Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

Med fare for å gjenta meg selv inntil det søvndyssende; jeg er ingen fantasy-fan. Derfor har jeg aldri hatt spesielt lyst til å lese Kristine Toftes Song for Eirabu. Men så har den altså noen fristende attributter likevel; den har et nydelig omslag, en spennende tittel, den er skrevet på nynorsk og forfatteren har skapt et mytologisk univers med klart slektskap til norrøn mytologi. Så kanskje dette kunne være noe for meg likevel?

Neh. Det var ikke noe for meg. Song for Eirabu er gjennombejublet på utallige nettsteder og bokblogger, men jeg melder meg altså ikke i koret. Jeg ville gjerne like historien bedre enn jeg gjorde, for det er mye positivt som kan sies. Språket er både upåklagelig og behagelig og mytologien Tofte har skapt er imponerende. Men jeg klarte bare ikke la meg fange av historien. En av hovedgrunnene til at jeg prioriterer lesing er at det gir meg fri fra alle jobbtankene som ofte kverner rundt i hodet mitt, men mens jeg leste Song for Eirabu tok jeg meg plutselig i at jeg skisserte opp en graf mens jeg egentlig satt og leste. Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, siden jeg ikke liker lese alt for avslørende omtaler om bøker jeg enda ikke har lest selv, utover å sitere forlagets omtale:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Romanen er tykk og ordrik og rammene rundt historien fortelles med stor omstendelighet. Mytologien er detaljrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Men til tross for grandiose anslag så blir alt så jordnært, gjørmete (bokstavelig talt…) og hverdagslig. Jeg venter stadig på at magien skal komme, og ikke minst på at det skal skje noe som engasjerer meg. Til og med gudene framstår som hverdagslige, furtne og trassige, og hovedpersonene, Ragna og Berghitte, vel, de frir seg aldri fra girl next door-rollen og overbeviser meg aldri om at de er noe mer enn helt ordinære (og til tider irriterende tungnemme!)  tenåringsjenter. De burde rett og slett lære litt hverdagsheltglamour av Frodo og Harry P.

Men for all del,  jeg er ikke sikker på om det er noe galt med historien som sådan, men mer det at jeg heller ikke denne gangen klarer å entre fantasy-universet.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

6 responses to “Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

  1. Kuriøst 🙂
    Jeg elsket Eirabu, men nå begynner det å bli så lenge siden jeg leste den at hvis ikke Tofte skynder seg med oppfølgeren, kommer jeg til å glemme hva det var jeg likte. Faktisk har jeg hukommelsesproblemer allerede her jeg sitter.
    – men jeg husker at jeg ikke likte Berghitte, synes de var i yngste laget for mye av tanker/handling og at første kapittelet – med volvene var offputting.

    Førøvrig og som sagt elsket jeg den!

  2. Jeg elsker fantasy, men har ikke lest Kristine Tofte, og det tenker jeg er veldig rart. Så det skal jeg gjøre, men tror planen er å lese enern nærmere at bind to kommer. Nå går jeg ut i fra at det ikke blir noen lesning av bind to for deg, Fjordland. :o)

  3. fjord

    @Ingalill: He-he, her er vi visst ikke helt enige. 😉 Jeg har jo lest mange begeistrende omtaler og skjønner at det er jeg som er litt i utakt her. Min småsarkastiske mann ville nok sagt at at det er altfor lite ulykkelig kjærlighet i Eirabu til at jeg kan like den. 😉

    @Knirk: Håper du får en god leseopplevelse. Det høres lurt ut å vente til nærmere oppfølgeren kommer, siden både geografien og mytologien krever sin kvinne og sette seg inn. 😉

  4. «Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.»

    :o) For lite ulykkelig kjærlighet, sier du? Dette kombinert med fantasy er uheldig i mitt hode, men hvem vet. 100 år etter alle andre faller jeg kanskje likevel for fristelsen!

  5. Jeg kunne sikkert ikke funnet noe mer irrelevant å spørre om, men jeg klarer ikke å la være; har du alle mummikoppene?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s