Category Archives: Kamp på kontoret

Om ørk og helg som stipendiat

Alle andre

«Alle andre får lov, mamma! Alle de andre, altså

«Alle andre»-argumentet fungerte aldri spesielt godt på foreldrene mine. Slik skulle man tro at jeg hadde lært.

Men jeg går fremdeles  i alle andre-fella.

For alle andre får det jo til. Hele tiden. For alle andre er jo så flinke. Hele tiden.

Alle andre skriver gode og interessant artikler. Og de er ferdige leeenge før deadline. Du, derimot, har tre halvferdige artikler og ingen forhåpninger om få ferdige noen av de på denne siden av nyttår.

Alle andre holder spennende forelesninger, og det helt uten stotring. Og alle andre gjør det uten å grue seg hele natta i forkant. Dessuten klarer alle andre helt greitt å komme tidsnok til kvart over åtte-forelesningene uten å måtte stå opp før fuglene synger, uten å måtte krangle med ungen i tre kvarter om at man ikke kan ha singlet når det er åtte minus ute (alle andre har veloppdragne barn, må vite), uten at frokosten ender opp med hyling fra ungen som ikke fatter at det er et problem å bruke et kvarter på å smøre brødskiva si selv, uten at klærne deres blir flekkete av smør og prim (alle andre har sikkert så sunt kosthold at ungene deres ikke får mase til seg prim), uten å snuble inn i barnehagen fem minutter før du egentlig skulle ha stått klar i forelesningssalen, bare for å innse at barnehagen har turdag og at du har glemt det og at ungen din blir den eneste uten varm kakao, hjemmebakte boller og rosiner og nonstop i nistepakka den dagen.

Alle andre ser duggfriske ut selv om de har sittet oppe om natta og jobbet med den siste presentasjonen sin. Og når alle andre jobber om natta er det fordi de synes jobben deres er så fantastisk engasjerende at de rett og slett ikke klarte å løsrive seg, ikke fordi at de bare MÅ, fordi de ikke har vært på jobb på en uke fordi ungen har spysyka og mannen befunnet seg et eller annet sted på norsk kontinentalsokkel eller fordi de har tatt på seg så mange arbeidsoppgaver at de ikke har sjans til å komme i mål om døgnet hadde hatt 96 timer.

Alle andre synes doktorgradsemner er ren plankekjøring. Du var den eneste som synes den der greia om vektorrom var nokså diffus, og det fremdeles etter at du hadde lest på det i flere dager. Du var også den eneste som måtte lese 16 timer i døgnet siste uka før eksamen for å stå i faget.

Alle andre kan komme med vettuge fornuftige innspill om hvilket som helst tema innen fagfeltet sitt til en hver tid. Du er den eneste som innimellom føler deg som Bambi ute på både tynn og glatt is. Og du er i alle fall den eneste som noen ganger føler deg som en idiot når du snakker med veilederen din.

Alle andre har et sosialt liv. Du husker ikke sist du var på vorspiel, men det var sannsynligvis den gangen Spice Girls herjet hitlistene. (Her er det på sin plass å sende noen varme tanker til vennene dine som fremdeles gidder og be deg.)

Og så er du kanskje på jobbfest en kveld. Og du sitter kanskje ved siden av en kollega som akkurat har disputert. Og hun snakker og snakker. Om hvordan hun synes det gikk såååå fint og greitt å fullføre doktorgraden på normert tid, jobbe for en annen forskningsinstitusjon i tillegg, ta seg av de tre små barna, ha et knakende godt ekteskap (til en mann i en lederstilling må vite, som er bortreist nesten halve året), pusse opp huset, bygge hytte, trene og ha et sosial liv.

Og så tenker du, mens du nikker høflig; alle andre bløffer også.

4 kommentarer

Filed under Kamp på kontoret