Monthly Archives: august 2010

Nobelprisvinnere – litt listegalskap

Inspirert av Rose-Maries litteratur- og filmblogg har jeg laget meg en liste over vinnere av Nobels litteraturpris, bare for å avsløre for offentligheten hvor få jeg faktisk har lest og at jeg egentlig er en litterær wannabe. Det var en del jobb med å lage denne lista, og det er godt mulig det fremdeles mangler en del, men det var ganske gøy og sannelig lærte jeg ikke mye nytt underveis.
 
2009, Herta Müller
Jeg skal lese Pustegynge, den høres virkelig ut som en bok jeg kan like.
2008, Jean-Marie Gustave Le Clézio
Jeg hadde en gang ikke vett til å rødme da han fikk Nobelprisen og jeg innså at jeg hadde ikke hørt om fyren.
2007, Doris Lessing
Jeg hadde en Lessing-periode for mange år siden, så Lessing har jeg lest mye av og satt pris på.
2006, Orhan Pamuk
Har jeg heller ikke lest noe av, til tross for at sjefen en tid nærmest holdt kampanje for at jeg skulle lese Mitt navn er Karmosin. Sannsynligvis hadde han rett.
2005, Harold Pinter
Intet lest, intet sett.
2004, Elfriede Jelinek
2003, John M. Coetzee
2002, Imre Kertész
2001, Sir Vidiadhar Surajprasad Naipaul
2000, Gao Xingjian
 
1999, Günter Grass
Jeg har faktisk lest Blikktrommen.
1998, José Saramago
Jeg trodde ikke jeg hadde lest noe av Saramago heller, men innser at jeg har da lest Klosterkrønike, en gang i hin hårde dager.
1997, Dario Fo
Intet lest, intet sett.
1996, Wislawa Szymborska
1995, Seamus Heaney
1994, Kenzaburo Oe
Min egen sak, virkelig, virkelig bra! Anbefales.
1993, Toni Morrison
De blåeste øynene, Dukke i bek, Sangen om Salomon, Jazz og ikke minst Elskede.
1992, Derek Walcott
1991, Nadine Gordimer
Reisen alene, Min sønns historie, Burgers datter, Julis folk, Hopp. En av mine favorittforfattere.
1990, Octavio Paz
  
1989, Camilo José Cela
1988, Naguib Mahfouz
1987, Joseph Brodsky
1986, Wole Soyinka
1985, Claude Simon
1984, Jaroslav Seifert
1983, William Golding
Fluenes herre. Men ikke mer, det var mer enn nok.
1982, Gabriel García Márquez
Det kan ikke bli så veldig mye bedre enn Hundre års ensomhet!
1981, Elias Canetti
1980, Czeslaw Milosz
  
1979, Odysseus Elytis
1978, Isaac Bashevis Singer
Familien Moskat.
1977, Vicente Aleixandre
1976, Saul Bellow
1975, Eugenio Montale
1974, Eyvind Johnson, Harry Martinson
1973, Patrick White
1972, Heinrich Böll
1971, Pablo Neruda
1970, Aleksandr Isayevich Solzhenitsyn
En dag i Ivan Denisovitsj’ liv  
 
1969, Samuel Beckett
1968, Yasunari Kawabata
1967, Miguel Angel Asturias
1966, Shmuel Yosef Agnon, Nelly Sachs
1965, Mikhail Aleksandrovich Sholokhov
1964, Jean-Paul Sartre
Jeg har lest bruddstykker av Kritikk av den dialektiske fornuft. (Husk at jeg er ingeniør, ikke humanist… Man kan ikke forvente all verden!)
1963, Giorgos Seferis
1962, John Steinbeck
Ja, ja, ja. Vredens druer, Øst for Eden, Alle tiders torsdag, Vår misnøyes vinter, Dagdrivergjengen, Til en ukjent Gud og sikkert mer.
1961, Ivo Andric
1960, Saint-John Perse
 
1959, Salvatore Quasimodo
1958, Boris Leonidovich Pasternak
1957, Albert Camus
Pesten.
1956, Juan Ramón Jiménez
1955, Halldór Kiljan Laxness
1954, Ernest Miller Hemingway
Solen går sin gang. Farvel til våpnene. Og min favoritt; Klokkene ringer for deg.
1953, Sir Winston Leonard Spencer Churchill
1952, François Mauriac
1951, Pär Fabian Lagerkvist
1950, Earl (Bertrand Arthur William) Russell
  
1949, William Faulkner
Larmen og vreden.
1948, Thomas Stearns Eliot
Ikke lest samlet og systematisk, men lest en del.
1947, André Paul Guillaume Gide
1946, Hermann Hesse
Jeg kom meg nesten gjennom hele Steppeulven.
1945, Gabriela Mistral
1944, Johannes Vilhelm Jensen
1939, Frans Eemil Sillanpää
1938, Pearl Buck
1937, Roger Martin du Gard
1936, Eugene Gladstone O’Neill
1934, Luigi Pirandello
1933, Ivan Alekseyevich Bunin
1932, John Galsworthy
1931, Erik Axel Karlfeldt
1930, Sinclair Lewis
Kingsblood. Skremmende historie om raseskillet i en ikke alt for fjern fortid.
 
1929, Thomas Mann
Døden i Venedig.
1928, Sigrid Undset
En av tidens beste historier: Kristin Lavransdatter. (Jeg liker det meste Undset har skrevet, men ikke noe er i nærheten av Kristin Lavransdatter.)
1927, Henri Bergson
1926, Grazia Deledda
1925, George Bernard Shaw
Pygmalion.
1924, Wladyslaw Stanislaw Reymont
1923, William Butler Yeats
1922, Jacinto Benavente
1921, Anatole France
1920, Knut Pedersen Hamsun
Smitt og smule, tror jeg.
 
1919, Carl Friedrich Georg Spitteler
1917,Karl Adolph Gjellerup, Henrik Pontoppidan
1916, Carl Gustaf Verner von Heidenstam
1915, Romain Rolland
1913, Rabindranath Tagore
1912,Gerhart Johann Robert Hauptmann
1911, Count Maurice (Mooris) Polidore Marie Bernhard Maeterlinck
1910, Paul Johann Ludwig Heyse
Her har vi visst et helt tiår med forfattere jeg ikke klarer plassere…
  
1909, Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf
Keiseren av Portugalien, Jerusalem, Gösta Berlings saga
1908, Rudolf Christoph Eucken
1907, Rudyard Kipling
Jungelboken…
1906, Giosuè Carducci
1905, Henryk Sienkiewicz
Her kan jeg slå i bordet med at jeg har lest Que Vadis. Mange, mange ganger. Ganske underholdende bok, faktisk!
1904, Frédéric Mistral, José Echegaray y Eizaguirre
Hvem, sa du?
1903, Bjørnstjerne Martinus Bjørnson
Selvfølgelig!
1902, Christian Matthias Theodor Mommsen
1901, Sully Prudhomme

 

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Smaken av eplekjerner

I sommer leste jeg blant annet Smaken av eplekjerner av Katharina Hagena.

Det er en opprinnelig tysk roman, som er utgitt på norsk av Gyldendal, hvor den beskrives som:

Smaken av eplekjerner er en forførerisk roman full av nostalgi, sanselighet og symbolikk, og med en kjærlighet til barndommens steder og naturens mystikk som kan minne om den vi finner i romanene til Selma Lagerlöf.

Vel. Forførerisk kan den sikkert kalles, om man med forførerisk mener en gjennomført hviskende skrivestil. Derimot er det divisjonsforskjell mellom Hagena og Lagerlöf.

Nå høres jeg sikkert veldig kritisk ut, noe som ikke stemmer helt. For jeg syntes Smaken av eplekjerner var fin sommerlektyre. Jeg slukte historien om Iris, som har arvet et hus og tilhørende hage av bestemoren Bertha, om moren hennes Christa, tantene Harriet og Iris og om kusinen Rosmarie som døde i en hendelse i hagen. Iris har etter bestemorens begravelse kommet tilbake til huset hun tilbrakte feriene i oppveksten i, hvor hun går rundt om mimrer. Historien Iris rekonstruerer, går flere tiår bakover i tid, og avdekkes forsiktig og langsomt gjennom boka, til tider kanskje forsiktig nok.

Til slutt følte jeg meg likevel litt snytt, for jeg opplever denne historien som så veldig uforløst. Språket og stilen er ganske gjennomført, ja, nettopp forførerisk og hviskende, men jeg føler at selve historiefortellingen har kommet litt i annen rekke. I tillegg prøver Hagena seg innimellom på magisk realisme av typen man nesten bør hete Allende eller Garcia Marquez for å komme unna med, noe som trekker leseopplevelsen en del ned.

Jeg ser at boka har fått mange gode kritikker, og det kan jeg forsåvidt skjønne. For min del var dette underholdende lesning, men likevel ikke helt my piece of (apple-)pie. Kort oppsummet, les den gjerne, det kan gjerne være at du virkelig liker den, men hold forventningene nede.

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Fantastisk om tvillinger: Indivisible by two

Aller først, dette er ei bok jeg virkelig, virkelig anbefaler! Nå må dere ta høyde for at jeg skriver dette med kraftige tvillingmorbriller, men Indivisible by Two er underholdende, lærerik og veldig interessant. Sånt helt objektivt, altså!

Nancy Segal (For å flåse litt så ble jeg skeptisk av etternavnet, jeg har i min fjerne ungdom sett litt vel mange Steven Seagal-filmer…For dere som ikke vet hvem Steven Seagal er, så er denne YouTube-videoen veldig oppklarende. For oss andre er den veldig underholdende.) er psykolog og tvillingforsker og har tidligere utgitt Entwined Lives: Twins and What They Tell Us About Human Behavior.

Indivisible by Two – Lives of Extraordinary Twins er delt i fire bolker og presenterer 12 utrolige historier om tvillinger, trillinger og firlinger. Alle historiene er engasjerende og Segal presenterer familiene med svært respektfullt og jeg lar meg imponere over alle som deler av livet og hverdagene sine.

Blant historiene vi får presentert er blant annet en historie om to eneggede tvillinggutter, som etter fødselen blir oppgitt til adopsjon av de ugifte foreldrene. To måneder senere gifter foreldrene seg og henter tvillingguttene hjem til seg. Etter at guttene har blitt unge voksne kommer det fram, gjennom tilfeldigheter, at bare en av de er parets biologiske sønn, den ene gutten de fikk med seg hjem var en annen baby som var på samme barnehjem samtidig og at den andre biologiske tvillingen ble adoptert bort til en annen familie i samme by. Jeg lar meg fasinere av hvor like disse to guttene er, til tross for at de har vokst opp i to ulike familier, samtidig som det gjør vondt å tenke på hvor komplisert dette måtte ha føltes for de tre guttene og de to familiene deres.

Vi møter også de eneggede tvillingene Craig og Mark som har giftet seg med de eneggede tvillingene Diana og Darlene og som lever et idyllisk liv som naboer. Fasinerende nok er barna til disse to parene genetisk sett like som vanlige søsken, siden eneggede tvillinger har nærmest identisk DNA. Forfatteren påstår faktisk at det ikke kan påvises ved en vanlig DNA-test hvem av Mark/Craig og Diana/Darlene som er barnas biologiske forelder, og siden hun tross alt er en internasjonalt annerkjent forsker får vi nesten tro på det. I samme åndedrag kan jeg også nevne historien om de eneggede tvillingsøstrene Marcy og Tracy. Da det viste seg at Tracy ikke kunne få egen barn, valgte tvillingsøsteren Marcy å bære fram barna hennes, med sine egg befruktet av Tracys ektemanns sæd. Rett og slett utrolig fasinerende, og veldig godt presentert av forfatteren.

Selv blir jeg av og til litt matt av å holde tritt med mine tvillinggutter (og de to søstrene deres), da trøster jeg med den siste historien i boka, om et firlingpar i Canada som består av to par eneggede tvillinggutter. (Og nok en gang faller jeg helt i staver over at det går an! At to egg blir befruktet, og at begge disse spontant og uforklarelig deler seg i to og utvikler seg til to individer!)

Nok en gang, anbefales!!

På sidene til Tidskrift for Den norske legeforening kan dere lese en fin og grundig anmeldelse av boka.

3 kommentarer

Filed under Forskning fryder, Hyllemeter, Tvillingbok

Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika.

Tidligere har jeg lest og skrevet om Livets lyse sider og Lokket og lurt, nå var turen kommet til det som kanskje er Ehrenreichs mest kjente bok, Nickel and Dimed, eller som den heter på norsk, Kjøpt og underbetalt: om (ikke) å klare seg i Amerika.

Mye er sagt, skrevet og synset om hvordan man kan leve på minimumslønn i USA, i denne boka erfarer forfatter Ehrenreich hvordan det er, og hvordan man kan overleve på minimumslønn. Konklusjonen er ganske enkel; man kan egentlig ikke det.

Ehrenreich går ganske grundig til verks, hun prøver forskjellige type jobber, blant annet servitør, butikkmedarbeider, rengjører og stuepike. Fellesnevnere er at det er tungt arbeid, svært stressende og dårlig betalt. Så dårlig betalt at man selv med fulltidsjobb ikke nødvendigvis er i stand til å fø seg selv og familien, noe som har ledet til begrepet «the working poor». Jeg blir rett og slett sinna bare av å tenke på det!

Moshonista har også skrevet et veldig fint innlegg om denne boka her. I likhet med henne har jeg veldig lyst til å lese mer av Ehrenreich, aller helst Global Woman, som du blant annet kan lese om her. (Sånn lesning får meg til å konkludere med at det er like greitt at jeg fortsetter med både å vaske møkka mi sjøl og passe ungene mine sjøl…)

Boka anbefales, kort og greitt!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter