The To-Do List

Jeg har en kontorpult full av lister. Lister over hva jeg må gjøre før lunsj, lister over hva jeg må gjøre etter lunsj, lister over hvem jeg må ringe denne uka, lister over hvilke artikler jeg må ha lest før helga, lister over viktige høydepunkter denne måneden og så videre og så videre. Jeg har til og med underlister til de enkelte listene, som presiserer hvilke spørsmål som må stilles, hvilke figurer som må sees grundigere på og over mulige lokasjoner for møtet neste torsdag. Med andre ord, jeg setter pris på en god liste.

Så da jeg så Mike Gayles bok «The To-Do List» var jeg naturlig nok lett bytte.

Spurred on by a desire to be organised, Mike Gayle has drawn up a To-Do list containing every single item he’s been meaning to do but just keeps putting off… Covering everything from «Read war and peace» (963) to «Clean gunk from bathroom u-bend» (1108) and from «Tell parents I love them» (12) through to «Work out how to reset clock on DVD player» (223) Mike begins the task of a lifetime…

Will he do it? Maybe?

But can he do so without driving his long-suffering wife Claire completely insane in the process?

Historien om forfatteren, ektemannen og tobarnsfaren Mike som skriver alle listers mor over ting han må få gjort for å regne seg som ekte voksen er skikkelig underholdende lesning. Jeg fniste og kniste godt gjennom boka og Mike og konas bestrevelser for å oppfatte seg selv som voksne er fornøyelige og noe mange kan kjenne seg igjen i. Man har da barn, huslån og garasje, solide manifest på at man har gått hen og vokst opp, men hvorfor føler man seg da fremdeles som 23? Skal ikke hodet komme etter?

Men noen innsigelser har jeg. Det slo meg mens jeg leste at dette var da en fryktelig friksjonsfri hverdag. Kona, Claire, er rett og slett bemerkelsesverdig tålmodig og støttende og de to små barna er perfekte prakteksemplar. Ingen krangler om hvem som skal stå opp 05:30 med ungene denne søndagen og hvorfor det er tomt for brød i brødboksen, ingen konflikter eller gnisninger og ingen hylende treåring som ikke vil noen ting som helst. Pussig, tenkte jeg, siden boka tilhører en sjanger som ofte utnytter et slikt potensial til å beskrive familiescener folk kjenner seg igjen i til det fulle.

Så etter å ha lest boka besøker jeg hjemmesida til Mike og det er først der jeg får med meg at «The To-Do List» er «non fictional». Det forklarer kanskje hvorfor kona er så mild og støttende at hun kunne glidd rett inn i Stepford, hvorfor vennene alle er «fantastic people» og hvorfor man ikke blir kjent med noen i denne boka. Jeg er klar over at dette er underholdningslitteratur, det er ikke Krig og fred, men det blir etter hvert irriterende hvordan man ikke blir kjent med noen av personene, gjennom 344 sider forblir alle karakterene utover Mike Gayle kun navn. For all del, jeg skjønner godt at Gayle ikke ville ta en Knausgård og brette ut innsida til alle han noensinne har møtt, men jeg tror kanskje historien kunne ha blitt mer underholdende om han hadde skrevet ut ideen som ren fiksjon og dermed kunne tillatt seg og gi persongalleriet litt mer dybde og realisme.

Skal man lese en knakende god bok om britiske menn som sliter med å bli voksne og som liker lister er fremdeles Nick Hornbys High Fidelity nummer en på lista, men «The To-Do List» er fin-fin underholdning den også.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s