Monthly Archives: januar 2011

Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd

I går svinset jeg innom den nærmeste bokhandelen, som har en liten, men slettes ikke dårlig barnebokavdeling. Som vanlig ble det med noen bøker hjem, men denne gangen var en av bøkene minst like mye til mor som til de små håpefulle.

Tom våknet, men det gjorde ikke Tim. Det var midt på natten.

Har du lest John Irvings Enke for et år? Jeg synes det er en av  Irvings beste romaner, og den inkluderer en absolutt hjerteskjærende novelle om hvordan barnebokforfatteren Ted Coles sønner, Tim og Tom, omkommer i en bilulykke. En annen fantastisk del av romanen er historien «Lyder i natten» som lages når Tom Cole forsøker berolige sitt gjenlevende barn, hovedpersonen Ruth, som har mareritt. Ruth vokser opp sammen med sin noe eksentriske og svært kvinneglade far, en mor som har flyttet fra dem og historiene om de to brødrene som døde før hun ble født, fortalt rundt bilder som ikke lenger henger på veggene. (Det var en liten digresjon, men selve romanen er altså høyst lesverdig.)

Den vesle barnehistorien, «Lyder i natten» er gitt ut som en egen liten bok, nydelig illustrert av Tatjana Hauptmann, og kom ut på Gyldendal i 2004. Den er fasinerende enkel, perfekt avstemt og gruelig skummel for små sjeler.

«Men hvordan var egentlig lyden som vekket deg?» spurte faren. «Det hørtes ut som om en av mors kjoler i skapet ble levende og prøvde komme seg ned fra kleshengeren,» sa Tom.

Anbefales både små og store leseglade!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sonja Nordenswan: Blues från ett krossad världshus

Av og til leser man bøker som er så gode at man ikke vet hvor man skal begynne beskrive de. Andre ganger er problemet motsatt.

Ideen bak Blues från ett krossad världshus er slettes ikke så dum. Historien om tre generasjoner kvinner fra sent på femtitallet og frem til i dag, og hvordan valgene de tar påvirker hverandre og hvilken rolle de fraværende fedrene spiller, ispedd en god dæsj musikalsk tidskoloritt har absolutt potensiale for å underholde og endatil engasjere.

Problemet med denne boken er ikke historien som sådan, det er hvordan den fortelles. Jeg tror aldri før jeg har lest en roman hvor det ikke står et eneste ord mellom linjene. Fortellerstemmen, attenårige Smaragda snakker seg gjennom sin egen historie samt mormorens gjennom samtaler med henne og morens historie gjennom lesing av hennes dagbok. Alt i ren «Jeg sa, hun sa og så sa jeg og så slo vi av lyset og så gikk vi ut. Neste dag stod jeg opp tidlig»-stil. Vi dyttes gjennom hele sagaen,  kronologisk fra a til å, ikke en eneste skildring, ikke en metafor, helt uten bilder. Jeg kan gå med på at den enkle skrivestilen kan framstå som troverdig for en tenåring i krise, men det duger bare ikke gjennom en hel roman.

Jeg føler meg nesten litt slem for å like denne romanen så dårlig, men den følelsen er blandet med skuffelse. Dette kunne ha blitt en skikkelig god familiessaga og ikke bare en 273-siders godt researchet skolestil.

Blues från et krossat världshus er Sonja Nordenswans andre bok og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra det Ålandske språkområdet. Dette er bok nummer tre  i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser og blogger om de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Der finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag og tilsvarende for de øvrige nominerte bøkene.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Siri Hustvedt: Det jeg elsket

Blanke ark

Det er langt mellom hver gang jeg leser en bok jeg ikke vet noe som helst om. De aller fleste bøkene jeg leser har jeg enten hørt om fra venner og kollegaer eller lest om i aviser eller på nettet. Siri Hustvedts Det jeg elsket (Jeg leste den på engelsk, med orginaltittelen What I Loved) visste jeg absolutt ingenting om. Jeg hadde bare bestemt meg for å lese en Hustvedt-roman og denne hadde den fineste tittelen. Det stod engang ikke noe om innholdet på omslaget, så jeg startet lesningen helt uten forventninger om til handlingen og hva jeg ville synes om den.

Att döda ett barn

Det tok ikke så mange sidene før jeg skjønte hva som ville komme, hva som lå i stemningen.  Gjennom hele Det jeg elsket kan du kjenne «The Undertoad», som John Irving så godt beskriver det i  Garps bok. Som i Stig Dagermans novelle skjønner vi hva som vil skje, at det er uunngåelig og hele del 1 av romanen bygger opp til starten av del 2, et barns død.

Et dukkehjem

Det døde barnet, Matt, er elleve år, og det eneste barnet til professorekteparet Leo Heinzberg og Erica Stein. De mange historiene i boka fortelles av en aldrende og nesten blind Leo, sittende alene i leiligheten i SoHo, og kretser om dem selv, kunstnervennen Bill Wechsler og konene, Lucille og Violet, og sønnen Mark. Gjennom hele historien gransker, analyserer og intellektualiserer de, til en grad som nesten gjør det  vanskelig å se hvordan de får tid til å hele tatt leve livene de analyserer.   Kanskje det er nettopp det som skjer med Lucille, en karakter jeg ikke får grep om, at hun betrakter hvordan det man sier og gjør oppfattes så intenst at du hun til slutt blir handlingslammet?

Det jeg elsket er en betraktende og beskrivende roman, den gir meg følelsen av å stå utenfor og se inn, litt som publikum ser inn på historiene som fortelles i de små og store boksene Bill Wechsler lager. Kanskje er den rett og slett litt for betraktende?

Byttingen

I del 3 av boken endres tempoet og intensiteten i historien, som her dreier mye rundt Bills sønn Mark. Mark er en kompleks og vanskelig karakter, og historiens hans gjenspeiler Bills kunsteriske fasinasjon for eventyr om byttinger (eng. changelings), barn som i følge nordisk folklore byttes ut med barn av de underjordiske. Jeg har flere ganger, både underveis i lesingen og etterpå, blitt stående og gruble på trollmødre og mødre, ektemenn som ofres for at barnet skal slippes fri, hvorvidt kunsten speiler livet eller omvendt og hvor langt det egentlig er fra New York til Vermont. Bare for å nevne noe. (Og mens jeg er i gang med å tilstå min utilstrekkelighet kan jeg like godt innrømme at Hustvedt innimellom bruker engelske ord som er så lange og kronglete at jeg nesten mistenker henne for å dikte opp tulleord. Nesten.)

Det jeg elsket er en kompleks roman som fremdeles kverner rundt i hodet mitt, og som jeg sliter med å forstå. Det er sikkert derfor jeg liker den, til tross for at den gjerne kunne ha inneholdt litt mindre dannelse og litt mere damp.

 

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Carl Frode Tiller: Innsirkling

David har mistet hukommelsen, sies det. Hvordan det har skjedd, hvor David er og i hvilken tilstand han er i nå får vi ikke vite, bare at det er rykket inn en annonse i avisa der de som har kjent han bes skrive inn minner og historier til Davids psykiakter. Stefaren Arvid og barndomsvennene Jon og Silje gjør nettopp det, og i brevene de skriver forteller de om både om David, seg selv og hverandre. Nysgjerrigheten på hva som har skjedd med David forsvinner fort til fordel for fortellerenes egne fortellinger, hvor de i like stor grad nøster i sin egen fortid som i Davids.

Alle tre er i krise. Den mislykkede musikkeren Jon er nærmest i full oppløsning når han skriver. Han sliter i relasjon til moren, forakter broren og driver bandmedlemmene og ekssamboeren Wenche fra seg med destruktiv og negativ oppførsel. Han er fryktelig usikker og støter andre bort for å beskytte seg selv fra deres eventuelle avvisning. Arvid, Davids stefar og tidligere prest, nå kreftsyk regnskapsfører nesten på dødsleiet, savner Davids avdøde mor. Silje vet knapt selv hva hun holder på med. Er hun lei av ektemannen, er hun lei av seg selv eller kanskje begge deler? Egil og Silje går inn i det som må være ekteskapets siste uker med å krangle om hvem som kom mest ufordelaktig ut av oppvekstene sine, mens de to barna deres en gang ikke er synlig i historien.

Ikke overraskende samsvarer ikke historiene og beskrivelsene til Jon, Arvid og Silje. Hvem som har minst og mest rett, om noen, er vanskelig å si, og konfliktene mellom det som fortelles bidrar til en uro og spenning i historien.

Carl Frode Tiller skriver godt og tett innpå karakterene. Beskrivelsene av Namsos lokalsamfunnet på slutten av åttitallet er troverdige og gjenkjennelig for alle som har vokst opp på et lignede sted på samme tid.

Det er mange gode dialoger i Innsirkling, uten at det betyr at samspillet mellom de som snakker er spesielt godt, og jeg synes at det er nettopp realistiske beskrivelser av de vrange samtalene og de feilslåtte forholdene som er Tillers styrke. Spesielt delen om Jon er nærmest vond og lese, så nært på sammenbruddet og destruktiviteten kommer vi.

Det slår meg at de bøkene jeg har satt størst pris på i det siste alle er skrevet av forfattere som også skriver skuespill, Tiller, Oksanen og McCarthy. Det de har til felles er et voldsomt nærvær, drivende dialoger  og ubønnhørlig realisme. Det er ikke alltid du vil lese det du skjønner kommer på neste side hos disse forfatterene, men du blar om og gjør det likevel.

Carl Frode Tiller debuterte med Skråninga i 2001, romanen Bipersonar kom ut i 2003 og denne, Innsirkling, ble utgitt i 2007. Etter det skrev han skuespillene Folkehelsa og Skråninga i henholdsvis 2009 og 2010. Oppfølgeren til denne romanen, Innsirkling 2, kom i 2010.

Du kan lese mer om hvordan andre opplevde Innsirkling hos Beatelill og Moshonista.

10 kommentarer

Filed under Hyllemeter

I Mummiland

Tove Janssons Samlede Tegneserier Bind 1

Jeg har vært i Mummiland! Cappelen Damm er i gang med å utgi Tove Janssons orginale Mummihistorier på norsk i flotte bøker. I de opprinnelige tegneseriestripene, som bøkene og DVD-filmene som er kjent for de fleste barn i dag er basert på, havner Mummi i fengsel, Mummipappa og Mummipappa rømmer hjemmefra, Snorkfrøken har en affære med en slesk strandløve på Rivieraen og Mummipappa viser seg være svært glad i whiskey. Herlige, småsurrealistiske historier som jeg kan småhumre av i sofaen og som  de eldste ungene (5 og snart 3) synes er veldig spennende. Og bittelitt skumle. Så langt har bare bind 1 kommet i hus, men resten følger, det garanterer jeg!

 

Mummi møter Mummi

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

Jarle Klepp (25), en litt mer enn middels ambisiøs litteraturstudent ved Universitetet i Bergen skal på Flesland og hente sin snart sju år gamle datter, Charlotte Isabel Hansen. Datteren har han aldri møtt før, han har faktisk ikke visst om at han hadde en datter. Nå er hun her, men Jarle vil ikke ha noen datter. Et så lovende hode som hans kan ikke heftes med barn, det må da alle skjønne.

Hva skal verden med enda et barn, tenkte han rasende og kastet brevet inn i hjørnet ved lp-platene. Hva i all verden skal verden med nok ei lyshåret jente – han forestilte seg at denne jenta han skulle være far til, hadde skulderlangt lyst hår- hva skal verden med enda ei jente, som tripper rundt på små røde sko, som går der og leker med … et eller annet, hva de nå leker med de små jentene. Hva i all verden skal verden med enda ei hjerteglad og naiv jente, som skal under seg over … hva de nå undrer seg over, de små jentene.

Historien derfra er strengt tatt ganske forutsigbar og i overkant ordgytende, men den er veldig underholdende! Enkelte karakterer, som Jarles studiekamerater, parodieres forbi det karikerte og inn i det manierte, men det er såpass morsomt at det tilgis lett. Beskrivelsene fra litteraturvitenskapmiljøet er fornøyelige, men som med alle andre romanbeskrivelser av norske universitetsmiljøer så kjenner jeg meg ikke igjen. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt i betraktning hvordan vi virkelig har det. Beskrivelser av mørke ganger, mellomlagspapir og hvitostskiver på lunsjrommet, ligninger på tavla, problemer med tilkoblingen til prosjektoren og rekvisjonslister for innkjøp av laboratorieutstyr borger neppe for høye salgstall.

Og hva i all verden skal ei jente på snart syv år med Jarle Klepp til far? Jeg har jo ikke tid til det! tenkte han den augustdagen i 1997, mens han kikket på henvisningen til legekontoret og den famøse blodprøven.

Slutten på historien er fin, og jeg tar meg i å ønske at alle karnevalbursdager var såpass vellykkede som denne. Scenen hvor Jarles mor påpeker at vanlige folk ikke trenger Bakthin, russisk avdød filosof og litteraturkritikker,  for komme på ideen å arrangere karneval er forøvrig veldig morsom og betegnende for Jarle og historien.

Charlotte Isabel Hansen er skrevet om til filmmanus, av Tore Renberg selv, og filmen Jeg reiser alene kommer på kino nå i februar. Da blir det nok et kinobesøk, tenker jeg.

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Baby Jane

-Måste du dricka hele tiden?
Så. Jag hade lyckast ställa den fråga som jag så länge hade velat få besvarad. En fråga som jag inte hade vågat ställa och som jag inte ens själv hade vågat tänka på.
Jag lyckades till och med bibehålla en stadig röst.

Jeg er ikke spesielt tålmodig. Så etter at jeg hadde lest Sofi Oksanens Stalins kyr og Utrenskning og blitt både heftig og begeistret, var jeg ikke motivert for å vente til den norske oversettelsen av Baby Jane kommer i februar. Det er tross alt flere uker til. Og siden jeg ikke forstår mer enn to ord finsk,  ble løsningen den svenske oversettelsen av Baby Jane. Det svenske, knallrosa omslaget med de to kvinnehendene som ikke holder hverandre, men som likevel er bundet sammen kler forøvrig historien utmerket.

Rosa bok fargekoordinert med rosa kaffekrus. Hva blir neste steg? Interiørblogging?!

Jeg har aldri lest en lengre svensk tekst før, men det gikk overraskende smertefritt. Noe av språkopplevelsen går helt sikkert tapt ved å lese et språk man er såpass uvant som å lese som jeg er med svensk, men ingenting klarer kamuflere at Sofi Oksanen skriver godt, drivende og særegent.

Baby Jane er blant annet en kjærlighetshistorie om to unge kvinner som er langt ute og kjøre. Både fortellerstemmen og kjæresten Piki har angst og depresjoner, begge er tilsynelatende tungt medisinerte og skyller pillene ned med store kvanta rom og øl. Piki, som er en slags ledestjerne i byens lesbiske party-miljø er aldri edru og går heller ikke ut av døra utenom nattlige utflukter på bar. Alle praktiske gjøremål utenfor leiligheten, som innkjøp eller å bære ut søpla, tas hånd om av Pikis eks-kjæreste Bosse. Når pengene til Piki og fortellerstemmen tar slutt er muligheten for å finne seg vanlig lønnet arbeid ikke en gang et vurdert alternativ, de finner løsningen i fiktive Susanna Dagfjäril, en kvinne med Pikis sensuelle stemme og jeg-ets lange ben og som averterer en uendelig mengde med brukte truser, sju deniers strømpebukser og damesko til menn med interesse for den slags gjennom rubrikkannonser i Helsinkis aviser. Med andre ord en inntektskilde som gjør at Piki kan holde seg innendørs.

Fortellerstemmen er i begynnelsen ikke spesielt opptatt av hvorfor Piki ikke går ut, hun reflekterer overraskende lite over det. Hun har tilsynelatende nok med sine egen demoner og virker lenge til å tro at Pikis depresjon og angst ligner på hennes egen, samtidig som  Piki holder  kortene tett til brystet.

Så en dag bara insåg jag att jag inte längre pratade om spunnet socker, Borgbacken, Högholmen eller Sveaborg. Inte om att promenera i nyfallen snö. När Borgbacken stängdes sa Piki – att nästa år. Och jag var på vippen at svara, att just det, nästa år. Men det sa jag inte. Jag sa ingenting.

Livene til de to kvinnene framstår som tilværelser helt uten mangel på faste holdepunkter. Her finnes ikke det mest trivielle, som nattesøvn og måltider, her beskrives ingen nære relasjoner til andre mennesker enn de har til hverandre, her er ingen jobb, ingen møter med offentlige instanser, leger eller psykologer. De driver fritt og vilkårlig rundt, uten særlig evne til å ta vare på verken seg selv eller hverandre.

Alltså spelade det ingen roll om jag var tillsammens med Joonatan. Han var precis lika interessant som vem som helst som inte påminde om Piki. Om alt och alla var ett och detsamma hade jag ingen anledning att byta ut Joonatan mot någon annan. Det skulle dessutom ha kravt en massa ansträngningar. Arbete. Att gå ut och få mer av heterohelvetet. Att hålla kontakt. Telefonsamtal och möten. Att berätta om sig själv. Diskussioner. En oändlig massa jobb. Och slutresultatet skulle ända bara ha varit någonting likadant. Eller, om inte likadant så i alla fall lika meningsfullt. Lika meningslöst.

Baby Jane er en ikke bare en sår kjærlighetshistorie om to unge kvinner, men like mye en beretning om et fraværende psykisk helsetilbud. Slik sett er den nok like aktuell i Norge når den nå kommer i norsk utgivelse som den var i opprinnelseslandet Finland i 2005. Kanskje ikke like gnistrende god som Stalins kyr og Utrenskning, men også Baby Jane fortjener mange norske lesere.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter