Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

4 responses to “Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

  1. Denne skal jeg jammen lese. Den er filmatisert, er den ikke? Med Penelope Cruz? Mener på det, og at det er derfor jeg ikke har sett den. Klarer bare ikke henne. Men da var det positivt likevel, for jeg foretrekker å lese bøker hvor jeg ikke har sett filmen.

  2. Du er ferdig med boka…! Fy søren, tror jeg må til pers her også 🙂

  3. Sold.
    Brukte hele fjoråret på å unngå the Road pga dysterheten, noe som har ført til at jeg har skydd hele McCarthy, tross nydelige titler.
    Jeg har jo skjønt at mannen kan skrive (først i senere tid jeg har innsett at det er en mann), men det var denne disneysjela da. Krever mer tiltak å lese bøker der jeg vet ting går galt 🙂

    Som sagt Sold (du får hele æren 🙂

  4. Lena: Ja, den er filmatisert, du kan lese om den blant annet her . Jeg har ikke sett den, siden jeg ikke klarer se for meg at en Hollywoodfilm skal klare gjengi den riktige stemningen. På den andre siden, så trodde jeg det samme om filmatiseringen av The Road også, og når alt kom til alt så synes jeg The Road fungerte overraskende bra som film. Det samme med No Country for Old Men.

    Ingalill: Egentlig tror jeg McCarthy er en forfatter man enten elsker eller skyr som pesten. Du ser jo av omtalen min hvor i terrenget jeg befinner meg… Jeg synes noe av det som er som bra er at han skriver ikke bare dystert, du vet det aldri er en happysnappy ending, men samtidig er det … vakkert, i mangel av et bedre ord. Så jeg synes du skal gi mannen en sjanse. 😉

    Ellikken: Vil du låne den, så bare si fra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s