Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

Jeg skrev først «den store skuffelsen» i overskriften, men tok meg i det, siden Sommeren uten menn helt ærlig ikke var noen stor skuffelse. Den er ikke stor på noen som helst måte, dessverre, den er derimot ganske likegyldig og uengasjerende.

Forventningene, derimot, var store. Jeg elsket What I Loved, lot meg fasinere av The Shaking Woman og likte The Sorrows of An American, så hvorfor skulle jeg ikke falle for Sommeren uten menn? Til tross for den litt illevarslende, ukebladnovelleaktige tittelen?

Det slo meg raskt at det var noe ukebladsk over hele historien også, med den forsmådde hustruen, den hormonstyrte ektemannen løpende etter den yngre kollegaen, reisen til hjemstedet, tenåringsjenteintrigene, de akk så vise damene på eldresenteret og det strevende småbarnsforeldreparet i nabohuset. For ikke å glemme slutten. (Men strengt tatt er slutten så klisjeaktig og samtidig så hastig sammenrasket at den burde bli glemt.) Historien som helhelt kommer ganske enkelt ikke helt i mål. Den ytre handlingen er uorginal og Hustvedt lykkes i mine øyne ikke med ambisjonene med å oppveie, eventuelt utnytte dette med paralleller til tidligere tiders romaner for kvinner og med evinnelige neurosciences-referanser av typen «Man kan ikke lokalisere selvet i et nervenettverk.»

Flere blogger skriver glimrende om Sommeren uten menn, slik som Bai og Janke, og de påpeker også denne hangen til å holde foredrag samtidig som man skriver roman, noe som i denne boka oppleves både som trettende og belærende. I What I Loved og til dels The Sorrows of An American fungerte det, her blir det bare gjentakende og oppstykket. På den andre siden, for å balansere meg selv litt, så er det mange glitrende avsnitt i Sommeren uten menn, og selv om teksten er noe springende så lykkes Hustvedt med å skape gode bilder.

Jeg tok meg også i å ergre meg over Hustvedts hang til å trekke inn eget liv, eller rollemodeller som minner om henne og familien, i nok en historie. For vi har vitterlig lest om den vakre, vevre, skandinaviskættede forfatterinnen, med særs aktiv nevrologi, med en datter, en kjent ektemann og med tilsynelatelig ulegelige sår fra møter med ufølsomme jevnaldrende på skolebussen i oppveksten, har vi ikke? Jeg slår et slag for at forfattere med trang til å drøfte eget liv mellom to permer heller kjøper seg en dagbok. Hørte du det, Knausgård?

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

5 responses to “Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

  1. Du gjorde du min egen omtale komplett overflødig.
    For sånn var det
    , ukeblad og forelesninger.

  2. Jeg leverte tilbake boka, og angrer ikke. Men jeg tror likevel jeg kommer til å lese den en eller annen gang i løpet av livet.

  3. Men Ingalill, du må skrive egen omtale, du slipper ikke så lett unna! Jeg er veldig nysgjerrig på din dom over Mia og den franske (eller var det ukrainske?) pausen!

    Lena; jeg har diskutert med folk som virkelig har likt den godt, og som synes det forutsigbare og klisjepregede er nettopp det geniale ved den, så sånn sett kan det jo være bra og gi den en sjanse en gang. Men jeg synes nok det finnes langt bedre Hustvedtromaner enn denne.

  4. Tilbaketråkk: Siri Hustvedt: “The summer without men” « Anitas blogg

  5. Så denne anmeldelsen nå, og er så enig. En sutrende og selvmedlidende fortellerstemme som overanalyserer seg selv! Jeg orket ikke lese den ferdig engang. Anne Enrights siste bok, The Forgotten Waltz omhandler også utroskap, men fortalt fra elskerinnen sin synspunkt. Frisk, freidig, og tilslutt tragisk. Mye bedre:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s