Last Night in Twisted River

Etter å ha «oppdaget» Amazon, minst et tiår etter landets øvrige befolkning, har jeg begynt å lese engelskspråklig skjønnlitteratur. Så siden John Irvings siste, Last Night in Twisted River, ikke er utgitt på norsk enda (men nå er det bare noen få dager igjen) grep jeg muligheten til å lese den på orginalspråket.

Det jeg derimot helt glemte i bestillingsøyeblikket, er at den godeste John skriver ganske tykke romaner. Så jeg ble passe svett da det dukket opp en koloss av en engelskspråklig roman i postkassa, og den ble stående et par dager i bokhylla, både forlokkende og litt fryktinngytende, før jeg kvinnet meg opp og grep meg an. Det må også innrømmes at Irving har et noe større engelsk ordforråd enn undertegnede og at jeg har måtte søke råd og støtte hos min gamle venn Oxford Dictionary mer enn en gang.

Forventningene var store, men samtidig var jeg litt bekymret. Hva om denne var like dårlig som Den fjerde hånden? Og vil jeg egentlig lese om tømmerfløting?

I starten fikk jeg følelsen av at dette var en litt annerledes Irving-roman. Spesielt etter å ha nærmet meg side 100 uten at noen av karakterene hadde bedrevet noe kjønnslig omgang. Den følelsen fikk seg et kraftig skudd for bauen da han i kapittel 4 introduserer sex og bjørner. Samtidig. Hva er det med den mannen og bjørner?!

Og bjørner er ikke det eneste velkjente elementet Irving bringer inn. Jeg nevner i fleng: ensomme mannlige karakterer, litt mer enn middels bekymrede fedre, sønner på internatskole, bryting, forfattere, abortklinikker, tatoveringer, New Hampshire.  Nesten så det er overraskende at han ikke klarte skvise inn en svipptur til Amsterdam eller Wien i løpet av alle de 554 sidene gitt.

Nå skinner det sikkert gjennom at jeg slettes ikke ble overbevist av Last Night i Twisted River. For dette er faktisk en annerledes John Irving roman, og med det mener jeg dessverre at det er en veldig ujevn roman.  Dette er første gang jeg har lest Irving og lurt på om det ikke skal skje noe snart. Over halvveis tok jeg meg i å lure på om ikke handlingen skulle begynne snart…

Faktisk var jeg en stund veldig skuffet. For gjennom store deler av boken er dette en  gjennomgående uengasjerende historie  som ofte ga meg en følelse av at den ikke var ferdig gjennomarbeidet. Enkelte deler av boken, for eksempel beskrivelsene av livet i Twisted River helt i starten framstår som langt mer gjennomarbeidet og overbevisende enn mye av det som følger senere, som mange steder føles overfladisk og hastig beskrevet.

På mange måter er det en klassisk Irving-roman. Historien er kompleks og svært dyktig fortalt. Historien er spekket av referanser til tidligere romaner, til eget liv, til andre forfattere og til andre historier. At mannen kan skrive, kan man vanskelig benekte. Likevel blir denne gangen litt vel i overkant, og jeg nikket gjenkjennende da jeg leste en  amerikansk anmeldelse som mente at Irving like gjerne kunne ha skrevet en selvbiografi denne gangen.

Karakterene i historien, og spesielt kvinnene, er så flate at de er vanskelig å tro på, langt mindre engasjere seg i de eller la seg overbevise om at de virkelig skal ha noen form for innflytelse på de andre karakterene i boka.  Det siste er nok den største innsigelsen jeg har mot Last Night in Twisted River; karakterene er overflatisk beskrevet, jeg får ingen følselse av å komme under huden på de, jeg føler ikke sympati for de, jeg tror ganske enkelt ikke på de. Og enda mindre tror jeg på relasjonene og forholdene de har seg i mellom. De overbeviser ikke, med Ketchum-skikkelsen som et solid og hederlig unntak. Forholdet han har til Six-Pack er også en av de få mellom-menneskelige relasjonene i boken som jeg synes er troverdig.

Ikke før langt inne i siste tredjedel av romanen, etter et (lenge varslet) dødsfall i familien vi følger, begynner jeg å bli litt engasjert i historien og persongalleriet, og får endelig følelsen av å lese en skikkelig John Irving-roman. Men det er altså ikke før omlag 400 sider er lest…

John Irving har gått hen og skrevet en ganske middelmådig sak og de som har lyst til å lese Last Night in Twisted River anbefales herved en tur på biblioteket for å låne En bønn for Owen Meany. Eller hva som helst Irving har skrevet tidligere.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

7 responses to “Last Night in Twisted River

  1. Oi. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å lese boken, men det blir definitivt på norsk. Kjenner jeg meg selv rett II kommer jeg til å bruke 7 lange og 7 brede også.

    Jeg ble vel ikke sånn umiddelbart fristet 😀 Likevel er jeg såpass Irving-nerd at jeg lo meg gjennom blogginnlegget, grøsset ekkelt over minnene om Den fjerde hånden (for et slit å komme seg gjennom en såpass tynn bok!) og fikk hjertebank av tanken på fantastiske Owen Meany-boken.

  2. mbfjord

    Det kan jo hende du liker den bedre enn meg, men jeg ser egentlig for meg at du også kommer til å ergre deg en del underveis. Den er jo (heldigvis!!) bedre enn Den fjerde hånden, og den tar seg betrakelig opp mot slutten.

    Tror den er i salg på norsk nå på tirsdag.

  3. marit olave

    deilig med en god unnskyldning for å ikke gå i gang med den…jeg leser heller en gammel venn som Owen Meany om igjen, ja! Ellers er jo så imponert over at du klarer å lese så lange romaner – jeg bare sovner, jeg. Samme hvor gode de her. Men jeg kom meg igjennom hotel new hamsphire for et par måneder siden, men det er jo bare helt fantastisk 🙂

  4. mbfjord

    He-he… Jeg leser bøker, tjukke eller tynne, for å holde meg våken om kveldene. Setter jeg meg foran TV’n derimot, så sovner jeg garantert…

    Garps bok er veldig bra, så dersom du ikke har lest den så kan den sikkert være et tips.
    🙂

    • marit olave

      Jeg hadde et lite Irving-raid med både Garps bok, Owen Meany og Siderhusreglene da jeg var tvillinggravid, sykemeldt og ikke hadde opparbeidet meg søvnbehov ennå. Siderhusreglene var kanskje ikke optimal gravid-litteratur, menmen. Enke for et år står i hylla, det er lenge siden jeg leste den. Kanskje den er verdt et gjensyn?

      Men jeg begynte på Dag Solstad her en kveld. Selvsagt noe jeg har glemt å avbestille i bokklubben, men jeg kan jo lese den likevel?

      (Odd W Suren skriver i «dråper i havet» om hvordan folks kulturelle kapital øker med hver bok de glemmer å avbestille i bokklubben…jeg er der. (og henvisningen til ei bok ingen har lest, skyldes en fortid som nordiskstudent. Looooong time ago)

      • Jeg synes i alle fall Enke for et år er verdt et gjensyn, likte den veldig godt og har lest den to-tre ganger, tror jeg.

        Hvilken Solstad du leser da? Siste jeg leste av man var Armand V, som jeg likte godt, til tross for at jeg var fryktelig skeptisk i utgangspunktet.

        Når starter du på oppgava da? Eller har du kanskje begynt?!

  5. Tilbaketråkk: Hvileskjær. Og Award! « forskning fryder

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s