Monthly Archives: juli 2010

Sofi Oksanen: Stalins kyr

-Ka e boka di om, mamma?

-Vel, om ganske mange ting. Blant annet om  ei jente som heter Anna og mammaen hennes.

-Leike dem sammen?

-Nei, jenta mi, de burde nok ha lekt mye mer.

I helga har jeg lest Sofi Oksanens Stalins kyr og konkluderer med hun er verdt all hypen og enda litt til. Jeg er begeistret! Og dette er endatil en debutroman, og Oksanen var bare 26 år da den ble utgitt i 2003. Jeg er overvettes imponert! (Jeg innser også at jeg er i ferd med å bli godt voksen, nå når forfatterene jeg leser er på min egen alder. Det er vel ikke lenge til jeg er gammel nok til å være mora til gutta som spiller VM-finale… Neh, det var en digresjon…). Det er i alle fall beundringsverdig at denne stilsikre og komplekse historien fortelles av en debutant og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese mer hun har skrevet. (Dog er jeg mer usikker på om jeg moden for å ta i mot stylingtips fra dama…)

Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for hennes mot Katariina vil beskytte datteren mot horestemplet estiske kvinner har fått. Men familien estiske fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn. Anna tar historien inn, som hun tar inn det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse og tror hun har full kontroll.

Vanligvis sluker jeg bøker som jeg blir like begeistret for som Stalins kyr. Men akkurat denne måtte jeg faktisk drøye litt og ta noen pauser fra, både fordi jeg ville opplevelsen skulle vare lengst mulig, men også fordi jeg ble så trist, så trist av den. Stakkars lille ensomme Anna!

Min eneste innsigelse er at jeg gjerne skulle ha fått lest mer enda mer av historiene fra Estland, både fra Katariina og Anna og fra den øvrige familien. Jeg har lest flere andre positive betraktninger om Stalins kyr, blant annet hos Rullerusks rablerierMarianne leser og Christine skriver.

Jeg liker og tro at jeg har lest en god del russisk litteratur, men innså mens jeg leste Stalins kyr at jeg bare har lest de gamle klassikerene og at jeg vet svært lite om samtidslitteratur fra de gamle sovjetstatene. Det er noe jeg har veldig lyst til å gjøre noe med, men det hvisker en liten fornuftig stemme heeelt bakerst i hodet mitt at jeg kanskje muligens burde bli ferdig med den vesle avhandlingen min før jeg tar til å fylle opp bokhyllene med enda flere uleste fristelser. Til da får jeg trøste meg med at Oksanens «Utrensking» allerede står klar i hylla og venter på meg!

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Barbara Ehrenreich: Lokket og lurt. På (forgjeves) jakt etter den amerikanske drømmen.

De siste kveldene har jeg brukt på Barbara Ehrenreich’s bok om hennes eksperiment om hverdagen som arbeidssøkende «hvitsnipps-arbeider (jeg finner ikke et godt norsk ord for «white collar worker?): «Bait or Switch. The (Futile) Pursuit of the American Dream«. Ehrenreich har mange titler bak seg, blant annet Smile or Die / Livets lyse sider som jeg har skrevet om her og kanskje hennes mest kjente: «Nickel and Dimed: Undercover in Low-wage USA«. Sistenevnte anskaffet jeg samtidig som Bait or Switch og jeg burde strengt tatt ha lest den først, siden Bait or Switch ble initiert av alle henvendelsene hun fikk etter Nickel and Dimed.

Ehrenreich fikk nemlig brev på brev og epost på epost fra mennesker som strevder økonomisk, og ikke bare fra de som jobber fulltid og mer til, men med så lave lønninger at de likevel ikke har mulighet til å forsørge seg og sine, men også fra mennesker som tilsynelatende skulle kunne ha det ok. Nemlig de som hadde gjort alt «riktig»; de med universitetsutdannelse, gode karakterer, de som ventet med barn til de var voksne, ferdigutdannede og i jobb. Så mister de jobben, enten det er omorganiseringer, nedbemanninger eller andre årsaker, og det er plutselig ikke så enkelt og finne seg en ny jobb.

Ehrenreich utstyrer seg med pikenavnet, en autentisk, men noe modifisert CV, allierer seg med en bråte resyme-skrivere og karriere-coacher med feite timepriser og setter ut for å finne seg en «hvitsnipp-jobb», gjennom nettsider, nettverksarrangementer av ymse slag og «costly career coaching events», det meste godt innsauset i positivitetsteori.

Boka er interessant og fremstår som relativt grundig. Dama er til tider morsom, selv koser jeg blant annet når hun harselerer med personlighetstester som Myers-Briggs. Slike tester brukes gjerne i en argumentasjonsrekke om at det ikke finnes «dårlige ansatte» eller «dårlige jobber», men at det kan finnes «dårlige matcher» mellom jobb og ansatt, det er personligheten som rett og slett ikke matcher stillingen .

Historien Ehrenreich presenterer kan selvfølgelig sees fra andre vinkler også, jeg kan for eksempel se for meg at USAs forrige president har et litt annet syn på tingenes tilstand. Jeg klarer ikke helt overføre forholdene Ehrenreich beskriver til norsk arbeidsliv, og jeg nekter tro at det er bare fordi jeg jobber innen forskning og utdanning, og ikke har noen særlig erfaring med den typiske forretningsverdenen Ehrenreich utforsker i boka. Jeg håper også at ikke alt er like svart som hun beskriver over dammen heller, for særlig lystig lesning var det virkelig ikke.

I et intervju om boka sier Ehrenreich, på spørsmål om «Nickel and Dimed was met with great acclaim. It was made into a play and is required reading in many university courses. What do you hope to achieve with Bait and Switch?«:

I would like to start a discussion up among people who are unemployed or insecurely and anxiously employed about what’s going on and what can we do about it. There is quite a large constituency that could work to have better financial supports for unemployed people, extend unemployment insurance, and universal health insurance. Beyond that, I think people who have been jerked around by the corporate world might want to start talking about corporate governance. Who’s making these decisions? Is the practice of constantly getting rid of people really any way to run a business?

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Precious. En ikke helt vanlig historie.

Det er nesten tolv år siden jeg leste «Push«, skrevet av Sapphire i 1996. Jeg ble grepet og rørt av historien og veldig, veldig fasinert av språket.

Precious er 16 år,analfabet og kraftig overvektig. Hun vant definitivt ikke i lotteriet den dagen foreldre ble delt ut, og hun er gravid med sitt andre barn. Noen kjæreste har hun aldri hatt, det er hennes egen far som er faren. Det eldste barnet, som har Downs syndrom, bor hos Precious sin bestemor, mens Precious bor sammen med sin mor, som lever på sosialstønader hun får for Precious og barnebarnet.

I går kom mannen hjem med filmen Precious og vi ble sittende oppe i natt og se den. Det var kanskje ikke så lurt, med tanke på at noen (mannen) er på jobb i dag, mens enkelte andre (gjett hvem!) har ferie sammen med uhyre morgenfriske og energiske barn. Men filmopplevelsesmessig var det helt klart verdt det!

Filmen starter med at Precious blir utvist fra skolen på grunn av graviditen, men en veileder foreslår at hun starter på den alternative skolen «Each One Teach One» som har et eget program for å få unge jenter som i praksis er analfabeter opp på et lese- og skrivenivå som kvalifiserer for high school. Et talende øyeblikk er i filmen er når Precious snakker i klasserommet for første gang i sitt sekstenårige liv og læreren Ms Rain spør «How does it make you feel?»:

Here.

It makes me feel here.

Jeg skal ikke avsløre resten av historien utover at det er rom for enorme nedturer, men også utrolig framgang. Det er vanskelig og holde tårene unna eller unngå og bli opprørt over  urettferdigheten, samtidig som historien rommer så mye håp.

Både boka og filmen anbefales på det varmeste. Boka er et enestående eksempel på hvordan man kan bygge opp under en historie med språk, gjennom hvordan den språklige utviklingen til Precious speiler endringene i livet hennes. Filmen inneholder noen veldig imponerende skuespillerprestajoner, selv en befriende usminket Maria Carey kommer unna med æren i behold, men først og fremst må man bøye seg i støvet for Gabourey Sibide som spiller Precious og Mo’Nique som spiller moren Mary. Hvordan man kan fremstille en skikkelse som Mary med slik troverdighet og overbevisning er til å bli både skremt og imponert av.

Jeg var skeptisk til om filmen skulle «ødelegge» opplevelsen min av boka, men det gjorde den langt i fra. Filmen står fjellstøtt på egne bein, samtidig som den er tro mot den opprinnelig historien, og jeg anbefaler historien om Precious til alle som vil ha en sterk historie med mye håp. (Ok, så høres det veldig klisje ut, men det er faktisk sant, og selve historien er lysår unna å være klisjeaktig!)

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter