Monthly Archives: oktober 2010

Tvillingbok: Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger

Først en advarsel: Jeg avslører slutten. Men det er egentlig ikke så farlig. Du skjønner uansett fort hvor det bærer etter å ha lest noen kapitler.

I Audrey Niffeneggers Mørkets symmetri (eller Her Fearful Symmetry, som den heter på orginalspråket) lever Elspeth i en eldre leilighet i London med Highgrove kirkegård som nærmeste nabo. I underetasjen bor elskeren Robert, den evige PhD-studenten som skriver oppgave om kirkegården, som jobber på kirkegården og som etterhver vandrer rundt på kirkegården om natten. I overetasjen bor Martin, tvangnevrotiker med en kone han elsker i Amsterdam. Helt i starten på historien dør Elspeth, og overlater leiligheten til tvillingsøsteren Edies tvillingdøtre Julia og Valentina, som har vokst opp rimelig symbiotisk i USA. Tanten har de tilsynelatende aldri møtt, siden Edie og ektemannen Jack og Elspeth ikke har hatt noe å gjøre med hverandre på nærmere tjue år.

Julia og Valentina flytter inn i leiligheten og fortsetter tilsynelatende sitt ørkesløse hverdagsliv. Og etterhvert -forestill deg en mørk mannestemme med TVNorge-intonasjon – går det opp for dem at de slettes ikke er alene. Tante Elspeth går igjen! Store deler av historien fortelles nettopp gjennom den døde Elspeth, et grep som fungerer veldig bra. Parallelt skildes livene til Julia som mest av alt frykter å miste søsteren, Valentina som mest av alt ønsker å bli fri søsteren, Robert som ønsker å få Elspeth tilbake og Martin som ønsker å klare dra til kona i Amstedam.

Jeg ble fort oppslukt og engasjert i handlingen og var rask til å sette meg i sofaen og lese om kveldene. På mange måter er denne boka mitt i blinken for meg; eneggede tvillinger (to par, til og med) utforsker sine egne identiteter parallellt som en av de andre hovedpersonenen sliter, sukker og drikker whiskey over sin evigvarende PhD-avhandling.

Utrolig nok var jeg like engasjert selv etter jeg oppdaget at mye av historien handler om spøkelser. Generelt er det nemlig få ting jeg finner like litterært avtennende som ånder som svever gjennom rommene, Quija-brett og fjernskriving. (Her benytter jeg anledningen til å anbefale Brita Møystad Engseths glimrende beskrivelse av TVNorge serien «Åndenes makt«).

Likevel, mot slutten gikk jeg mektig lei. Spøkelsesgreia tok i mine øyne fullstendig av, og det faktisk lenge før døde gjenoppstod. Men det som irriterte meg mest, var fremstillingen av en del av de mellommenneskelige forholdene i boka, blant annet båndene mellom foreldre og barn. Forholdet mellom det yngste paret med tvillingsøstre beskrives troverdig nok. Kjærlighetsforholdene mellom Robert og Elspeth, Robert og Valentina, Martin og kona likeså. Det Niffenegger derimot ikke lykkes med er å lage en troverdig forklaring på hvorfor Edie, Elspeth og Jack handlet så fatalt som de gjorde, man bytter nemlig ikke bort barn med samme letthet som man låner bort favorittskjørtet. (Niffenegger avslører også at hun har gjort rimelig tynn resarch på hvordan man ser ut fire måneder etter man har født tvillinger. Jeg kan gjerne tegne og forklare dersom hun ringer og spør.)

Foreldre/barn-relasjonene er altså gjennomgående lite troverdige, også hvis man ser bort fra ekstremvarianten der død mor dreper datter for å gjenoppstå i død datters kropp og få barn med gjenoppstått mor og død datters felles kjæreste. Joda.

Det er godt mulig at jeg har lest Mørkets symmetri med feil briller og at det rett og slett er feil type historie for noen som ikke har lest en eneste nymoderne vampyrroman og aldri har kommet gjennom en eneste fantasy-historie (med et hederlig unntak for Ringenes Herre). Men for all del; artig ide, fiffig gjennomføring, velskrevet og underholdende. Dessuten er det da svært så oppløftende at Robert tross omstendighetene fikk avhandlingen ferdig. Da skal det være håp for oss alle.

Liker du spøkelseshistorier, så skal du ikke se bort fra at du kommer til å elske Mørkets symmetri.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter, Tvillingbok

Høsttur

For noen uker siden var vi på helgetur til havgapet. Eller muligens helt ut til havet.

Sula er et lite, men levende øysamfunn, 15 km og halvannen times fergereise nordvest for Frøya. (For lesere på mer sørlige breddegrader, så befinner vi oss altså i Sør-Trøndelag.) På den vesle øygruppa bor det faktisk 70 mennesker og Sula er utstyrt med butikk, fyr, kirke og pub, dvs de fleste nødvendige fasiliteter, minus skole.

Vi hadde nydelig høstvær mesteparten av helga og hadde det alle tiders, hele familien.

Nå er det like før det er helg igjen, men nå er det brått vinter, med både snø og minusgrader. Jeg gleder meg til stearinlys, mynte-te og Tove Nilsens siste.

3 kommentarer

Filed under Hus og heim

Alle vil til himmelen

Året er 1943. Det er krig. Ved Østfronten føres det knallharde kamper mot russerne. Tyskerne lider alvorlige nederlag og trenger flere tapre unge menn ved sin side. Handlingen i «Alle vil til himmelen» utspiller seg i en liten by i Flandern under 2. verdenskrig. Jef drømmer om å bli helt, helst sammen med bestevennen Ward.

Søsteren Renée har ingen slike drømmer. Hun har nok med Ward, hans himmelske saksofonspill og fløyelsblikk. For guttene er dette deres sjanse til å bli helter. For folk og fedreland. For en bedre verden. Ward kan ikke vente med å komme seg av gårde. Men ikke alle er av samme oppfatning.

Jeg hadde ikke lest mange sidene i Alle vil til himmelen første gang jeg tenkte at Els Beerten hadde lest Zusaks Boktyven og fått en ide. Det er nok ikke sikkert den teorien holder vann, men om den stemmer, så burde hun ha holdt seg til å lese Boktyven, siden Boktyven tross alt er en veldig god roman, mens dette er mer… vel, det er ikke en veldig god roman.

Likevel, det vil vært slemt og kalle Alle vil til himmelen en veldig dårlig bok. For den er ikke Anne-Holt-roman-dårlig. Men den er heller ikke spesielt god. Den er rett og slett bare langtekkelig. Det er sjelden jeg ikke fullfører romaner jeg har startet på, men denne hadde dessverre blitt satt fort tilbake i hylla hadde jeg ikke forpliktet meg til å lese den og gi den en skikkelig sjanse.

Historien utspiller seg altså under andre verdenskrig og fortelles primært gjennom de tre  søskenene Jed, Reneé og lillebror Remi, og vennen deres Ward. Fortellerstemmen veksler stadig mellom disse, men det går forholdsvis greitt å komme inn i hvem som forteller hva når. Jeg synes som sagt at det ble langtekkelig lesning, og det gjenspeiler seg nok i at jeg ikke føler jeg har så mye å si om denne historien, men spenningen tar seg tross alt opp mot slutten. Det beste i boka vil jeg si er fremstillingen av hvordan ungdommene ble lurt til Østfronten, og hva det var som egentlig møtte dem der.

Jeg har lest boka og skrevet om den som en del av CappelenDamms bokbloggturne. I går skrev Karin om den, i morgen er det Bokelskerinnen sin tur.

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter