Monthly Archives: mai 2011

Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

Jeg skrev først «den store skuffelsen» i overskriften, men tok meg i det, siden Sommeren uten menn helt ærlig ikke var noen stor skuffelse. Den er ikke stor på noen som helst måte, dessverre, den er derimot ganske likegyldig og uengasjerende.

Forventningene, derimot, var store. Jeg elsket What I Loved, lot meg fasinere av The Shaking Woman og likte The Sorrows of An American, så hvorfor skulle jeg ikke falle for Sommeren uten menn? Til tross for den litt illevarslende, ukebladnovelleaktige tittelen?

Det slo meg raskt at det var noe ukebladsk over hele historien også, med den forsmådde hustruen, den hormonstyrte ektemannen løpende etter den yngre kollegaen, reisen til hjemstedet, tenåringsjenteintrigene, de akk så vise damene på eldresenteret og det strevende småbarnsforeldreparet i nabohuset. For ikke å glemme slutten. (Men strengt tatt er slutten så klisjeaktig og samtidig så hastig sammenrasket at den burde bli glemt.) Historien som helhelt kommer ganske enkelt ikke helt i mål. Den ytre handlingen er uorginal og Hustvedt lykkes i mine øyne ikke med ambisjonene med å oppveie, eventuelt utnytte dette med paralleller til tidligere tiders romaner for kvinner og med evinnelige neurosciences-referanser av typen «Man kan ikke lokalisere selvet i et nervenettverk.»

Flere blogger skriver glimrende om Sommeren uten menn, slik som Bai og Janke, og de påpeker også denne hangen til å holde foredrag samtidig som man skriver roman, noe som i denne boka oppleves både som trettende og belærende. I What I Loved og til dels The Sorrows of An American fungerte det, her blir det bare gjentakende og oppstykket. På den andre siden, for å balansere meg selv litt, så er det mange glitrende avsnitt i Sommeren uten menn, og selv om teksten er noe springende så lykkes Hustvedt med å skape gode bilder.

Jeg tok meg også i å ergre meg over Hustvedts hang til å trekke inn eget liv, eller rollemodeller som minner om henne og familien, i nok en historie. For vi har vitterlig lest om den vakre, vevre, skandinaviskættede forfatterinnen, med særs aktiv nevrologi, med en datter, en kjent ektemann og med tilsynelatelig ulegelige sår fra møter med ufølsomme jevnaldrende på skolebussen i oppveksten, har vi ikke? Jeg slår et slag for at forfattere med trang til å drøfte eget liv mellom to permer heller kjøper seg en dagbok. Hørte du det, Knausgård?

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Om livet uten rømningsvei: Nothing to envy. Real lives in North Korea.

Først av alt; du bør lese denne boka. Den er en uhyggelig velskrevet dokumentar om hverdagslivet i Nord-Korea, et land som er så hermetisk lukket og vanstyrt at det virker mer som en historie fra en tegneserie enn virkelige menneskers virkelighet. Side på side der du i ditt stille sinn tenker at det går da ikke an? Det kan ikke være sånn? Man kan ikke leve sånn? Man kan ikke det, kan man?!

North Korea invites parody. We laugh at the excesses of the propaganda and the gullibility of the people. But consider that their indoctrination began in infancy, during the fourteen-hour days spent in factory day-care centers; that for the subsequent fifty years, every song, film, newspaper article, and billboard was designed to deify Kim Il-sung; that the country was hemetically sealed to keep out anything that might cast doubt on Kim Il-sung’d divinity. Who could possibly resist?

En av bokas mange styrker er at den gir forklaringer på hvordan en så vanvittig nasjon som Nord-Korea kan oppretteholdes, den forklarer hjernevaskingen, kontrollen av alle ledd og på alle nivåer, hvordan alt ble styrt og overvåket og konsekvensene av selv det minste feilskjær, i et land der en ironisk kommentar om lederens høyde kan sende deg til arbeidsleir for resten av ditt liv. Og der ikke bare du straffes, men dine foreldre, dine søsken, dine besteforeldre, dine onkler og tanter og søskenbarn, dine barn.

Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å leve i et land hvor åpenlys forelskelse er forbudt og hvor et ungt par kan være kjærester i hemmelighet i årevis, hvor det tar mange år før de sniker seg til et kyss, og hvor begge planlegger flukten til Sør-Korea skjult for hverandre. Ikke et kritisk ord til regimet dristet de seg til å ytre til den andre. De sa aldri adjø, de bare dro. Og møttes mange år senere, på den andre siden av grensen.  Det er vanskelig å se for seg familiene som gikk milevis ut på landet for å finne et eller annet, hva som helst, som kunne spises. Det er vanskelig å se for seg de eviglange arbeidsdagene, etterfulgt av kurs og partimøter, dag etter dag, også lenge etter at lønna og maten sluttet og komme. Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å være barneskolelærer, og se elevene bli magrere og trøttere, håret rødligere og sprøere, lemmene tynnere og magene større, helt til de en dag slutter komme på skolen.

Demick lykkes med å beskrive nettopp disse tingene gjennom intervjuer med Nord-Koranske avhoppere i Sør-Korea, og presenterer gripende, men samtidige nøkterne portretter av livet i Nord-Korea. Hun forteller ikke leseren hvordan hun skal føle, hun forteller kun historiene, og det respektfullt, uten at man føler at personene man leser om blir utlevert. Demick er journalist (og leder nå Los Angeles Times Kina-kontor) og har jobbet i Sør-Korea i årevis. Hun kjenner landet, hun kjenner historien og forteller parallelt og innvevd i de personlige historiene også historien om Nord-Korea og regimet, blant annet hvordan Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning bidro til energikrisen og sultkatastrofen Nord-Korea gikk inn i tidlig i nittiårene.

By 1998, an estimated 600 000 to 2 million North Koreans had died as a result of the famine, as much as 10 percent of the population. In Chongjin, where food supplies were cut off earlier than in the rest of North Korea, the toll might have been as high as 20 percent. Exact figures would be nearly impossible to tally since North Korean hospitals could not report starvation as a cause of death.

Jeg gråt da jeg leste Barbara Demicks Nothing to envy.  Over all som døde i denne meningsløshetens navn. Over alle som lette etter mat som ikke fantes. Over alle som aldri har våget dele tankene sine med noen, i frykt for hva som kunne skje med sine nærmeste. Og Nord-Korea er fremdeles et lukket diktatur. Sør-Korea er en av verdens største produsenter av mobiltelefoner. I Nord-Korea har nok mange enda ikke brukt en telefon. Likevel, Nord-Korea er sannsynligvis ikke like hermetisk lukket som før. Selv om bare få utvalgte har tilgang til internett, alle nyheter siles og omskrives, kritikk av regimet er like forbudt som før, økonomien om mulig mer skakkjørt enn noensinne, så øker trafikken over grensen til Kina og flere nyheter fra utsiden enn før siver inn.

By the end of 1998, the worst of the famine was over, not necessarily because anything has improved but, as Mrs. Song later surmised, because there were fewer mouths to feed. «Everybody who was going to die was already dead.»

Boka er også utgitt på norsk nylig, med tittelen Mørkets rike. En tittel som nok henspeiler landets problemer med strømforsyning, på nattlige satelittbilder over Asia er det nemlig en mørk flekk på kartet. Nord Korea.

11 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Kate Morton: The Distant Hours. Eller En svunnen tid, som noen syntes det var en god ide og kalle den på norsk

Det lot seg altså gjøre. Jeg har endelig lest ferdig Kate Mortons The Distant Hours og jeg klarte det utrolig nok på kortere tid enn det tok et visst brev å komme seg fra Milderhurst til London.

Men i rettferdighetens navn er det ikke Kate Morton sin feil at jeg har brukt over et halvt år på å lese de rundt 650 sidene om Milderhurst, the Mud Man, søstrene Blythe og Edie Burchills liv og levnet. Det er Amazons Kindle-butikk. Eller Apples iPad. Og hele ebokgreia. Jeg er tydeligvis ingen ebokleser, boklesing er tilsynelatende enda et felt hvor jeg framstår som prippen tradisjonalist, som står krokbøyd og beskyttende foran den støvete, overfylte bokhylla mi og med stramme lepper fastholder at alt var nu meget bedre før.

For The Distant Hours er underholdning, eventyr og romantisk svermeri fra perm til perm og er jevnt over fengslende og fasinerende. Selve historien vil jeg ikke utbrodere så voldsomt, siden noe av det jeg likte godt med historien er at den er ikke fullstendig forutsigbar. Man aner noe, man gjetter litt, men jeg klarte langt fra skjønne alt, og det er befriende med historier som klarer holde på en god hemmelighet. Alt jeg vil røpe er at The Distant Hours inneholder alt en historisk svermersjel kan begjære; ett erverdig, men falleferdig slott, engelsk landsbygd, historier om håpløs kjærlighet, og nedgrodde hager med skakke, begrodde steinmurer, gamle benker, roser, morgendugg og forvillede tåkedotter.

Persongalleriet må man være hugget i stein for ikke å bli glad i, tror jeg, med de tre gamle søstrene Blythe i det gamle slottet, bundet sammen av minner, forpliktelser  og kjærlighet og Edie, en moderne romanheltinne det går an å tro på og med et anstrengt forhold til sin tilsynelatende evig tilknappede mor, Meredith, som bodde på Milderhurst sammen med Blythesøstrene under krigen. Og i bakgrunnen lusker mennene; søstrenes far, den avdøde forfatteren Roberth Blythe, Tomas Cahill, den yngste søsterens forlovede og ikke minst the Mud Man. Hvem gjorde hva, og hvem drev hvem til hva? Men like uungåelig som man blir glad i Edie, Meredith, Juniper, tvillingene Percy og Saffy så blir man trist på deres vegne. For det som var og for alt som aldri ble. Jeg sier ikke mer.

Jeg har Mortons Den glemte hagen stående i den tidligere nevnte støvete og overfylte bokhylla mi og den er lagt inn i sommerferiens leseprogram, uten tvil. Jeg håper bare den lever opp til forventningene mine til drømmende, mystisk og romantisk sommerlektyre.

Kate Morton kommer forøvrig til Litteraturfestivalen på Lillehammer 24-29. mai.

12 kommentarer

Filed under Hyllemeter, Tvillingbok