Siri Hustvedt: Det jeg elsket

Blanke ark

Det er langt mellom hver gang jeg leser en bok jeg ikke vet noe som helst om. De aller fleste bøkene jeg leser har jeg enten hørt om fra venner og kollegaer eller lest om i aviser eller på nettet. Siri Hustvedts Det jeg elsket (Jeg leste den på engelsk, med orginaltittelen What I Loved) visste jeg absolutt ingenting om. Jeg hadde bare bestemt meg for å lese en Hustvedt-roman og denne hadde den fineste tittelen. Det stod engang ikke noe om innholdet på omslaget, så jeg startet lesningen helt uten forventninger om til handlingen og hva jeg ville synes om den.

Att döda ett barn

Det tok ikke så mange sidene før jeg skjønte hva som ville komme, hva som lå i stemningen.  Gjennom hele Det jeg elsket kan du kjenne «The Undertoad», som John Irving så godt beskriver det i  Garps bok. Som i Stig Dagermans novelle skjønner vi hva som vil skje, at det er uunngåelig og hele del 1 av romanen bygger opp til starten av del 2, et barns død.

Et dukkehjem

Det døde barnet, Matt, er elleve år, og det eneste barnet til professorekteparet Leo Heinzberg og Erica Stein. De mange historiene i boka fortelles av en aldrende og nesten blind Leo, sittende alene i leiligheten i SoHo, og kretser om dem selv, kunstnervennen Bill Wechsler og konene, Lucille og Violet, og sønnen Mark. Gjennom hele historien gransker, analyserer og intellektualiserer de, til en grad som nesten gjør det  vanskelig å se hvordan de får tid til å hele tatt leve livene de analyserer.   Kanskje det er nettopp det som skjer med Lucille, en karakter jeg ikke får grep om, at hun betrakter hvordan det man sier og gjør oppfattes så intenst at du hun til slutt blir handlingslammet?

Det jeg elsket er en betraktende og beskrivende roman, den gir meg følelsen av å stå utenfor og se inn, litt som publikum ser inn på historiene som fortelles i de små og store boksene Bill Wechsler lager. Kanskje er den rett og slett litt for betraktende?

Byttingen

I del 3 av boken endres tempoet og intensiteten i historien, som her dreier mye rundt Bills sønn Mark. Mark er en kompleks og vanskelig karakter, og historiens hans gjenspeiler Bills kunsteriske fasinasjon for eventyr om byttinger (eng. changelings), barn som i følge nordisk folklore byttes ut med barn av de underjordiske. Jeg har flere ganger, både underveis i lesingen og etterpå, blitt stående og gruble på trollmødre og mødre, ektemenn som ofres for at barnet skal slippes fri, hvorvidt kunsten speiler livet eller omvendt og hvor langt det egentlig er fra New York til Vermont. Bare for å nevne noe. (Og mens jeg er i gang med å tilstå min utilstrekkelighet kan jeg like godt innrømme at Hustvedt innimellom bruker engelske ord som er så lange og kronglete at jeg nesten mistenker henne for å dikte opp tulleord. Nesten.)

Det jeg elsket er en kompleks roman som fremdeles kverner rundt i hodet mitt, og som jeg sliter med å forstå. Det er sikkert derfor jeg liker den, til tross for at den gjerne kunne ha inneholdt litt mindre dannelse og litt mere damp.

 

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

5 responses to “Siri Hustvedt: Det jeg elsket

  1. Jeg liker veldig godt måten du beskriver boken på, selv om jeg nok også foretrekker litt mer damp fremfor dannelse. Men noen ganger kan det være herlig å oppdage forfattere som faktisk har så mange interessante tanker om ting at man blir litt forvirret. I motsetning til de mange forutsigbare bøkene. Takk for anbefaling! Og apropos anbefaling, var det du som hadde skrevet om Mansfield Park? Fikk et tips om det, nemlig (med mindre det er flere som heter ‘fjord’:-)

  2. Jeg anbefaler den virkelig. Den ytre handlingen er til dels ganske forutsigbar, men den får leseren til å stille mange spørsmål. Jeg måtte ty til Google en del ganger for å lese meg litt opp på folketro og eventyr, bare for å nevne noe.

    Angående Mansfield Park så husker jeg ikke helt hva jeg har skrevet, men det stemmer i alle fall at jeg liker Mansfield Park veldig godt og godt kunne ha funnet på å anbefale den. 😉

  3. Heheh… *skyldig*
    Har ikke lest noe av Siri Hustvedt, men siden jeg liker mannen burde jeg sikkert like henne også! Takker for nok et glimrende innlegg!

  4. Leste de første kapitelen av denne før bibliotekfristen gikk ut og jeg leverte den tilbake. Planene var og bestille den på nytt umiddelbart – dette var ifjor.
    Rakk aldri og komme til det døde barnet – og nå som jeg vet det – kan det hende jeg velger meg en annen Hustvedt roman til å starte bekjentskapet, – eller kanskje ikke siden denne står på 1001 lista.

    Fin anmeldelse – ja takk, til både damp og dannelse.

  5. Hmm, fungerer jeg som spoiler her kanskje? 😉

    Jeg gråt og snufset over Matt, Ingalill, men det er ikke den verste romanen der barn dør man kan lese så i måte. John Irvings Enke for ett år og Garps bok får meg til å stortute, til sammenligning.

    Skal helt klart lese mer av Hustvedt, har bare ikke bestemt meg for hva. Det blir vel den med finest tittel igjen, tenker jeg. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s