Monthly Archives: mai 2010

Hvor mange bøker har du tapet i dag?

Så langt har jeg tapet og limet «Hvor er Willy«, «Dyrene på bondegården» og «Majas alfabet«. Og dagen er enda ung.

De små leter etter Willy, mor leter etter resten av boka

Men nå skal jeg lese litt mer av Barnepiken, som jeg skal blogge om i Cappelen Damms bokbloggeturne på fredag.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Einar Førde. Ein biografi.

Forrige helg leste jeg Tor Obrestads biografi om Einar Førde, som kom ut på Samlaget i 2007. Det er lenge siden forrige gang jeg leste en biografi og i den tiden det var en mer hyppig gesjeftigelse så var det stort sett biografier om mennesker som levde langt unna, både i tid og sted, slik som Kafla, Shakespeare og Henrik den åttende. Einar Førde, derimot, har vært en sentral mann i norsk politikk og samfunnsliv de siste førti årene, helt fram til han døde i 2004. Sånn sett ble dette en litt annerledes leseropplevelse, der jeg satt og leste med ungeflokken løpende rundt, på og over meg,  preget av at jeg leste om et menneske jeg har hørt på radio, sett på fjernsyn og lest om og av i avisene, og som selv var forelder til små barn da han døde.

På omslaget heter det:

Einar Førde (1943-2004) var ein av dei skarpaste politikarane i norsk etterkrigstid, og samtidig ein av dei mest fargerike. Med sitt gnistrande intellekt blei han ein viktig ideolog og strateg i utforminga av det moderne norske sosialdemokratiet, alltid klarsynt og med ein treffande replikk i debattar og på talarstolen. «Eg har den pervesjonen at jeg likar strid», sa Førde om seg sjølv. Han var ein frittalande og opposisjonell politikar som elska meiningsbrytinga, men som samtidig var trygt tilpassa dei samanhengane han stod i.

Om jeg skal innlede med å flisespikke litt, så syntes jeg innimellom at språket var hakkete. Jeg synes i utgangspunktet at en bok er skrevet på nynorsk er et pre, så jeg var litt overrasket over at jeg ikke var bare begeistret over språket. Kanskje er språket til Obrestad lagt nært et målføre som jeg ikke er vant til å lese,  jeg ble i alle fall ikke helt fortrolig med det.

Så var det selve innholdet. Man blir tatt med på en liten bit norsk historie i denne boka, jeg lærte mye om Arbeiderpartiet, om Treholtsaken, om EF-avstemningen, livet på Stortinget, om forholdet til Russland og NATO og om norsk kringkastingspolitikk. Dog tror jeg at jeg kunne ha lært enda mer om Einar Førde. Obrestad kjente Førde og det slo meg flere ganger gjennom lesningen som ikke udelt positivt. Jeg kan ikke skjønne annet at det finnes mer konfliktmateriale enn det som presenteres her, jeg fikk ofte følelsen av at det var halvkvedede viser som ble lagt fram. Blant annet stusset jeg over at Førdes forhold til en kvinnelig partikollega beskrives i ordelag som «var nære på alle måtar». Enten kaller man en spade for en spade, eller så holder man likegodt kjeft.

I denne biografien blir Førde beskrevet som svært lojal mot Arbeiderpartiet og den gjeldende politikk. Andre steder har han blitt beskrevet som kynisk karrierejeger. Uten at jeg har forutsetninger til å si hva som er sant eller usant, så hadde jeg forventet at en større drøfting rundt akkurat dette, i stedet forbigås det. Hvorfor Einar Førde avsluttet sin politiske karriere (og gikk over til å bli kringkastningssjef) drøftes heller ikke i særlig utstrekning. Det er kanskje litt for lite som drøftes i denne biografien, og litt for mye som bare legges fram. Eller så er mine forventninger til hva en biografi skal inneholde ikke helt realistiske.

Boka inneholder flere eksempler på Einar Førdes humor og skarpe tunge, med sitater som «Dei tenkjer vel gjerne sitt, slike og» om svenskekongen.

Jeg har spekulert litt på hva jeg egentlig skal skrive om «Einar Førde. Ein biografi». Jeg likte den, til tross for innsigelsene jeg har presentert over, men vil nok likevel ikke direkte anbefale den. Journalist Frank Rossavik utgav samme år «Stikk i strid – ein biografi om Einar Førde», som jeg flere steder har lest skal være bedre enn «Einar Førde. Ein biografi.» Strengt tatt har jeg nok ikke så store planer om å lese denne, derimot kunne jeg tenke meg å lese «Innsyn : artiklar 2002-2004», en samling av artikler Einar Førde skrev for Bergens Tidene mellom 2002 og 2004.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

I øst og vest

Litt tilbake leste jeg Ole O. Moens «USA – Annerledeslandet i vest«. Moen er professor ved UiO og «USA-ekspert». Boka hans presenterer amerikansk historie, politikk og kultur, og  som tittelen gjenspeiler, setter den fokus på mye av det som er annerledes ved USA og forklarer oss hvorfor det har blitt slik. Jeg liker boken veldig godt, mye fordi den er på riktig «nivå» for meg. Jeg skjønner hva han skriver, med de forkunnskapene jeg har, samtidig som jeg hele tiden lærer noe nytt. (Hvor mye jeg fremdeles husker av USAs valgsystem er en helt annen sak…) Det jeg spesielt likte var tekstene om religionens betydning og om frivillighet i USA.

Jeg synes boka kombinerer en populærvitenskaplig fremstilling med faglig dybde på en forbildelig måte, teksten er så lett tilgjengelig at man nesten ikke kan tro at det har sittet en akademiker bak tastaturet samtidig som den presenterer skarpe analyser. For meg har boka fungert som et fint referanseverk i forhold til andre bøker jeg har lest om og fra USA, for eksempel da jeg leste Barbara Ehrenreichs Livets lyse sider, se eget innlegg.

Forøvrig kom Ole O. Moen med en ny bok i 2009, som heter «USA – annerledeslandet i en ny tid«. Den har jeg ikke lest, men jeg forstår det som en oppdatert utgave, blant annet i forhold til presidentvalget i 2008.

Jeg har siden vært på utkikk etter en slags russisk parallell, en bok som kunne lære meg noe om Russland uten å fordre altfor store forkunnskaper. Og så, på bloggen Ord om annet kom jeg over en anbefaling av Anna-Lena Laurens «De er ikke riktig kloke, de russerne«.

Boka beskrives på omslaget som «en samling øyeblikksbilder» fra dagens Russland og det er egentlig en veldig god beskrivelse. Den er delt inn i 16 ganske korte kapittel (hele boka er på 156 sider) som hvert sier noe om naboen i øst, fra hvorfor russiske kvinner kler seg som de gjør, om russernes forhold til å stå i kø og om forholdet russerne har til alkohol.

Forfatteren, Anna-Lena Lauren, er en ung (hun er født i 1976) journalist som har vært Moskva-korrespondent for YLE siden 2006.  «De er ikke riktig kloke, de russerne» er en fin blanding av personlig og opplysende, hun har en fin balanse mellom sine egne erfaringer og historier og mer generelle betraktninger om hverdagen i Russland. Selv har hun sagt i et intervju med  sin tidligere arbeidsgiver Hufvudstadsbladet at «Jag har lärt mig att man inte ska tro att man kan förstå allt i en främmande kultur. Och framför allt har jag insett att jag kan tycka om landet trots att det finns mycket som jag inte förstår. Det ryska samhället har badat i så många historiska lösningar att man måste ta sig igenom ett tjockt lager av händelser för att begripa olika fenomen.» Denne holdningen kommer klart frem i boken hennes, det er ingen tvil om at hun elsker Russland, samtidig som det er sider ved landet som hun ikke setter pris på og som hun synes er vanskelige.

«De er ikke riktig kloke, de russerne» inneholder ikke så mange rene faktaopplysninger, det er langt mellom årstallene og historieopplysningen, men jeg føler at jeg ble bittelitt klokere på hvordan Russland er, og det var akkurat det jeg ønsket. Skulle den ha inneholdt mere rene fakta, ville det ha vært en helt annen bok enn det den foreligger som, og den fungerer utmerket i sin form.

De delene jeg likte best var kanskje de som handlet om kjønn og kjønnsroller i Russland. Men for all del, jeg likte hele og det så godt at jeg leste den ut på to kvelder, inkludert høytlesning og diskusjoner med mannen.

Jeg kan fremdeles tenke meg å lære mer om Russland, så alle forslag til litteratur som kan hjelpe meg med det, uten å være altfor akademisk i tilnærmingen (jeg leser mer nok akademisk litteratur som det er…) blir jeg veldig glad for!

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Ligningen for lykke

Vi har vært borte på langhelg. O’ lykke!

Med i bagasjen hadde jeg med tre bøker; Ligningen for lykke av Maria Reinertsen, biografien om Einar Førde av Tor Obrestad og Cormac McCarthys Alle de vakre hestene. Variert lesning, med andre ord.

Først ut var Ligningen for lykke, som jeg falt for første gang jeg hørte om den. (Den har til og med millimeterpapir trykt på omslaget, noe som har tilsvarende virkning på ingeniører som honning har på fluer.) Boka kom ut tidligere i år og har fått mange gode anmeldelser, blant annet i Klassekampen og hos NRK. Forfatteren, Maria Reinertsen er utdannet samfunnsøkomom og er journalist hos Morgenbladet.

Noe av det som tiltalt meg med denne, utover det lekre millimeterpapiret, er at jeg lenge hatt lyst til å lese meg litt opp på samsfunnsøkonomi og økonomisk politikk, siden jeg må erkjenne at det er et felt der kunnskapshullene er mørke og dype, men hvert forsøk har strandet på at det er akk så kjedelig!!! Så ikke denne. Ligningen for lykke er lettlest, underholdende, morsom, lærerik og full av referanser til ting det går an å forholde seg til. Litteraturelskere kan for eksemplel kose seg med avsnitt som:

Det minner mistenkelig om Frps politiske prioriteringer. Noens lykke er mer verdt enn andres: De som ikke liker dugnad fremfor de ensomme ulvene. Ofrene fremfor de kriminelle. Tenk deg en lykkemåling blant medlemmene i familien Helmer etter at Nora har gått ut av Dukkehjemmet. Sjansen er stor for at den ville konkludert med Torvald og barnas samlede lykketap er større enn Noras gevinst, og at hun av hensyn til BNL (Brutto Nasjonal Lykke) burde holdt seg hjemme.

Det foregående sitatatet gjenspeiler forøvrig stemningen i boken godt. Reinertsen er født i 1980 og det merkes godt på språk og stil at forfatteren er ung. (Forøvrig ment utelukkende positivt). Jeg vil gjerne anbefale kapittelet om klimakvoter, som presenteres som manuset til spillefilmen The Marginal Cost. Ikke bare fordi det er godt skrevet og til dels hysterisk morsomt, men fordi det samtidig evner å lære meg ting om klimakvoter som jeg ikke ante at jeg ikke visste.

Hva er så ligningen for lykke? Nå har ikke WordPress noen egnet formeleditor, så jeg prøver meg ikke på å gjengi den, men den nysgjerrige leser anbefales å lese boka. I diskusjonen rundt ligningen for lykke presenteres forøvrig Easterlin-paradokset; selv om penger ser ut til å øke enkeltindividets lykke, så har ikke samfunnets lykkescore økt sammen med den økonomiske veksten. Dette forklares med at «gleden ved høyere inntekt også avhenger av status», og det refereres til undersøkelser som viser at mange foretrekker en situasjon hvor de tjener 50 000 dollar og naboene 25 000 fremfor en situasjon der naboene tjener 200 000 dollar og de selv 100 000.

«- Nå er ikke krisa helt over, men jeg håper at økonomifaget har lært seg å låne øre til andre. Ikke minst til andre fag.», uttaler Reinertsen i et intervju med Klassekampen, på spørsmål om hva økonomifaget kan lære av alle tilfeldighetene bak økonomiske valg og ikke minst av finanskrisen (eller av finanskrisa, som de selvfølgelig skriver i Klassekampen). Vel, hadde alle økonomer vært like belest som Maria Reinertsen framstår som, jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må ha en ganske velfylt bokhylle, så hadde kanskje verden sett litt annerledes ut.

Anbefales!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

Hyggelig overraskelse!

Jeg vant konkurransen hos Moshonista! Og jeg som aldri vinner noe! (Kan det ha noe å gjøre med at jeg aldri tipper eller kjøper lodd i utgangspunktet, mon tro?!) Ingalill hos Moshonista har en variert og godt oppdatert blogg, der hun blant annet skriver om et vidt spekter av bøker. Anbefales!

Gleder meg til nytt lesestoff!

1 kommentar

Filed under Hyllemeter

Smile or Die, eller Livets lyse sider.

For å kalle en spade en spade: Jeg misliker virkelig selvhjelpslitteratur og selvrealiseringsbøker. Dypt, inderlig og oppriktig.

«Tenk deg glad!»  «Bare gjør det!»  «Elsk det som er: fire spørsmål som kan forandre livet ditt». «Tenk deg trygg». «Livscoaching». «Aldri mer vektproblemer». «The power of intention». «The Secret». Fri og bevare meg vel.

Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America and the World av Barbara Ehrenreich, eller Livets lyse sider som den heter på norsk, blir for grinete satirikere som meg rene gavepakken av en bok.

Ehrenreich har tidligere skrevet bøker som Kjøpt og underbetalt: Om (ikke) å klare seg i USA og Lokket og lurt: På (forgjeves) jakt etter den amerikanske drømmen. Noe av bakgrunnen for Smile or Die er Ehrenreichs eget møte med den amerikanske positivitetskulturen da hun ble diagnostisert med brystkreft. Selv sier hun i kapittelet «The bright side of cancer»:

Breast cancer, I can now report, did not make me prettier or stronger, more feminine or spiritual. What it gave me, if you want to call this a «gift», was a very personal, agonizing encounter with an ideological force in American culture that I had not been aware of before – one that encourages us to deny reliaty, submit cheerfully to misfortune, and blame only ourselves for our fate.

Boken innledes med nettopp kapittelet The Bright Side of Cancer og inkluderer også en introduksjon til hvordan positivitetskulturen er intergrert i dagens Amerika og videre bakgrunnen til hvordan dette har utviklet seg. Egne kapittler er dedikert til postivitet i motivasjonsindustrien(!), religion, psykologi og næringsliv/økonomi.

Mye av det Ehrenreich diskuterer dreier seg om varianter av The Law of Attraction. Som kort oppsummert er at om du bare ønsker deg noe hardt nok, er positiv og overbevist om at det kommer til å skje, bare du viiiiirkelig vil det og visualiserer det du ønsker deg, så kommer du til å få det.  Vil du det nok og er positiv nok, så tiltrekker du deg rett og slett det du ønsker, måtte det være Prince Charming, drømmejobben eller ei lekker veske. Dumme meg som trodde at det som ville gi meg en doktorgrad var hardt arbeid og tøffe prioriteringer, men så viser det seg at det holder lenge med positive tanker og visualisering av en ferdigtrykket og godkjent avhandling, lissom.

Noe av det jeg som ingeniør og realist virkelig fant fasinerende er at mange motivasjonsmentorer/positivitetsguruer forankerer disse tiltrekningsteoriene sine i kvantefysikk. Ja, du leste riktig. Kvantefysikk.

For vilt til å være sant, sier du? Nei da, bare hør her: de vil gjerne understøtte tiltrekningsteoriene sine med vitenskap og har prøvd seg med god, gammeldags gravitasjon (som strander pent og prydelig på at tanker ikke har masse og at det sannelig ville vært upraktisk om tankene våre skulle utøve noen form for gravitasjonkraft på omgivelsene….) og de har diverse varianter med vibrasjon og med magnetisme. De to sistnevnte forsøkene er det også vanskelig å få til å henge på greip, man trenger ikke forstå mye bølgeteori for å knise av at konseptet «positive vibrasjoner» skal tiltrekke seg det vi måtte ønske oss.

Kvantefysikken derimot, «seems to release humans from the dull tethers of determinism». Konseptene i kvantefysikk som positivitetstyrannene primært har adoptert er at et elektron kan være både partikkel og bølge og at vi ikke kan forutsi noe helt sikkert, blant annet vil det at vi måler noe påvirke det resultatet vi får. Dette klarer de å vri til at vi kan forme vårt eget univers med vår egen vilje. Fantastisk.

(Korte og greie artikler om New Ages (mis)bruk av kvantefysikken kan man blant annet lese på forskning.no, se her og her.

For å være litt alvorlig, det er godt mulig å være uenig med Ehrenreich i mange ting og hun setter sikkert ting veldig på spissen. Jeg har ingen faglig bakgrunn som gjør meg i stand til å vurdere seriøsiteten i alt hun skriver, men jeg synes det var veldig interessant å få satt teoriene bak dette litt i perspektiv og få forklart noe av den historiske utviklingen for at tankesett som dette har en viss oppslutning i USA.

Her kan du lese en strålende oppsummering av The Secret, som er ett ypperlig eksempel på hva Ehrenreich beskriver i Smile or Die, og her kan du lese hva bokbloggeren Marianne skriver om Smile or Die.

Den godeste Ehrenreich blogger også, se bare her. Dog ikke så oppdatert.

Anbefales!

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

The To-Do List

Jeg har en kontorpult full av lister. Lister over hva jeg må gjøre før lunsj, lister over hva jeg må gjøre etter lunsj, lister over hvem jeg må ringe denne uka, lister over hvilke artikler jeg må ha lest før helga, lister over viktige høydepunkter denne måneden og så videre og så videre. Jeg har til og med underlister til de enkelte listene, som presiserer hvilke spørsmål som må stilles, hvilke figurer som må sees grundigere på og over mulige lokasjoner for møtet neste torsdag. Med andre ord, jeg setter pris på en god liste.

Så da jeg så Mike Gayles bok «The To-Do List» var jeg naturlig nok lett bytte.

Spurred on by a desire to be organised, Mike Gayle has drawn up a To-Do list containing every single item he’s been meaning to do but just keeps putting off… Covering everything from «Read war and peace» (963) to «Clean gunk from bathroom u-bend» (1108) and from «Tell parents I love them» (12) through to «Work out how to reset clock on DVD player» (223) Mike begins the task of a lifetime…

Will he do it? Maybe?

But can he do so without driving his long-suffering wife Claire completely insane in the process?

Historien om forfatteren, ektemannen og tobarnsfaren Mike som skriver alle listers mor over ting han må få gjort for å regne seg som ekte voksen er skikkelig underholdende lesning. Jeg fniste og kniste godt gjennom boka og Mike og konas bestrevelser for å oppfatte seg selv som voksne er fornøyelige og noe mange kan kjenne seg igjen i. Man har da barn, huslån og garasje, solide manifest på at man har gått hen og vokst opp, men hvorfor føler man seg da fremdeles som 23? Skal ikke hodet komme etter?

Men noen innsigelser har jeg. Det slo meg mens jeg leste at dette var da en fryktelig friksjonsfri hverdag. Kona, Claire, er rett og slett bemerkelsesverdig tålmodig og støttende og de to små barna er perfekte prakteksemplar. Ingen krangler om hvem som skal stå opp 05:30 med ungene denne søndagen og hvorfor det er tomt for brød i brødboksen, ingen konflikter eller gnisninger og ingen hylende treåring som ikke vil noen ting som helst. Pussig, tenkte jeg, siden boka tilhører en sjanger som ofte utnytter et slikt potensial til å beskrive familiescener folk kjenner seg igjen i til det fulle.

Så etter å ha lest boka besøker jeg hjemmesida til Mike og det er først der jeg får med meg at «The To-Do List» er «non fictional». Det forklarer kanskje hvorfor kona er så mild og støttende at hun kunne glidd rett inn i Stepford, hvorfor vennene alle er «fantastic people» og hvorfor man ikke blir kjent med noen i denne boka. Jeg er klar over at dette er underholdningslitteratur, det er ikke Krig og fred, men det blir etter hvert irriterende hvordan man ikke blir kjent med noen av personene, gjennom 344 sider forblir alle karakterene utover Mike Gayle kun navn. For all del, jeg skjønner godt at Gayle ikke ville ta en Knausgård og brette ut innsida til alle han noensinne har møtt, men jeg tror kanskje historien kunne ha blitt mer underholdende om han hadde skrevet ut ideen som ren fiksjon og dermed kunne tillatt seg og gi persongalleriet litt mer dybde og realisme.

Skal man lese en knakende god bok om britiske menn som sliter med å bli voksne og som liker lister er fremdeles Nick Hornbys High Fidelity nummer en på lista, men «The To-Do List» er fin-fin underholdning den også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter