Monthly Archives: februar 2011

Nej, Runeberg, du har fel.

Synes du det høres morsomt ut å temme fluer? Ikke det nei. Synes du det høres morsomt ut å lese om en døende mann som temmer fluer? Ikke det heller? Likevel, Erik Wahlströms roman Flugtämjaren er faktisk overraskende morsom.

Stenbäck var en av de värsta. Han argumenterade med citat ur Biblen. Det underströk hans överslägna fromhet och bevisade at han visste mer om skolfrågor än Uno.

Meg jeg må vel bare tilstå at jeg ikke klarte fullføre den. Jeg hang rett og slett ikke med på hvem som var hvem, på hvilke relasjoner de hadde til hverandre, hvem sitt perspektiv historien ble fortalt fra i hvilket avsnitt; Runeberg, Pacius, Cygnaeus, Stenbäck, Fredrika eller noen av fluene, eller hvor i historien vi befant oss, hverken geografisk eller tidsmessig. Jeg klarer ikke en gang skjønne hva den handler om, og halvveis uti boka kjente jeg at helga er for kort til å lese bøker man ikke skjønner, uansett hvor pussige eller velskrevne de måtte være.

Boka handlar ytre sett om Finlands kjente Johan Ludvig Runeberg (1804-1877), men dikter relativt fritt rundt både Runebergs liv og Finlands historie. Den indre handlingen dreier angivelig om hovedpersonens forhold til de han elsker eller burde elske, blir jeg meg fortalt på Nordisk Råds nettside.

Jeg syntes ikke språket var en barriere på de to foregående romanene som ble lest på henholdsvis svensk og dansk, men med denne syntes jeg nok at språket kom i veien. Jeg hadde mer enn nok med å henge med på innholdet, og da ble det uvante svenske språket et ekstra hinder. Til tross for at jeg ga den opp, så synes jeg ikke det er en dårlig bok. Den fremstår både gjennomtenkt og velskrevet, men kanskje noe tunglest?

Flugtämjaren er Erik Wähströms tredje roman og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra Finland. Dette er bok nummer fem  i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser og blogger om de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Der finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag og tilsvarende for de øvrige nominerte bøkene.

Nå gleder jeg meg til å lese andres opplevelser av Flugtämjaren, kanskje jeg skjønner noe nytt denne gangen også?

10 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Veien til fjords hjerte

Etter å ha lest en bok som ikke fenget meg, men som atter andre ser ut til å elske, reflekterte jeg litt over hva som tilsier at en roman skal gå hjem hos undertegnde og har fjaset meg fram til følgende kriterier:

1) Forfatteren heter John Irving. (Dog ikke helt usvikelig. Jeg får f.eks rykninger hver gang noen nevner Den fjerde hånden og hever øyenbrynene passivt-aggressivt av Sist natt i Twisted River.)

2) Den inneholder store mengder ulykkelig kjærlighet og lidende elskede som verken evner leve med eller uten hverandre.

Ikke så veldig variert, med andre ord.


Videre ble jeg sittende og pønske ut min Top Ten Achy Breaky Heart List:

  1. Anna Karenina. De gråter, elsker, går fra vettet, går fra barna, går fra hverandre, mister forstanden og kaster seg foran tog. På russisk maner. Særlig mer ulykkelig kan det ikke bli.
  2. Den engelske pasienten. Hulk.
  3. Tatt av vinden. Ord er overflødige.
  4. Kristin Lavransdatter. Shame on you, Erlend.
  5. Kjærlighet i koleraens tid.
  6. Elskeren.
  7. Tornefuglene. Jeg rødmer litt, jeg innrømmer det. Småjenter i ødemarken som svermer for katolske prester, liksom.
  8. Stolthet og fordom. Ingen liste uten Jane Austen. Jeg skal alltids kunne argumentere henne inn på (den høyst hypotetiske) lista over Fjords Top Ten Sci-fi Classics også.)
  9. Utrensking. Ok, så kan den vanskelig kalles en kjærlighetsroman. Men ulykkelig kjærlighet er et viktig motiv og det er en fantastisk roman som alle må løpe og lese.
  10. Alle de vakre hestene. Heller ikke en klassisk kjærlighetsroman. Men ung, ulykkelig kjærlighet som man kan snufse av.

Andre med lignende preferanser? Som glatt kan se koblingen mellom leselykke og kleenex og røde øyne? Noen anbefalinger også, kanskje?

 

16 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

Med fare for å gjenta meg selv inntil det søvndyssende; jeg er ingen fantasy-fan. Derfor har jeg aldri hatt spesielt lyst til å lese Kristine Toftes Song for Eirabu. Men så har den altså noen fristende attributter likevel; den har et nydelig omslag, en spennende tittel, den er skrevet på nynorsk og forfatteren har skapt et mytologisk univers med klart slektskap til norrøn mytologi. Så kanskje dette kunne være noe for meg likevel?

Neh. Det var ikke noe for meg. Song for Eirabu er gjennombejublet på utallige nettsteder og bokblogger, men jeg melder meg altså ikke i koret. Jeg ville gjerne like historien bedre enn jeg gjorde, for det er mye positivt som kan sies. Språket er både upåklagelig og behagelig og mytologien Tofte har skapt er imponerende. Men jeg klarte bare ikke la meg fange av historien. En av hovedgrunnene til at jeg prioriterer lesing er at det gir meg fri fra alle jobbtankene som ofte kverner rundt i hodet mitt, men mens jeg leste Song for Eirabu tok jeg meg plutselig i at jeg skisserte opp en graf mens jeg egentlig satt og leste. Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, siden jeg ikke liker lese alt for avslørende omtaler om bøker jeg enda ikke har lest selv, utover å sitere forlagets omtale:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Romanen er tykk og ordrik og rammene rundt historien fortelles med stor omstendelighet. Mytologien er detaljrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Men til tross for grandiose anslag så blir alt så jordnært, gjørmete (bokstavelig talt…) og hverdagslig. Jeg venter stadig på at magien skal komme, og ikke minst på at det skal skje noe som engasjerer meg. Til og med gudene framstår som hverdagslige, furtne og trassige, og hovedpersonene, Ragna og Berghitte, vel, de frir seg aldri fra girl next door-rollen og overbeviser meg aldri om at de er noe mer enn helt ordinære (og til tider irriterende tungnemme!)  tenåringsjenter. De burde rett og slett lære litt hverdagsheltglamour av Frodo og Harry P.

Men for all del,  jeg er ikke sikker på om det er noe galt med historien som sådan, men mer det at jeg heller ikke denne gangen klarer å entre fantasy-universet.

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Hvilken familieidyll!

Philippa Gregorys Søstrene Boleyn har stått pent og prydelig i hylla mi ei god stund nå. «Hvor spennende kan den egentlig være», har jeg tenkt, «det er da ikke akkurat noen hemmelighet hvordan historien ender». (Dersom noen som snubler innom her mot formodning skal ha sovet gjennom absolutt alle historietimer, kan bakgrunnen leses her.) Så viste det seg at den var faktisk overraskende spennende likevel, og overraskelser, se det, det liker vi!

Dessverre kommer spenningen i Søstrene Boleyn til en pris. Den oppretteholdes nemlig ved at historien fortelles noe i overkant hesblesende, og jeg ble tidvis sliten bare av å lese om alle intrigene og den iherdige hviskingen, tiskingen og konspireringen.

Kort oppsummert er dette historien om søskene Boleyn; George, Mary og Anne, og en hel slekts nitidige arbeid for å få en Howard-pike gift med Henrik den Åttende, og dermed som mor til den neste kongen. For hvilken rikdom, makt og innflytelse vil ikke det kunne gi?

Historien fortelles gjennom Mary, som var den av søstrene som endte med å gå inn i historien som «the other Boleyn girl», men i motsetning til søsteren med hodet fremdeles festet til kroppen. Vinklingen er for så vidt god, men jeg synes det innimellom blir trøttende og lese historier som fortelles så notorisk kronologisk som det gjøres her. Mary blir som gift kone, og femten år gammel, angivelig dyttet inn i kongens soverom av familien, og de to eldste barna hennes presenteres her som kongens biologiske barn, ikke ektemannens (Henrik den Åttende erkjente aldri farskapet til Mary Boleyns barn). Etterhvert er det søsteren Anne Boleyn som blir kongens foretrukne favoritt, og etter hvert også hans kone nummer to, en langtrukken skilsmisse, mange henrettelser, krigshandlinger, rømte paver og hemmelige brev senere. Mary gifter seg etter sin første ektemanns død om igjen med en mann av allmuen, og blir etter dette ikke spesielt populær i familien Boleyn/Howard. Anne lykkes ikke med å gi Henrik sønnen og arvingen han er desperat etter å få, men deres datter Elizabeth arver senere tronen og regjererer i 25 år som Elizabeth den første(etter halvbroren Edward VI og halvsøsteren Mary I) og Anne blir etter et ulykkelig ekteskap halshugget for hekseri, rundt tredve år gammel, på Tower.

I boka presenteres forøvrig Mary som den yngste av søstrene, noe jeg stusset på, siden hun ble giftet bort før Anne, og etter litt googling ser det ut som de fleste historikere går ut fra at Mary faktisk var eldre enn Anne. Det igjen leder til den største innvendingen min mot denne boka; hvor slutter historien og hvor begynner fiksjonen? Søstrene Boleyn er skrevet av en historiker med doktorgrad og presenteres som en «roman basert på virkeligheten og et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen (dvs. Mary) som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte». At det ligger grundig research og solid forarbeid bak er ubestridelig, men det er fremdeles en roman, og en roman hvor mye er sant, antatt bevist og allment kjent og hvor mye er fiksjon og fantasi. Forfatteren har gjort dette ryddig nok, synes jeg, men selv synes jeg det drar leseopplevelsen litt ned, å bli sittende og spekulere på om avsnittet jeg leser er historisk riktig eller det er fri fantasi. Kanskje det bare er nerden i meg som hadde satt pris på et slags etterskrift av forfatteren der hun redegjør for hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som eventuelt er beviselig i strid med hva som er antatt være riktig. Spesielt det siste.

Men underholdende er det. Riktig underholdende.

12 kommentarer

Filed under Hyllemeter

55,845 g/mol

I fjor, for nesten et år siden, vant jeg Jern av Torgrim Eggen i en konkurranse hos Moshonista. Siden har jeg forsøkt å lese den. Jeg har virkelig prøvd. Den har tross alt fått litt skryt, både her og der. Jeg tror til og med den er ganske morsom.

Men jeg får det bare ikke til. Alle forsøk strander hver eneste gang i at jeg utvikler stressnakke, blødende magesår og byllepest av skrivestilen. Orddeling og hermetegn kan passere som et hipt påfunn i to, toppen tre, avsnitt. Ikke gi meg en hel fordømt roman med tøyset! Jeg ser heller Iron Man på DVD i stedet for å prøve lese Jern atter en gang -og mitt forhold til amerikanske superheltfilmer er pent sagt ganske frynsete.

For å være litt positiv  og konstruktiv på en lørdags formiddag så likte jeg Torgrim Eggens Pynt fra 2001 godt, den reddet en «fire europeiske land på tre dager»-jobbreise fra total flyplasskjedsomhetkollaps for noen år siden. Janke på Jeg Leser har skrevet et fint innlegg om Pynt; den tar litt av etterhvert, men morsomt er det.

Og om få timer befinner mitt eksemplar av Jern seg i en konvolutt, på vei til en bokblogger 401 km lenger sør.

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Kristian Olsen aaju: Det taoverede budskap

Det er kanskje like greit at Det tatoverede budskap er en ganske tynn liten sak, siden jeg tross alt måtte lese flere av kapitlene to ganger for prøve å få med meg hva de egentlig handlet om. Ikke det at det alltid hjalp.

Er det bare jeg som er veldig nysgjerrig på motivasjonen for valg av bilde til omslaget?

Det tatoverede hjerte ser ut til å være trykt på hjemmekontoret, tidsaksen til historien er langt fra å være logisk, karakterene har en lei tendens til å snakke i lange monologer der de først presenterer seg, så forteller hva de vil før de avslutter med å dele noen personlige opplysninger og analysere sin egen psykiske helse i stedet for å føre vanlige dialoger, den er til tider grusomt omhyggelig og namedropper blant annet PC-spesikasjoner over en lav sko, samt påstår at man på Egon ved Oslo S kan bli servert hvitvin fra Alsace av franskyndige servitører. Særlig.

Jeg er etter å ha lest boka fullstendig i uvisse om hva som skal være motivasjonen til noen av hovedpersonene overhodet. «Hvorfor i all verden handler de sånn», tenkte jeg sikkert et femtitalls ganger gjennom de 124 sidene, «det henger jo ikke sammen i det hele tatt!».  Slutten bidro bare til den komplette forvirring, både i forhold til tidsakse og motivasjon. Likevel synes jeg altså at dette var en ganske herlig leseopplevelse; jeg kjedet meg ikke, jeg ble ikke irritert, bare fasinert, og det slo meg at selv om denne boka ikke ga all verden av leseglede, så var den veldig preget av skriveglede.

Det beste jeg fikk ut av boka er nok inspirasjon til å lese om Grønlands historie og geografi og om Grønland i dag. Visste du at Grønland er verdens tynnest befolkede land/selvstyre med sine 57 000 bebyggere fordelt på 2.175.600 km²?

Kilde: wikipedia

Kristian Olsen AajuDet tatoverede budskaps orginaltittel er Kakiorneqaqatigiit og er den er nominert  til Nordisk Råds Litteraturpris av den grønlandske forfatterforeningen. Dette er bok nummer fire  i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser og blogger om de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Der finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag og tilsvarende for de øvrige nominerte bøkene.

Kristian Olsen Aaju er også billedkunstner og flere av bildene hans kan sees her, jeg anbefaler å ta en titt. Han skriver selv at «Indflydelsen af Grønland som fødested er evig. Motiverne er i dit sind. Fordi du har levet med dem og kender miljøet, som betyder meget for den intensive forestillingsverden og skabelsen af billederne i dit sind eller i din virkelighed.«

 

11 kommentarer

Filed under Hyllemeter

«What do stars do? They shine.»

Jeg har aldri fått helt taket på fantasy-sjangeren, noe som på mange måter er litt rart, siden jeg er glad i eventyr. Knirk skrev litt tilbake i et innlegg om den siste Harry Potter-filmen noen gode betraktninger om det Tolkien kalte «a secondary world», og siden jeg likte så godt det Knirk skrev så siterer jeg det like godt direkte hvordan Tolkien beskriver det som en verden «which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf av J.R.R Tolkien, s. 37

Det er der det fort butter i mot for meg når jeg leser fantasy; det skal så mye til for at jeg faller for det, for at jeg lar meg fange, fengsles og rives med, for at jeg virkelig skal tro det. Jeg leser som oftest sånne bøker utenfra, fra en kritisk betrakters ståsted og kommer aldri inn i universet. Tolkiens Ringenes Herre og Hobbiten er få, men hederlige eksempler på eventyr for voksne som jeg har falt for magien i.

Men nå har jeg endelig funnet enda et unntak. Jeg har hørt selvfølgelig hørt om Neil Gaiman lenge, men har avskrevet muligheten for at det kunne være noe for meg, med grunner som beskrevet ovenfor. Likevel, jeg har hørt så mye positivt om han i det siste, at jeg bestemte meg for å prøve uansett og litt tilfeldig valgte jeg Stardust som mitt første Gaiman-møte. Og det var jo helt fantastisk! Så spennende, så gjennomført, så sjarmerende, så naturlig og likevel så eventyrlig og så bra, bra, bra! Et enkelt eventyr med nydelige illustrasjoner på hver eneste side, hvem kan ikke la seg sjarmere av sånt?

«He wondered how it could have taken him so long to realize he cared for her, and he told her so, and she called him an idiot, and he declared that it was the finest thing that ever a man had been called.»

Bare miljøskildringene alene er verdt å lese historien, hvem får for eksempel ikke lyst på en liten utflukt til landsbyen Wall? Jeg skal ikke avsløre for mye av historien, siden jeg synes det og ikke vite noe om handlingen på forhånd, og i stedet bli overrasket på annenhver side var mye av sjarmen, men Stardust er en fin liten kjærlighetshistorie om unge Tristran Thorn, halvt menneske, halvt ehm, uh, noe annet, som forlater trygge Wall for ukjente Fairie,  der han finner noe helt annet enn det han trodde han satte ut for å finne. Full av humor er den også. What’s not to like?

«I am the most miserable person who ever lived,» he said…. «You are young, and in love,» said Primus. «Every young man in your position is the most miserable young man who ever lived.»

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter