Møte ved milepelen

Hva er den beste norske romanen jeg har lest, ble jeg sittende og tenke en dag (Mens jeg egentlig burde ha tenkt på noe helt annet. Som innledningen til artikkelen jeg skriver, eller i det minste noe sunt vi kan ha til middag den kommende uka).  I mine øyne er nok Kristin Lavransdatter den ultimate norske romanen, men det finnes mange gode kandidater til de øvrige pallplasseringene. Sigurd Hoels Møte ved milepelen er en av disse.

Møte ved milepelen kom ut i 1947, bare to år etter at andre verdenkrig var over. Jeg skriver «bare to år», siden boka tar opp temaer som fremdeles var blødende sår på den tiden. Hvorfor ble noen landsvikere og andre motstandsmenn? Og hvem er uten skyld?

Møte ved milepelen er først og fremst en historie om Valg. Om valgene man tar, og om å møte, leve med og bære konsekvensene av disse valgene. Hovedpersonen, motstandsmannen, den plettfrie, sitter like etter krigen og har som utgangspunkt å finne ut hvorfor noen ble nazister og tar utgangspunkt i de han kjenner. Har de noen fellestrekk? Etterhvert handler historien mer om han selv og hans egen historie. Blant annet om en kjæreste fra studieårene, Kari. Så sart og så vakkert. Likevel ender det  med at hun blir med barn, han svikter og hun går. Og så krysses dere veier aldri igjen. Eller?

Parallelt med at han forteller fra tiden før krigen, forteller han også om selve krigsårene, med utgangspunkt i hendelsen som fikk han til å grunne på hva som gjorde noen til nazister og andre ikke. Villaen ble nemlig brukt som midlertidig skjulested for flyktninger av motstandsbevegelsen, og en av mennene som bodde der noen dager hadde kommet i en situasjon som sendte mistanke over en gammel studievenn av den plettfrie. Han får etterhvert i oppdrag og fullføre jobben til flyktningen han huset, nemlig å komme til bunns i en mulig angiversituasjon i motstandsmiljøet i en småby. Hvor han, den plettfrie, møter sin tidligere kjæreste, hennes ektemann og sin sønn.  Sin sønn nazisten.

Jeg leste Møte ved milepelen første gang som femtenåring og elsket den, både historien og språket. Siden har jeg lest den mange ganger og jeg innrømmer at det tross alt var ganske mye jeg ikke skjønte som tenåring. Noe som får meg til å tenke litt på hvorvidt jeg kommer til å lese historien med nye briller om tyve år også?

Språket alene er verdt en gjennomlesning, det er så elegant, så stilfult og så gjennomført. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er noen lydbokfan, kunne jeg virkelig ha tenkt megå høre Møte ved milepelen som lydbok, lest av noen som behersker denne språkføringen.

Jeg tenkte lynsnart at så redd som jeg var nå, hadde jeg ikke vært siden den gangen våren 1941 da jeg satt og ventet på Victoria terrasse. Men den gangen gikk det jo så bra, det hele var en spøk, jeg ble ikke slått engang, han bare slo i skrivebordet til meg… Da jeg kom ut igjen, var jeg riktignok enkemann og barnløs. Barnløs, trodde jeg da…

Jeg anbefaler alle leseglade til å bruke noen kvelder på Møte ved milepelen, det er den vel verdt. Det er en bok som stille river deg med, som engasjerer og som får deg til å stoppe opp og tenke etter.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Hyllemeter

One response to “Møte ved milepelen

  1. For noen år siden gikk den som dramaserie i NRK radio. Kanskje den er å få kjøpt, der?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s