 og disse bidro til at hun fikk Nobels Litteraturpris i 1928.

Handlingen utspiller seg på 1400-tallet og i Kransen møter vi Kristin, som er datter av høyt respekterte Lavrans og kona Ragnhild på Jørungård. Foreldrene er begge preget av å ha mistet tre nyfødte sønner og av at den yngste datteren Ulvhild er ute av stand til å gå etter en ulykke. Som barn ble Kristin bortlovet til sønnen på en av nabogårdene, Simon Darre. Fostersønnen på gården, Arne Gyrdson, er forelsket i Kristin, noe som indirekte koster han livet. Etter et voldtektsforsøk blir Kristin sendt til en kloster i Oslo, Nonneseter. Etter det blir ingenting det samme. (Ulykker, rikmannssønner, forelskede rikmannssønner, yre prestesønner, voldtekstforsøk og klostre i løpet av få kapitler. Ikke kom og si at det mangler drama, jenter!)

Mens hun bor i klosteret faller Kristin nemlig for ridderen Erlend Nikulaussøn (trønder forøvrig, men ikke av de treigeste) etter et første møte under dramatiske omstendigheter. Erlend er kjekk, og ikke akkurat en drøm av en svigersønn. Han har nemlig falt i unåde hos den katolske kirken for å ha et åpenlyst forhold til Eline Ormsdatter, som er en gift kvinne. Han har i tillegg to barn med Eline, Orm og Margret, som født utenom ekteskap har få rettigheter. Erlend forfører unge Kristin og Kristin vil nå ikke giftes med akk så fornuftige Simon. De forelskede spiller også en rolle i Eline Ormsdattes død. Lavrans nekter å godkjenne forholdet og la Kristin gifte seg med Erlend, men etter tre år og datteren Ulvhilds død gir han etter og lar Kristin ekte Erlend. I bryllupet, med utslått hår og med familiens brudekrone, som det seg hør og bør for en jomfruerlig brud, er Kristin allerede gravid, noe hun ikke tør fortelle, verken til sin far eller kommende ektemann.

I Husfrue er Kristin kommet til ektemannens gård, Husaby. Livet som nygift er ikke rosenrødt, nå som Erlend ikke lenger bare skal fylle rollen som kjekk forfører, men også som ansvarsfull ektemann og forsørger. I tillegg pines Kristin av anger for det hun har gjort og frykter at syndene hennes skal medføre skade på det ufødte barnet. Men sønnen, Nåkkve, viser seg og være frisk. Kristin drar derfor på pilgrimsferd til Nidarosdomen for å skrifte og for å takke for sønnen.

Kristin og Erlend får etterhvert sju sønner og Kristin blir Husabys husfrue. Erlend elsker fremdeles sin kone, men framstår for henne som impulsiv, rastløs og uansvarlig. Kristins foreldre dør etterhvert og den aller yngste søsteren til Kristin, Ramborg, giftes med Kristins tidligere forlovede, Simon Darre. Unge Ramborg er bare fjorten år når hun blir gift og skjønner ikke at ektemannen fremdeles elsker Kristin. (Dette lukter trøbbel, ikke sant?)

Erlend roter seg inn i et politisk drama og blir etterhvert kastet i fengsel. Simon Darre bidrar med å redde livet hans, men Erlend fradømmes gård og grunn. Da gjenstår det for familien og flytte til Jørungård, Kristins hjemgård. At bygda tar varmt i mot dem er en overdrivelse. I tillegg mister Kristin og familien kontakten med Simon og søsteren Ramborg når Erlend og Ramborg innser at Simon fremdeles elsker Kristin.

Kristin bekymrer seg for sønnene og framtiden og etter en krangel der Kristin skylder Erlend for å være en dårligere mann enn hennes far forlater Erlend Jørungård i raseri og bosetter på seg et lite bruk, Haugen. På dødsleiet får Simon Kristin til å love at hun skal søke forsoning med Erlend og Kristin drar til Haugen hvor de forsones. Kristin blir gravid igjen, med deres åttende sønn. Erlend vil likevel ikke returnere til Jørungård og i sinne og skuffelse døper Kristin sønnen Erlend. Dette er helt utenfor datidens skikk og bruk, hvor man trodde at dersom et barn ble navnet etter noen som fremdeles levde, ville enten barnet eller den barnet ble oppkalt etter dø. For Kristin illusterer dette at hun regner ektemannen som død, men kort tid etter dør den lille sønnen.

Nye komplikasjoner oppstår, Kristin blir blant annet beskylt for utroskap siden hun ble gravid etter at Erlend flyttet fra henne og for å være skyldig i spedbarnets død. Når sønnene varsler Erlend om dette rir han Kristin til unnsetning, men han blir angrepet på veien til Jørungård og dør i armene hennes.

Kristin overlater gården til en av sønnene og returnerer til Nidaros hvor hun flytter inn som legkvinne hos en nonneorden,  hun søker tilgivelse for syndene hun har begått og forsones med Gud. I 1349 kommer svartedauen til Norge og Kristin dør.

Ok, så er det kanskje ikke helt comme il faut i chick lit-sjangeren at hovedpersonen stryker med i svartedauen. Dypfølt anger over førekteskapelig sex dukker nok også ganske sjelden opp i de glossy dameromanene man kan kjøpe med seg på Narvesen.  Men middelalderhistorien om den strie og stolte Kristin og den uansvarlige, men o’ så kjekke og lekne Erlend står seg godt, nitti år etter den først ble utgitt og bør helt klart kunne underholde og utfordre de fleste leselystne kvinner av i dag også (og gjerne menn også, for all del!).

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

2 responses to “Chick lit

  1. Tilbaketråkk: Skulle det, burde det, ville det, men gjøre det? « forskning fryder

  2. Tilbaketråkk: Mine favorittbiter fra A til Å « forskning fryder

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s