Monthly Archives: mars 2011

Vakkert, men skjørt

Jeg elsker Michael Ondaatjes Den engelske pasienten. Den er perfekt. Filmatiseringen  med  Juliette Binoche, Ralph Fiennes og Kristin Scott Thomas er heller ikke verst (men det må medgis at her i heimen omtales den både som en av de mest vakkertristfineste filmene noensinne laget og som like spennende som å se furutrær vokse, avhengig av hvem du spør.)

Vel, jeg var i alle fall veldig forventningsfull da jeg satte meg ned med hans tredje bok på norsk, Annas bok. Her bør forøvrig den oppmerksomme leser merke seg at jeg skriver bok, ikke roman.

Annas bok er ikke Annas bok. Egentlig. Annas bok er en historie om Anna, Claire og Coop som vokser opp sammen  med faren på en gård i Nord-California i syttiårene. Anna er hans biologiske datter, født av konen som døde i barsel, Claire er adoptert, født samme dag og sted som Anna og med en mor som døde og Coop er gårdgutten, fire år eldre enn jentene og eneste overlevende fra rovdrap og mordbrann på en av nabogårdene. Bakteppet er satt, så nå kan du jo spørre deg hva som kan skje når unge jenter og unge menn tilbringer mye tid alene i ødemarken, og hva ensomme, sorgtunge fedre som synes disse unge jentene og mennene er oppdratt som søsken skulle kunne finne på å mene om det, og hva de eventuelt kunne finne på å gjøre dersom de finner ut av hva barna leker med. Uten å avsløre alt for mye (?) så inntreffer det noe når Claire og Anna er seksten år, noe som får både Anna, Claire og Coop til å rømme hjemgården og hverandre. Utover i boken møter vi de alle tre igjen, Anna som litteraturforsker i Frankrike, Claire som advokat i San Fransisco og Coop som pokerspiller.

Ikke helt det jeg så for meg forfatteren av Den engelske pasienten skulle skrive om. Pokerspill i Tahoe. Men jeg kan tilgi Ondaatje både pokerbord og syttitallet, det jeg derimot lenge slet med å tilgi han var skrivestilen. Hver eneste gang jeg følte at Anna, Claire, Coop og (den navnløse?) faren begynte å materialisere seg, så brast bildet jeg forsiktig hadde bygd meg opp av de igjen. De forsvant, oppløste seg. Frustrerende. Helt til det slo meg at selvfølgelig kverver de stadig bort, for hvordan skal jeg som leser kunne se de, når de ikke kan se seg selv. Hvorfor skal jeg få grep om de, når de ikke har grep om seg selv?

«Er jeg helten i mitt eget liv», spør Claire seg, noe som er essensen i de sammenflettede, men ofte tilsynelatende løsrevne historiene som fortelles i Annas bok. Hvem er er jeg, hva betyr jeg, hva betyr jeg for andre mennesker. Spesielt i beskrivelsene av forholdet mellom Anna og Claire er dette nydelig håndverk.

Og kanskje er dette historien om tvillingskap. Jeg har smuglet meg selv vekk fra den jeg var og hvem jeg var. Men er det jeg som er den levende tvillingen i historien om vår familie. Eller er det Claire. Hvem av oss ble brakt til taushet?

Annas bok er en komplisert tekst, og beskrives av enkelte anmeldere  som nærmere poesi enn som en roman og jeg tenderer til å være enig. Den er ikke like hjerteskjærende vakker som Den engelske pasienten, men den er vakker og fasinerende og ikke minst krevende på en god måte, og jeg skjønner at jeg før eller senere blir nødt til å lese den igjen.

 

 

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Kva las du no: The Shaking Woman or A History of My Nerves

Som skolebarn hatet jeg Kva las du no?-serien. Virkelig hatet. Flere år med banale historier om Ola-Ola og alt slags vissvass etterfulgt av minst like banale spørsmål på hver femte side. Som skulle utførlig besvares med løkkeskrift. En mer effektiv måte å drepe barns leseglede på kan vel knapt finnes.

De siste dagene har jeg lest Siri Hustvedts The Shaking Woman or A History of My Nerves og jeg tok meg faktisk i å savne spørsmålene fra Kva las du no. For noen pauser med påtvungen refleksjon over hva jeg akkurat hadde lest og om jeg virkelig skjønte det som skjedde i andre avsnitt på side 63 og om jeg hadde oppfattet at det skulle sees i sammenheng med informasjonen nederst på side 44 hadde virkelig hjulpet meg med å henge med i svingene. I stedet måtte jeg henge med alene, noe helt klart krevde sin leser, men som samtidig var utfordrende, annerleders, lærerikt og morsomt.

«Hva handler denne om da», spurte mannen min mens han bladde gjennom den. «Eh, det er ikke fiksjon», svarte jeg nølende for å skaffe meg en tenkepause. «Det er en slags velskrevet personlig populærvitenskaplig beretning, fra en dyktig amerikansk forfatter som en dag begynte og skjelve ukontrollert mens hun holdt en tale om sin avdøde far og er vel egentlig en slags oppsummering av brain and mind, nevrovitenskap og psykologi. Eller noe sånt. «Mhm», svarte mannen min. Jeg fikk ha boka mi i fred, gitt.

Jeg synes det er vanskelig å plassere denne boka i en sjanger. På Hustvedts blogg hos New York Times omtales den som a neurological memoir og det er vel egentlig den mest passende beskrivelsen jeg har funnet. Boka tar et slags utgangspunkt i forfatterens egen opplevelse, med den ukontrollerte skjelvingen ved farens minnestund to år etter han døde og også andre opplevelser og erfaringer fra hennes eget liv. Hustvedt søker å finne ut hva som forårsaker skjelvingen og utforsker også hva symptomene hennes ville ha blitt diagnostisert som til ulike tider og etter ulike retninger innen hjerneforskning, psykologi og filosofi. Jeg lot meg flere ganger under lesningen slå til bakken over hvor letttilgjengelig Hustvedt faktisk presenterer dette stoffet og ikke minst hvor sømløst og flytende det er gjort. Å lese denne boka er som å sitte i sin egen sofa og lytte til en sjeldent dyktig foreleser.

Mens jeg leste What I Loved av samme forfatter tidligere i år tenkte jeg flere ganger at dette var virkelig en grundig researchet roman, blant annet skriver hun mye om forskning og syn på hysteri gjennom tidene, og mye om den franske nevrologen Jean Martin Charcot ofte, og hans arbeid beskrives også grundig i The Shaking Woman. Hustvedt forteller videre at hun har vært opptatt av temaet i mange år, noe som gjenspeiler i seg hvor elegant hun skriver om feltet, og ikke bare Charcot.

Jeg har egentlig ikke lyst til å si noe negativt om denne boka, men det som trakk leseopplevelsen min noe ned, er at jeg ikke alltid har så lyst til å vite altfor mye om forfatterene jeg leser bøker av og i hvor stor grad de bruker egne opplevelser og egen bakgrunn i skrivingen sin. Skal man dømme etter salgstallene til biografier og memoarer så er jeg i kraftig mindretall, så dere bør vel ikke vektlegge akkurat dette argumentet mitt altfor tungt.

 

 

13 kommentarer

Filed under Hyllemeter