Monthly Archives: september 2010

Tøff hverdag, mild bok.

I sommer fikk jeg tilsendt ei bok fra en av mine beste, beste venninner. En av favorittbøkene hennes, faktisk. Og i og med at hun gikk så langt som til å trekke paralleller til John Irving, så hadde jeg skyhøye forventninger da jeg satte i gang med Iain Banks Crow Road.

Ellikken har skrevet en intens anbefaling av Crow Road på bloggen sin, som sånn sett gjør mitt innlegg rimelig overflødig.

Anyhow. Crow Road er en veldig skotsk historie, og til dels også skrevet på skotsk, noe som tok litt tid å venne seg til. Hovedpersonen, Prentice McHoan, er knapt 20 år, halvstudert, ganske ofte både småfull og stupfull, hodestups forelska og på jakt etter sin forsvunne onkel, reisebokforfatteren Rory.  Persongalleriet forøvrig er rikt og fullt av karakterer det er lett og bli glad i, for å være litt klissete.

Jeg klarer ikke hoste opp riktig like mye entusiasme som Ellikken, men begeistret er jeg definitivt. Jeg har hatt særdeles lite tid til lesing i høst og har brukt lang tid på å komme meg gjennom de vel 500 sidene, men jeg har kost meg de korte stundene der jeg har krøllet meg sammen i hjørnet av sofaen sammen med Prentice og vennene hans. Jeg har fått med meg at historien også har gått som TV-serie, uten at jeg fikk den med meg. Det slo meg også flere ganger under lesningen at dette måtte da være mitt i blinken for en god, gammeldags BBC-dramatisering, så det er synd at jeg aldri fikk med meg TV-versjonen.

Dersom du har lyst til å tilbringe høstkveldene med en kopp te og litt britisk feeling, litt romantikk, litt krim, litt familiesaga og masse sarkastisk humor, så anbefales Crow Road på det varmeste.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tyskerjentene. Historiene vi ikke fikk fortalt.

Jeg har snufset og hulket meg gjennom de siste kveldene. Takket være Helle Aarnes «Tyskerjentene – historiene vi ikke ble fortalt».

Boka er skrevet på bakgrunn av en artikkelserie hun skrev i Bergens Tidende, et arbeid hun fikk Journalistprisen fra Norsk Presseforbund for i 2008. Artikkelen om hvordan små «tyskerbarn» ble gitt bort i avisenes rubrikkannonser og andre historier kan leses her, men jeg anbefaler å lese hele boka.

Ved utdelingen av Journalistprisen til Aarnes sa Svein Egil Omdal, som er en mann det ofte kan være verdt og høre på, at «Arbeidet utstråler kvalitet i alle ledd; i kildearbeid, fortellerteknikk, språk og presentasjon». Og det finner vi igjen i boka. Den er grundig og godt dokumentert, det er fotnoter i fleng, likevel beholdes flyten i teksten. Boka er et prakteksempel på hvordan man kan formidle fakta og historie, samtidig som man presenterer menneskesjebner på en respektfull og engasjerende måte.

Giselas mor ga henne bort via en annonse i BT. De første som fikk henne, leverte henne tilbake da de fant ut at hun var tyskerbarn. På pakken med tingene hennes hadde de malt hakekors.

Jeg har regnet meg som litt over middels belest på historie fra andre verdenskrig. Men jeg visste altså ikke at mange norske tyskerjenter ble internert i leirer rundt i Norge, deportert til Tyskland og fratatt statsborgerskapet. Jeg visste heller ikke at Lebensborn drev flere barnehjem for norsk-tyske barn rundt i Norge, og at norske myndigheter etter frigjøringen nektet å ta på seg ansvaret for driften av barnehjemmene, der det fremdeles var mange små barn igjen. Heller ikke var jeg klar over at norske kvinner som under eller etter krigen ble registrert som tyskerjenter ble frem til 2005 nektet å arve krigspensjon etter sine norske ektemenn. Rikstrygdeverket nektet dette fordi kvinnene hadde «gjort seg skyldig i grovt uverdige forhold». 2005!!!

Skal du lese én alvorlig bok i år, så anbefaler jeg gjerne denne. For dette er historier vi har godt av å få fortalt.

12 kommentarer

Filed under Hyllemeter