Om livet uten rømningsvei: Nothing to envy. Real lives in North Korea.

Først av alt; du bør lese denne boka. Den er en uhyggelig velskrevet dokumentar om hverdagslivet i Nord-Korea, et land som er så hermetisk lukket og vanstyrt at det virker mer som en historie fra en tegneserie enn virkelige menneskers virkelighet. Side på side der du i ditt stille sinn tenker at det går da ikke an? Det kan ikke være sånn? Man kan ikke leve sånn? Man kan ikke det, kan man?!

North Korea invites parody. We laugh at the excesses of the propaganda and the gullibility of the people. But consider that their indoctrination began in infancy, during the fourteen-hour days spent in factory day-care centers; that for the subsequent fifty years, every song, film, newspaper article, and billboard was designed to deify Kim Il-sung; that the country was hemetically sealed to keep out anything that might cast doubt on Kim Il-sung’d divinity. Who could possibly resist?

En av bokas mange styrker er at den gir forklaringer på hvordan en så vanvittig nasjon som Nord-Korea kan oppretteholdes, den forklarer hjernevaskingen, kontrollen av alle ledd og på alle nivåer, hvordan alt ble styrt og overvåket og konsekvensene av selv det minste feilskjær, i et land der en ironisk kommentar om lederens høyde kan sende deg til arbeidsleir for resten av ditt liv. Og der ikke bare du straffes, men dine foreldre, dine søsken, dine besteforeldre, dine onkler og tanter og søskenbarn, dine barn.

Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å leve i et land hvor åpenlys forelskelse er forbudt og hvor et ungt par kan være kjærester i hemmelighet i årevis, hvor det tar mange år før de sniker seg til et kyss, og hvor begge planlegger flukten til Sør-Korea skjult for hverandre. Ikke et kritisk ord til regimet dristet de seg til å ytre til den andre. De sa aldri adjø, de bare dro. Og møttes mange år senere, på den andre siden av grensen.  Det er vanskelig å se for seg familiene som gikk milevis ut på landet for å finne et eller annet, hva som helst, som kunne spises. Det er vanskelig å se for seg de eviglange arbeidsdagene, etterfulgt av kurs og partimøter, dag etter dag, også lenge etter at lønna og maten sluttet og komme. Det er vanskelig å se for seg hvordan det er å være barneskolelærer, og se elevene bli magrere og trøttere, håret rødligere og sprøere, lemmene tynnere og magene større, helt til de en dag slutter komme på skolen.

Demick lykkes med å beskrive nettopp disse tingene gjennom intervjuer med Nord-Koranske avhoppere i Sør-Korea, og presenterer gripende, men samtidige nøkterne portretter av livet i Nord-Korea. Hun forteller ikke leseren hvordan hun skal føle, hun forteller kun historiene, og det respektfullt, uten at man føler at personene man leser om blir utlevert. Demick er journalist (og leder nå Los Angeles Times Kina-kontor) og har jobbet i Sør-Korea i årevis. Hun kjenner landet, hun kjenner historien og forteller parallelt og innvevd i de personlige historiene også historien om Nord-Korea og regimet, blant annet hvordan Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning bidro til energikrisen og sultkatastrofen Nord-Korea gikk inn i tidlig i nittiårene.

By 1998, an estimated 600 000 to 2 million North Koreans had died as a result of the famine, as much as 10 percent of the population. In Chongjin, where food supplies were cut off earlier than in the rest of North Korea, the toll might have been as high as 20 percent. Exact figures would be nearly impossible to tally since North Korean hospitals could not report starvation as a cause of death.

Jeg gråt da jeg leste Barbara Demicks Nothing to envy.  Over all som døde i denne meningsløshetens navn. Over alle som lette etter mat som ikke fantes. Over alle som aldri har våget dele tankene sine med noen, i frykt for hva som kunne skje med sine nærmeste. Og Nord-Korea er fremdeles et lukket diktatur. Sør-Korea er en av verdens største produsenter av mobiltelefoner. I Nord-Korea har nok mange enda ikke brukt en telefon. Likevel, Nord-Korea er sannsynligvis ikke like hermetisk lukket som før. Selv om bare få utvalgte har tilgang til internett, alle nyheter siles og omskrives, kritikk av regimet er like forbudt som før, økonomien om mulig mer skakkjørt enn noensinne, så øker trafikken over grensen til Kina og flere nyheter fra utsiden enn før siver inn.

By the end of 1998, the worst of the famine was over, not necessarily because anything has improved but, as Mrs. Song later surmised, because there were fewer mouths to feed. «Everybody who was going to die was already dead.»

Boka er også utgitt på norsk nylig, med tittelen Mørkets rike. En tittel som nok henspeiler landets problemer med strømforsyning, på nattlige satelittbilder over Asia er det nemlig en mørk flekk på kartet. Nord Korea.

Advertisements

11 kommentarer

Filed under Hyllemeter

11 responses to “Om livet uten rømningsvei: Nothing to envy. Real lives in North Korea.

  1. Jeg har kjøpt den norske utgaven. Enn så teit som det høres ut ga tv-serien M*A*S*H meg en sterk interesse for hva som skjer i Korea, både nord og sør. Dette er en bok jeg må lese. Men jeg gruer meg litt. Man må vel være mentalt forberedt før man starter på en slik bok?

  2. bai

    Denne fekk eg veldig lyst til å lese. Sjølv les eg ein del bøker frå austeuropa og tida rundt Berlinmurens fall for tida, og eg blir veldig gripen over dei store forskjellane og alt vi tar som sjølvsagt. Eg noterer Nothing to envy på lista mi.

  3. Det er virkelig en god bok, både tematisk og mer teknisk; hun skriver veldig bra.

    Jeg tror ikke du trenger direkte grue deg, det er ikke den type bok som fråtser i detaljene, det meste er ganske nøkternt og beskrivende, men det er både opprørende og trist. Jeg har blitt en sart blomst med årene og historier om familiemedlemmer som forsvinner om natten og småbarn som sulter i hjel setter meg ganske ut.

  4. Usikker på hvordan disneysjela takler ekte virkelighet.
    Jeg liker ting best fikskjonspakket så jeg kan late som det
    ikke skjer på ordentlig!
    » det er jo bare en film»

    (Pluss til deg for at jeg seriøst vurderer.)

  5. Jeg får vel si det samme som Ingalill. Mørkets rike er nå skrevet opp på listen min.
    – Og for å være flåsete (unnskyld): glimrende valg av kopp!

  6. Og så bør jeg virkelig begynne korrekturlese innleggene mine før jeg poster. de. Nord-Korea som et «lukket demokrati», liksom.

  7. Og fra dagens VG og Amnesty sine hjemmesider om arbeidsleirene i Nord-Korea:
    VGs oppslag om fangeleire i Nord-Korea

    Amnesty om fangeleire i Nord-Korea

  8. *Notert*. Siden det ikke later til å være snakk om detaljfråtsing eller annet føleri.

  9. Jeg er også blitt en sart sjel med årene og blir utrolig opprørt av å lese sånne bøker. I likhet med Ingalill synes jeg det er greit å få fiksjonalisert verdens ondskap. Men takket være din anmeldelse fikk jeg innblikk i denne lukkede verden likevel. Når det ser ut til å bli enda flere innlegg om boken i bloggsfæren etter hvert, får jeg ta til meg informasjonen filtrert gjennom andre, forhåpentligvis mer robuste sjeler;-)

    Innleggene dine har vært dypt savnet i april!

  10. Boken er trist lesing. Samtidig er det for oss så virkelighetsfjernt at flere ganger måtte jeg stoppe og tenke «leste jeg virkelig det?», og så gå tilbake en side eller to for å lese det en gang til. En meget god bok som anbefales på det sterkeste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s