Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

Jarle Klepp (25), en litt mer enn middels ambisiøs litteraturstudent ved Universitetet i Bergen skal på Flesland og hente sin snart sju år gamle datter, Charlotte Isabel Hansen. Datteren har han aldri møtt før, han har faktisk ikke visst om at han hadde en datter. Nå er hun her, men Jarle vil ikke ha noen datter. Et så lovende hode som hans kan ikke heftes med barn, det må da alle skjønne.

Hva skal verden med enda et barn, tenkte han rasende og kastet brevet inn i hjørnet ved lp-platene. Hva i all verden skal verden med nok ei lyshåret jente – han forestilte seg at denne jenta han skulle være far til, hadde skulderlangt lyst hår- hva skal verden med enda ei jente, som tripper rundt på små røde sko, som går der og leker med … et eller annet, hva de nå leker med de små jentene. Hva i all verden skal verden med enda ei hjerteglad og naiv jente, som skal under seg over … hva de nå undrer seg over, de små jentene.

Historien derfra er strengt tatt ganske forutsigbar og i overkant ordgytende, men den er veldig underholdende! Enkelte karakterer, som Jarles studiekamerater, parodieres forbi det karikerte og inn i det manierte, men det er såpass morsomt at det tilgis lett. Beskrivelsene fra litteraturvitenskapmiljøet er fornøyelige, men som med alle andre romanbeskrivelser av norske universitetsmiljøer så kjenner jeg meg ikke igjen. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt i betraktning hvordan vi virkelig har det. Beskrivelser av mørke ganger, mellomlagspapir og hvitostskiver på lunsjrommet, ligninger på tavla, problemer med tilkoblingen til prosjektoren og rekvisjonslister for innkjøp av laboratorieutstyr borger neppe for høye salgstall.

Og hva i all verden skal ei jente på snart syv år med Jarle Klepp til far? Jeg har jo ikke tid til det! tenkte han den augustdagen i 1997, mens han kikket på henvisningen til legekontoret og den famøse blodprøven.

Slutten på historien er fin, og jeg tar meg i å ønske at alle karnevalbursdager var såpass vellykkede som denne. Scenen hvor Jarles mor påpeker at vanlige folk ikke trenger Bakthin, russisk avdød filosof og litteraturkritikker,  for komme på ideen å arrangere karneval er forøvrig veldig morsom og betegnende for Jarle og historien.

Charlotte Isabel Hansen er skrevet om til filmmanus, av Tore Renberg selv, og filmen Jeg reiser alene kommer på kino nå i februar. Da blir det nok et kinobesøk, tenker jeg.

Advertisements

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

7 responses to “Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

  1. bai

    Eg gleder meg til filmen, og trur dette er ein story som gjer seg bedre på film enn i bok. Sjølv var eg litt skuffa over denne boka, sikkert litt fordi eg likte dei to første Jarle Klepp-bøkene så godt. Som du også nemner, tippa parodien litt over. Det var som om litt av det truverdige ved Jarle sin karakter forsvann.

  2. Det tas litt vel kraftig i ja, men som deg tror jeg at det kan bli en veldig bra film. Har du lest den fjerde boka om Jarle?

    • Artig. Jeg hører denne på lydbok akkurat nå – er halvveis igjennom.
      Jarle ligger nå med fylleangst på naboens kott.
      – og utover det har jeg ikke gjort meg opp noe mening ennå – bortsett fra at jeg må prøve å få tak i Baby Jane så fort som mulig – og dra fram Stalin fra bokhylla.

  3. Denne boka opplevde jeg som utrolig fornøyelig! En ting er relasjonen mellom far og datter – en annen er paroderingen av unge lovende fremtidsborgere, som tar seg selv så altfor høytidelig. Jeg brølte i latter VELDIG mange ganger i løpet av denne boka. Selv om den ikke er noe litterært storverk som kommer til å stå seg over tid … 😉

  4. Ja, jeg fniste høyt gjennom hele boka. Den har stått urørt i hylla et års tid, fordi jeg trodde den skulle være litt kjedelig. Hva var det jeg tenkte på?!

  5. Jeg har den i hylla. Må bare ha litt Jarle-pause først. Jeg har det med å kaste meg over oppfølgerne litt for fort, og så blir jeg lei – noe som ødelegger en ellers god leseopplevelse.

  6. Denne boka var mitt første møte med Tore Renberg og den første boka kjæresten leste for meg. Begge deler falt i smak, og jeg kjøpte umidddelbart Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve etterpå. Karakterene er i overkant karikerte, men de er gode, de spiller fint mot hverandre og jeg vekslet mellom å humre gjenkjennende til kulturelle referanser og lysten til å fike til Jarle. Den lysten var for øvrig enda sterkere da vi leste oppfølgeren – Pixley Mapogo. Hvis du ikke har lest den ennå, så kan du like godt hoppe over den. De andre bøkene er mye bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s