Monthly Archives: juni 2010

Mine favorittbiter fra A til Å

Inspirert av Migrating Cocunuts, Christine skriver og Beate blogger om bøker har jeg satt opp en liste over favorittbøker fra A til Å. Kjempeartig og lese andre sine lister og skikkelige gøy og lage sin egen.

Jeg innser at det er tett mellom kjærlighetshistoriene og John Irving-romanene på lista mi, jeg har muligens litt snever smak…

A: «Anna Karenina» av Leo Tolstoj. Ingen over, ingen ved siden.

B: «Boktyven» av Marcus Zusak. Engasjerende, trist, spennende og velskrevet.

C: «Constance Ring» av Amalie Skram. Kanskje ikke så oppløftende, men viktig.

D: «Den engelske pasienten» av Michael Ondaatje. Filmen er vakker, men boka er enda tristere og enda vakrere.

E: «Elskeren» av Marguerite Duras. Hvorfor kan du lese her.

F: «Fornuft og følselse«. Og strengt tatt alt annet av Jane Austen. Anbefaler f.eks Persuation og Mansfield Park.

G: «Garps bok«. Ingen toppliste uten Irving!

H: «Hendelser ved vann» av Kerstin Ekman eller Gabriel Garcia Marquez «Hundre års ensomhet«? Ekman går hårfin av med seireren.

I: «Intet nytt fra vestfronten» av Erich Maria Remarque. (Helt ærlig husker jeg ikke så veldig mye annet enn at jeg likte den. Og så skal den vel strengt tatt være en klassiker.)

J: «Juleoratoriet» av Göran Tunström

K: «Kristin Lavransdatter« av Sigrid Undset. Historie med stor H og kjærlighet med stor K. Har skrevet litt mer om boka her.

L: «Lord of the Rings» av Tolkien. Eventyr for alle pengene og enda litt til.

M: «Min sønns historie» av Nadine Gordimer. Jeg har skrevet litt om denne historien fra Sør-Afrika og apartheidtiden, samt hvorfor jeg elsker den her.

N: «Nederlaget 1945. Berlin» av Anthony Beevor. Sant, grusomt og viktig. En dokumentarisk framstilling av invasjonen av Berlin i 1945.

O: «En bønn for Owen Meany» av John Irving. (OK, her juksa jeg litt for å få snike med både Owen Meany, Boktyven og Elskeren. Målet helliger midlet…)

P: «Parfymen» av Patrick Süskind. En snodig, men alldeles genial historie.

Q: «Que vadis» av Henryk Sienkiewicz. Kanskje ikke så veldig god, men jeg likte den godt da jeg leste den for mange herrens år siden. Og så kommer jeg ikke på noen andre titler på Q… Foregår i Roma like etter Jesu død.

R: «The Road» av Cormac McCarthy. En av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Har skrevet litt om den her, men jeg klarer ikke beskrive akkurat hvor god den er. Må leses, rett og slett.

S: «Siderhusreglene«. Irving, Irving, Irving!!

T: «Tilværelsens uutholdelige letthet» av Milan Kundera.

U: «Ut og stjæle hester » av Per Pettersen. Jeg kunne ikke legge den fra meg, den er kjempegod!

V: «Vredens druer» av John Steinbeck. En skikkelig historie av en skikkelig historieforteller.

W: «Widow for a year«. John Irving, igjen. «Enke for et år» på norsk.

X: Hmmm…

Y: Hmmmpff….

Z: Uhmmmm

Æ: Neh…

Ø: «Øst for eden» av John Steinbeck. Nok en klassisk historie.

Å: «Åndenes hus«. Isabel Allendes aller, aller beste. Og så må jeg bare slå et slag for «Å bygge landet«…

Har du også en favorittliste? Jeg leser den med glede!

13 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Alle andre

«Alle andre får lov, mamma! Alle de andre, altså

«Alle andre»-argumentet fungerte aldri spesielt godt på foreldrene mine. Slik skulle man tro at jeg hadde lært.

Men jeg går fremdeles  i alle andre-fella.

For alle andre får det jo til. Hele tiden. For alle andre er jo så flinke. Hele tiden.

Alle andre skriver gode og interessant artikler. Og de er ferdige leeenge før deadline. Du, derimot, har tre halvferdige artikler og ingen forhåpninger om få ferdige noen av de på denne siden av nyttår.

Alle andre holder spennende forelesninger, og det helt uten stotring. Og alle andre gjør det uten å grue seg hele natta i forkant. Dessuten klarer alle andre helt greitt å komme tidsnok til kvart over åtte-forelesningene uten å måtte stå opp før fuglene synger, uten å måtte krangle med ungen i tre kvarter om at man ikke kan ha singlet når det er åtte minus ute (alle andre har veloppdragne barn, må vite), uten at frokosten ender opp med hyling fra ungen som ikke fatter at det er et problem å bruke et kvarter på å smøre brødskiva si selv, uten at klærne deres blir flekkete av smør og prim (alle andre har sikkert så sunt kosthold at ungene deres ikke får mase til seg prim), uten å snuble inn i barnehagen fem minutter før du egentlig skulle ha stått klar i forelesningssalen, bare for å innse at barnehagen har turdag og at du har glemt det og at ungen din blir den eneste uten varm kakao, hjemmebakte boller og rosiner og nonstop i nistepakka den dagen.

Alle andre ser duggfriske ut selv om de har sittet oppe om natta og jobbet med den siste presentasjonen sin. Og når alle andre jobber om natta er det fordi de synes jobben deres er så fantastisk engasjerende at de rett og slett ikke klarte å løsrive seg, ikke fordi at de bare MÅ, fordi de ikke har vært på jobb på en uke fordi ungen har spysyka og mannen befunnet seg et eller annet sted på norsk kontinentalsokkel eller fordi de har tatt på seg så mange arbeidsoppgaver at de ikke har sjans til å komme i mål om døgnet hadde hatt 96 timer.

Alle andre synes doktorgradsemner er ren plankekjøring. Du var den eneste som synes den der greia om vektorrom var nokså diffus, og det fremdeles etter at du hadde lest på det i flere dager. Du var også den eneste som måtte lese 16 timer i døgnet siste uka før eksamen for å stå i faget.

Alle andre kan komme med vettuge fornuftige innspill om hvilket som helst tema innen fagfeltet sitt til en hver tid. Du er den eneste som innimellom føler deg som Bambi ute på både tynn og glatt is. Og du er i alle fall den eneste som noen ganger føler deg som en idiot når du snakker med veilederen din.

Alle andre har et sosialt liv. Du husker ikke sist du var på vorspiel, men det var sannsynligvis den gangen Spice Girls herjet hitlistene. (Her er det på sin plass å sende noen varme tanker til vennene dine som fremdeles gidder og be deg.)

Og så er du kanskje på jobbfest en kveld. Og du sitter kanskje ved siden av en kollega som akkurat har disputert. Og hun snakker og snakker. Om hvordan hun synes det gikk såååå fint og greitt å fullføre doktorgraden på normert tid, jobbe for en annen forskningsinstitusjon i tillegg, ta seg av de tre små barna, ha et knakende godt ekteskap (til en mann i en lederstilling må vite, som er bortreist nesten halve året), pusse opp huset, bygge hytte, trene og ha et sosial liv.

Og så tenker du, mens du nikker høflig; alle andre bløffer også.

4 kommentarer

Filed under Kamp på kontoret

Møte ved milepelen

Hva er den beste norske romanen jeg har lest, ble jeg sittende og tenke en dag (Mens jeg egentlig burde ha tenkt på noe helt annet. Som innledningen til artikkelen jeg skriver, eller i det minste noe sunt vi kan ha til middag den kommende uka).  I mine øyne er nok Kristin Lavransdatter den ultimate norske romanen, men det finnes mange gode kandidater til de øvrige pallplasseringene. Sigurd Hoels Møte ved milepelen er en av disse.

Møte ved milepelen kom ut i 1947, bare to år etter at andre verdenkrig var over. Jeg skriver «bare to år», siden boka tar opp temaer som fremdeles var blødende sår på den tiden. Hvorfor ble noen landsvikere og andre motstandsmenn? Og hvem er uten skyld?

Møte ved milepelen er først og fremst en historie om Valg. Om valgene man tar, og om å møte, leve med og bære konsekvensene av disse valgene. Hovedpersonen, motstandsmannen, den plettfrie, sitter like etter krigen og har som utgangspunkt å finne ut hvorfor noen ble nazister og tar utgangspunkt i de han kjenner. Har de noen fellestrekk? Etterhvert handler historien mer om han selv og hans egen historie. Blant annet om en kjæreste fra studieårene, Kari. Så sart og så vakkert. Likevel ender det  med at hun blir med barn, han svikter og hun går. Og så krysses dere veier aldri igjen. Eller?

Parallelt med at han forteller fra tiden før krigen, forteller han også om selve krigsårene, med utgangspunkt i hendelsen som fikk han til å grunne på hva som gjorde noen til nazister og andre ikke. Villaen ble nemlig brukt som midlertidig skjulested for flyktninger av motstandsbevegelsen, og en av mennene som bodde der noen dager hadde kommet i en situasjon som sendte mistanke over en gammel studievenn av den plettfrie. Han får etterhvert i oppdrag og fullføre jobben til flyktningen han huset, nemlig å komme til bunns i en mulig angiversituasjon i motstandsmiljøet i en småby. Hvor han, den plettfrie, møter sin tidligere kjæreste, hennes ektemann og sin sønn.  Sin sønn nazisten.

Jeg leste Møte ved milepelen første gang som femtenåring og elsket den, både historien og språket. Siden har jeg lest den mange ganger og jeg innrømmer at det tross alt var ganske mye jeg ikke skjønte som tenåring. Noe som får meg til å tenke litt på hvorvidt jeg kommer til å lese historien med nye briller om tyve år også?

Språket alene er verdt en gjennomlesning, det er så elegant, så stilfult og så gjennomført. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er noen lydbokfan, kunne jeg virkelig ha tenkt megå høre Møte ved milepelen som lydbok, lest av noen som behersker denne språkføringen.

Jeg tenkte lynsnart at så redd som jeg var nå, hadde jeg ikke vært siden den gangen våren 1941 da jeg satt og ventet på Victoria terrasse. Men den gangen gikk det jo så bra, det hele var en spøk, jeg ble ikke slått engang, han bare slo i skrivebordet til meg… Da jeg kom ut igjen, var jeg riktignok enkemann og barnløs. Barnløs, trodde jeg da…

Jeg anbefaler alle leseglade til å bruke noen kvelder på Møte ved milepelen, det er den vel verdt. Det er en bok som stille river deg med, som engasjerer og som får deg til å stoppe opp og tenke etter.

1 kommentar

Filed under Hyllemeter

Elskeren; heftig chick lit

I serien der fjord presenterer den egendefinerte og noe vage sjangeren chick lit classics er vi kommet til bok nr 2: Margarit Duras Elskeren.

Med setting i tropiske strøk, ung fransk heltinne oppslukt i erotikk og en eksotisk, styrtrik, eldre mann,  kombinert med et sideantall som definitivt er til å leve med så er dette skikkelig chick lit.

Jeg tenker ofte på dette bildet som jeg fremdeles er alene om å se og som jeg aldri har fortalt om. Det er der ennå, like stille og forunderlig. Av alle bildene av meg selv er det jeg liker best, det jeg kjenner meg igjen på, det som betar meg.

Elskeren, eller L’Amant på orginalspråket er skrevet av Margeruite Duras og ble utgitt i Frankrike i 1984. På norsk kom Elskeren på Gyldendal i 1985, oversatt av Anne Riis. Romanen fikk straks høye lesertall og ble grundig debattert og omtalt. I hjemlandet fikk den også Goncourt-prisen, en svært prestisjetung og høythengende litteraturpris.

Historien fortelles av en navnløs, aldrende forfatterinne som minnes oppveksten i Indokina i 1920-årene. Minnene hennes springer frem og tilbake i tid, men innledes med at hun møter en rik kinesisk arving på ferga over Mekong. De blir elskere, til tross for at de har alle odds mot seg og de selv vet at forholdet ikke har noen fremtid. Hun er bare 15 år, og han må gifte seg med en kinesisk kvinne av sin egen stand. Forholdet ender når hun flytter tilbake til hjemlandet Frankrike, hvor hun etterhvert blir forfatter.

Elskeren er som skrevet for å leses ute i hagen en varm og klam sommerdag. Nå er det dessverre veldig langt mellom de lange og klamme sommerkveldene her i strøket, de dukker opp med femtiårsintervaller, så strengt tatt bør den leses når som helst og hvor som helst, siden det er en fantastisk godt fortalt liten historie.


6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tvillinger i litteratur II

For en stund siden grunnet jeg på skjønnlitterære bøker med tvillinger i persongalleriet. Som dere kan lese i det første innlegget, så kom jeg på sørgelig lite. Nå har jeg tatt et lite raid og funnet litt mer, som jeg lister opp mer eller mindre tilfeldig.

Det opplagte først. Nemlig Bobseybarna…. Det må da være mange av oss  som leste Bobseybarna som barn? Tror jeg hadde ganske mange bøker i serien i bokhylla, og jeg leste de mye, selv om jeg kan huske at jeg irriterte meg over at jentene konsekvent var mer pysete enn gutta og at det nesten alltid var gutta som kom til bunns i ting. Orginaltittelen er «The Bobsey Twins» og serien er skrevet under pseudonymet Laura Lee Hope, og de 72 (!) bøkerne i serien ble utgitt mellom 1904 og 1979. Jeg er usikker på når serien først ble utgitt på norsk. Bøkene handler, som den engelske tittelen delvis avslører, om en familie med to tvillingpar, Nan og Bert (12) og Fred og Flossie (6). Den tydeligvis litt mer enn middels bereiste familien farter rundt og kommer stadig opp i floker og mysterier av typen «Bobseybarna løser hesteskogåten«, «Bobseybarna og korallmysteriet«, «Bobseybarna i Afrika» og «Bobseybarna og sigøynernes hemmelighet«.

 

Når vi først er inne på barnelitteratur om tvillinger må jeg bare nevne «Tvillingene på bondegården» (1969), «Tvillingene i sirkus» (1971) og «Tvillingerne på havnen» (1988) av danske Ib Hansen. Disse bøkene handler om to små lyslugger ute på eventyr.  De to bøkerne jeg har lagt med bilde av fant jeg hjemme hos et familiemedlem i jula og gjett om jeg gleder til å lese de med mine små, når de har blitt litt større!

Ellers har jeg funnet en god del barne- og ungdomslitteratur med tvillinger, men ikke så mye som jeg har lest. Jeg fant blant annet fram til  en «tvillingkokebok», en relativt smal sjanger, Heddi Böckmanns «Tvillingene lager mat», om tvillingene Emma og Josefine på ti år som er lei av fiskepinner og pølser. Helt ærlig ikke noe som kommer til å finne veien til verken bokhylla mi eller kjøkkenbenken min…

Ladybug skriver om «Bra 7ke greier», eller «Pretty bad things«, på bloggen sin, en historie om tvillingene Paisley og Beau; «Paisley er en skikkelig bad-ass mens broren Beau er hennes rake motsetning». Jeg fikk inntrykk av at dette er en ungdomsbok, men der er jeg kanskje på viddene?

En bok jeg har inntrykk av er ganske kjent er Tessa de Loos «Tvillingene«:

Tvillingsøstrene Lotte og Anna er svært nært knyttet til hverandre. Krigen kommer til å skille dem, og de vil oppdage at til og med de sterkeste bånd har sine begrensninger. De møtes igjen etter ti år, i et Europa på randen av krig. Lotte lever en privilegert tilværelse i det liberale Nederland, mens Anna lever et liv i fattigdom i et Tyskland som i økende grad er kontrollert av Hitler. Anna kjemper mot nazistene. Hun må flykte, og ender etter hvert opp som tjenestepike hos en adelsfamilie, og søstrenes veier skilles igjen. Anna gifter seg med en soldat fra Østerrike som bare dager senere faller i kamp. Samtidig forandres Lottes liv fullstendig. Nazistene har invadert Nederland, og hennes jødiske kjæreste blir arrestert og sendt til Auschwitz. Femti år senere står de igjen ansikt til ansikt. Lotte har tatt avstand fra sin tyske bakgrunn og setter spørsmålstegn ved Annas valg under krigen.

Bruce Chatwin utga i 1982 «On the black hill«, på norsk fikk den tittelen «Tvillingene«. Romanen handler om tvillingbrødrene Lewis og Benjamin Jones og båndene mellom dem, og slik som jeg leser omtalene av boka, mye om sosial, kulturell og religiøs undertrykkelse. Chatwin døde av AIDS i 1989, bare 49 år gammel. Han er kjent som reiseskildrer, slik som «Drømmespor» som han skrev på bakgrunn av reiser og opphold hos den australske urbefolkningen.

Neste gang jeg går bananas på Amazon tror jeg nok at jeg bestiller Nancy L. Segals «Indivisible by two«. Hun er psykolog og tvillingekspert og presenterer i boka «12 spesielle enheter av eneggede tvillinger, trillinger og firlinger». Dere kan lese mer om denne her.

Levi Henriksen har skrevet en lettlestbok for voksne som heter «Trekkspill-tvillingene«. Jeg aner dog ikke om den i det hele tatt handler om verken trekkspill eller tvillinger…

En annen norsk bok med en tittel som tyder på at den kan handle om tvillinger er Jonny Halbergs «Tvillingen«. Forlaget skriver:

Adam Egeberg vender tilbake til barndomshjemmet etter år som uheldig finansmann. Moren er forsvunnet, og hans tilbakestående bror har låst seg inne på rommet sitt og nekter å komme ut. Knuget av skyldfølelse overfor denne familietragedien tar han med seg broren på reise til bygda Straume, hvor farens familie kommer fra. Straume er tilsynelatende en bakevje i tidens elv. Tvillingen er en roman om livene til en langt fra normal familie i to generasjoner, og om to brødre som blir nødt til å leve sammen etter åtte års atskillelse.

Høres ut som en bok det kan være verdt og lese, tvillinger eller ikke, så jeg tror denne havner på leselista.

Hos The Guardian fant jeg en morsom liste over eneggende tvillinger i litteratur: Jeg må vel tilstå at jeg aldri har lest Harry Potter, men Ron Wealsley skal visst ha eldre tvillingbrødre Fred og George? I «Fluenes herre» finner vi de eneggede tvillingene Sam og Eric og i Danielle Steels «Mirror Image» ender de eneggede tvillingsøstrene Olivia og Victoria med ulike liv, men etter diverse viderverdigheter og bla-bla-bla ender de ikke overraskende opp som venner til slutt…

Nå bør jeg vel sette meg et mål om å ha lest – og blogget- om minst en av disse «tvillingbøkene» før sommeren er over?

8 kommentarer

Filed under Hyllemeter, Tvillingbok

Barnepiken – bokbloggturneen

Kathryn Stocketts debutroman, Barnepiken, har jeg fått tilsendt gjennom Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går blogget Dorthea på fotoblekka.net om den og i morgen er det Ingalill sin tur. Jeg gleder meg!

Forlaget sier om boka:

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres. Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Slike setninger som den siste får meg heller til å la være og lese en bok enn til å kaste meg over den. Men jeg må bare innrømme at Barnepiken gjorde nettopp det, den varmet og var hjerteskjærende på en gang. Jeg var fanget fra første side og benyttet hver eneste ledige femminutt til å lese videre i den, ja, jeg leste stående ved kjøkkenbenken mens jeg lagde middag…

Vi befinner oss i Jackson, Mississippi, tidlig på 1960-tallet, en tid hvor Medgar Evers ble drept, kirker for svarte ble brent og hvor segreasjon var lovpålagt. Reglene for hva du kan tillate deg, svart eller hvit, er klart definert.  Å bryte reglene, både de skrevne og de uskrevne, har store konsekvenser. For de svarte hushjelpene og familiene deres kan det koste livet, hvite, som Skeeter, kan måtte betale med sitt sosiale liv.

De svarte hushjelpene Aibileen og Minni ønsker begge forandring.  Aibileen sitter igjen med minnene om sin døde sønn, som ble veltet ut av et lastebilplan utenfor sykehuset for svarte. Minni ønsker forandring for sine døtre, for barna sine. Skeeter er 22 år, ulykkelig og med ønsker om et liv litt utenfor det som forventes av unge, hvite piker av dannet familie (hun blant annet er den eneste av venninnene som fullførte college, de andre oppfylte intensjonen med skolegangen sin ved å avbryte den for å bli gift). Hun vil nemlig skrive. Etterhvert starter Skeeter, sammen med Aibileen, med å skrive ned historiene til Aibileen, Minny og andre hushjelper, historier om små barn som kaller barnepiken mamma og om hvite fruer som forventer at hushjelpen skal vaske hendene i blekemiddel, men også om hvordan enkelte familier, i det skjulte, betaler for utdannelsen til hushjelpens barn. Hvordan dette går, skal jeg ikke avsløre her, men man skjønner ganske fort at her er det potensial for katastrofe for de fleste involverte.

Persongalleriet er stort og engasjerende, men skal jeg sette fingeren på noe, så må det være at noen framstår som i overkant karikerte og endimensjonale. Historiens sjefshurpe, Miss Hilly, er et godt eksempel på akkurat det, sammen med Miss Leefolt, Aibileens arbeidsgiver og ikke akkurat en hjertevarm mamma. Aibileen, Minny og Skeeter elsker man fra første møte. Historien er godt oppbygd, den er slettes ikke så forutsigbar som fryktet, det veksles mellom forskjellige synsvinkler og det understøttes med historiske hendelser, slik som drapet på Medgar Evers (og la deg gjerne opprøre av at dette foregår mindre enn femti år tilbake i tid!). På slutten velger kanskje forfatteren litt vel lettvindte utveier, men ikke verre enn at man kan leve med det.

Jeg tror leseropplevelsen ville ha vært enda bedre på orginalspråket, tonen hushjelpene forteller sine historier ville kanskje kommet bedre fram da? Jeg mistenker i alle fall noe av stemningen der til å ha gått tapt i oversettelsen. Men for all del, dette er en høyst lesbar historie på norsk også!

Tilbring gjerne deler av sommeren med Aibileen, Minny og Skeeter, du kan helt klart havne i dårligere selskap!

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter