Tag Archives: Anbefales

Siri Hustvedt: Det jeg elsket

Blanke ark

Det er langt mellom hver gang jeg leser en bok jeg ikke vet noe som helst om. De aller fleste bøkene jeg leser har jeg enten hørt om fra venner og kollegaer eller lest om i aviser eller på nettet. Siri Hustvedts Det jeg elsket (Jeg leste den på engelsk, med orginaltittelen What I Loved) visste jeg absolutt ingenting om. Jeg hadde bare bestemt meg for å lese en Hustvedt-roman og denne hadde den fineste tittelen. Det stod engang ikke noe om innholdet på omslaget, så jeg startet lesningen helt uten forventninger om til handlingen og hva jeg ville synes om den.

Att döda ett barn

Det tok ikke så mange sidene før jeg skjønte hva som ville komme, hva som lå i stemningen.  Gjennom hele Det jeg elsket kan du kjenne «The Undertoad», som John Irving så godt beskriver det i  Garps bok. Som i Stig Dagermans novelle skjønner vi hva som vil skje, at det er uunngåelig og hele del 1 av romanen bygger opp til starten av del 2, et barns død.

Et dukkehjem

Det døde barnet, Matt, er elleve år, og det eneste barnet til professorekteparet Leo Heinzberg og Erica Stein. De mange historiene i boka fortelles av en aldrende og nesten blind Leo, sittende alene i leiligheten i SoHo, og kretser om dem selv, kunstnervennen Bill Wechsler og konene, Lucille og Violet, og sønnen Mark. Gjennom hele historien gransker, analyserer og intellektualiserer de, til en grad som nesten gjør det  vanskelig å se hvordan de får tid til å hele tatt leve livene de analyserer.   Kanskje det er nettopp det som skjer med Lucille, en karakter jeg ikke får grep om, at hun betrakter hvordan det man sier og gjør oppfattes så intenst at du hun til slutt blir handlingslammet?

Det jeg elsket er en betraktende og beskrivende roman, den gir meg følelsen av å stå utenfor og se inn, litt som publikum ser inn på historiene som fortelles i de små og store boksene Bill Wechsler lager. Kanskje er den rett og slett litt for betraktende?

Byttingen

I del 3 av boken endres tempoet og intensiteten i historien, som her dreier mye rundt Bills sønn Mark. Mark er en kompleks og vanskelig karakter, og historiens hans gjenspeiler Bills kunsteriske fasinasjon for eventyr om byttinger (eng. changelings), barn som i følge nordisk folklore byttes ut med barn av de underjordiske. Jeg har flere ganger, både underveis i lesingen og etterpå, blitt stående og gruble på trollmødre og mødre, ektemenn som ofres for at barnet skal slippes fri, hvorvidt kunsten speiler livet eller omvendt og hvor langt det egentlig er fra New York til Vermont. Bare for å nevne noe. (Og mens jeg er i gang med å tilstå min utilstrekkelighet kan jeg like godt innrømme at Hustvedt innimellom bruker engelske ord som er så lange og kronglete at jeg nesten mistenker henne for å dikte opp tulleord. Nesten.)

Det jeg elsket er en kompleks roman som fremdeles kverner rundt i hodet mitt, og som jeg sliter med å forstå. Det er sikkert derfor jeg liker den, til tross for at den gjerne kunne ha inneholdt litt mindre dannelse og litt mere damp.

 

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Carl Frode Tiller: Innsirkling

David har mistet hukommelsen, sies det. Hvordan det har skjedd, hvor David er og i hvilken tilstand han er i nå får vi ikke vite, bare at det er rykket inn en annonse i avisa der de som har kjent han bes skrive inn minner og historier til Davids psykiakter. Stefaren Arvid og barndomsvennene Jon og Silje gjør nettopp det, og i brevene de skriver forteller de om både om David, seg selv og hverandre. Nysgjerrigheten på hva som har skjedd med David forsvinner fort til fordel for fortellerenes egne fortellinger, hvor de i like stor grad nøster i sin egen fortid som i Davids.

Alle tre er i krise. Den mislykkede musikkeren Jon er nærmest i full oppløsning når han skriver. Han sliter i relasjon til moren, forakter broren og driver bandmedlemmene og ekssamboeren Wenche fra seg med destruktiv og negativ oppførsel. Han er fryktelig usikker og støter andre bort for å beskytte seg selv fra deres eventuelle avvisning. Arvid, Davids stefar og tidligere prest, nå kreftsyk regnskapsfører nesten på dødsleiet, savner Davids avdøde mor. Silje vet knapt selv hva hun holder på med. Er hun lei av ektemannen, er hun lei av seg selv eller kanskje begge deler? Egil og Silje går inn i det som må være ekteskapets siste uker med å krangle om hvem som kom mest ufordelaktig ut av oppvekstene sine, mens de to barna deres en gang ikke er synlig i historien.

Ikke overraskende samsvarer ikke historiene og beskrivelsene til Jon, Arvid og Silje. Hvem som har minst og mest rett, om noen, er vanskelig å si, og konfliktene mellom det som fortelles bidrar til en uro og spenning i historien.

Carl Frode Tiller skriver godt og tett innpå karakterene. Beskrivelsene av Namsos lokalsamfunnet på slutten av åttitallet er troverdige og gjenkjennelig for alle som har vokst opp på et lignede sted på samme tid.

Det er mange gode dialoger i Innsirkling, uten at det betyr at samspillet mellom de som snakker er spesielt godt, og jeg synes at det er nettopp realistiske beskrivelser av de vrange samtalene og de feilslåtte forholdene som er Tillers styrke. Spesielt delen om Jon er nærmest vond og lese, så nært på sammenbruddet og destruktiviteten kommer vi.

Det slår meg at de bøkene jeg har satt størst pris på i det siste alle er skrevet av forfattere som også skriver skuespill, Tiller, Oksanen og McCarthy. Det de har til felles er et voldsomt nærvær, drivende dialoger  og ubønnhørlig realisme. Det er ikke alltid du vil lese det du skjønner kommer på neste side hos disse forfatterene, men du blar om og gjør det likevel.

Carl Frode Tiller debuterte med Skråninga i 2001, romanen Bipersonar kom ut i 2003 og denne, Innsirkling, ble utgitt i 2007. Etter det skrev han skuespillene Folkehelsa og Skråninga i henholdsvis 2009 og 2010. Oppfølgeren til denne romanen, Innsirkling 2, kom i 2010.

Du kan lese mer om hvordan andre opplevde Innsirkling hos Beatelill og Moshonista.

10 kommentarer

Filed under Hyllemeter

I Mummiland

Tove Janssons Samlede Tegneserier Bind 1

Jeg har vært i Mummiland! Cappelen Damm er i gang med å utgi Tove Janssons orginale Mummihistorier på norsk i flotte bøker. I de opprinnelige tegneseriestripene, som bøkene og DVD-filmene som er kjent for de fleste barn i dag er basert på, havner Mummi i fengsel, Mummipappa og Mummipappa rømmer hjemmefra, Snorkfrøken har en affære med en slesk strandløve på Rivieraen og Mummipappa viser seg være svært glad i whiskey. Herlige, småsurrealistiske historier som jeg kan småhumre av i sofaen og som  de eldste ungene (5 og snart 3) synes er veldig spennende. Og bittelitt skumle. Så langt har bare bind 1 kommet i hus, men resten følger, det garanterer jeg!

 

Mummi møter Mummi

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Baby Jane

-Måste du dricka hele tiden?
Så. Jag hade lyckast ställa den fråga som jag så länge hade velat få besvarad. En fråga som jag inte hade vågat ställa och som jag inte ens själv hade vågat tänka på.
Jag lyckades till och med bibehålla en stadig röst.

Jeg er ikke spesielt tålmodig. Så etter at jeg hadde lest Sofi Oksanens Stalins kyr og Utrenskning og blitt både heftig og begeistret, var jeg ikke motivert for å vente til den norske oversettelsen av Baby Jane kommer i februar. Det er tross alt flere uker til. Og siden jeg ikke forstår mer enn to ord finsk,  ble løsningen den svenske oversettelsen av Baby Jane. Det svenske, knallrosa omslaget med de to kvinnehendene som ikke holder hverandre, men som likevel er bundet sammen kler forøvrig historien utmerket.

Rosa bok fargekoordinert med rosa kaffekrus. Hva blir neste steg? Interiørblogging?!

Jeg har aldri lest en lengre svensk tekst før, men det gikk overraskende smertefritt. Noe av språkopplevelsen går helt sikkert tapt ved å lese et språk man er såpass uvant som å lese som jeg er med svensk, men ingenting klarer kamuflere at Sofi Oksanen skriver godt, drivende og særegent.

Baby Jane er blant annet en kjærlighetshistorie om to unge kvinner som er langt ute og kjøre. Både fortellerstemmen og kjæresten Piki har angst og depresjoner, begge er tilsynelatende tungt medisinerte og skyller pillene ned med store kvanta rom og øl. Piki, som er en slags ledestjerne i byens lesbiske party-miljø er aldri edru og går heller ikke ut av døra utenom nattlige utflukter på bar. Alle praktiske gjøremål utenfor leiligheten, som innkjøp eller å bære ut søpla, tas hånd om av Pikis eks-kjæreste Bosse. Når pengene til Piki og fortellerstemmen tar slutt er muligheten for å finne seg vanlig lønnet arbeid ikke en gang et vurdert alternativ, de finner løsningen i fiktive Susanna Dagfjäril, en kvinne med Pikis sensuelle stemme og jeg-ets lange ben og som averterer en uendelig mengde med brukte truser, sju deniers strømpebukser og damesko til menn med interesse for den slags gjennom rubrikkannonser i Helsinkis aviser. Med andre ord en inntektskilde som gjør at Piki kan holde seg innendørs.

Fortellerstemmen er i begynnelsen ikke spesielt opptatt av hvorfor Piki ikke går ut, hun reflekterer overraskende lite over det. Hun har tilsynelatende nok med sine egen demoner og virker lenge til å tro at Pikis depresjon og angst ligner på hennes egen, samtidig som  Piki holder  kortene tett til brystet.

Så en dag bara insåg jag att jag inte längre pratade om spunnet socker, Borgbacken, Högholmen eller Sveaborg. Inte om att promenera i nyfallen snö. När Borgbacken stängdes sa Piki – att nästa år. Och jag var på vippen at svara, att just det, nästa år. Men det sa jag inte. Jag sa ingenting.

Livene til de to kvinnene framstår som tilværelser helt uten mangel på faste holdepunkter. Her finnes ikke det mest trivielle, som nattesøvn og måltider, her beskrives ingen nære relasjoner til andre mennesker enn de har til hverandre, her er ingen jobb, ingen møter med offentlige instanser, leger eller psykologer. De driver fritt og vilkårlig rundt, uten særlig evne til å ta vare på verken seg selv eller hverandre.

Alltså spelade det ingen roll om jag var tillsammens med Joonatan. Han var precis lika interessant som vem som helst som inte påminde om Piki. Om alt och alla var ett och detsamma hade jag ingen anledning att byta ut Joonatan mot någon annan. Det skulle dessutom ha kravt en massa ansträngningar. Arbete. Att gå ut och få mer av heterohelvetet. Att hålla kontakt. Telefonsamtal och möten. Att berätta om sig själv. Diskussioner. En oändlig massa jobb. Och slutresultatet skulle ända bara ha varit någonting likadant. Eller, om inte likadant så i alla fall lika meningsfullt. Lika meningslöst.

Baby Jane er en ikke bare en sår kjærlighetshistorie om to unge kvinner, men like mye en beretning om et fraværende psykisk helsetilbud. Slik sett er den nok like aktuell i Norge når den nå kommer i norsk utgivelse som den var i opprinnelseslandet Finland i 2005. Kanskje ikke like gnistrende god som Stalins kyr og Utrenskning, men også Baby Jane fortjener mange norske lesere.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Utrenskning

Utrenskning er en fasinerende bok. Det er få ting jeg har større underskudd på enn søvn, men likevel satt jeg altså oppe ei natt og snudde bokside etter bokside for å følge historiene til Aliide og Zara, familiene deres og Estlands historie gjennom over femti år. Det er rett og slett utrolig hvor mye man kan få plass til på 332 sider.

Mye godt kommer fra Finland. Her ved Oksanen og Mummi.

Det er altså en fasinerende roman. Den er også trist, opprivende og vond. Den finnes ikke søt eller morsom. Kjærlighet er et av romanens bærende elementer, men den finnes ikke romantisk. I Utrenskning er kjærligheten ofte vond. Og vrengt. For det er kjærlighet som driver Aliide; kjærligheten til søsteren Ingels ektemann, Hans. Det er altså denne kjærligheten, sammen med en hel rekke hendelser og store omveltninger som er utenfor hennes kontroll, som får Aliide til å ta de valgene hun gjør. Valg som sender søsteren og tantebarnet til Sibir, frihetskjemperen Hans i døden i et kott og datteren Taivo til Finland, langt unna sin fjerne, tilsynelatende kalde mor.

I 1992 bor Aliide alene i den vesle huset sitt på den estiske landsbygda. Mannen Martin er død, datteren har dratt, søsteren og tantebarnet Linda er antatt døde og etter Sovjetunionens oppløsning er hun, enke av en kommunist og selv aktiv i kommunistpartiet i årene etter andre verdenskrig ikke særlig populær i bygda. Det hives steiner mot vinduene hennes og skrives skjellsord på dørene. Så Aliide er naturlig nok skeptisk den morgenen hun finner en skamslått ung kvinne liggende på gårdsplassen sin. Hun kunne umulig ligge der uten en grunn. Hun kunne umulig føre noe godt med seg. Stemingen gjennom hele boken, fra første side, hvisker om at dette kan umulig kan gå bra.

Den unge kvinnen, Zara, har et år tidligere forlatt moren og bestemoren, en eldre estisk kvinne som tilbringer dagene med å se opp på himmelen, i Vladivostok, Sibir, for å tjene gode penger som servitør i Tyskland. Servitørjobben ser hun selvfølgelig aldri noe av, ikke pengene heller. Zara ender nemlig som traffickingoffer, og tilbringer dag ut og dag inn voldtatt, oppbanket og neddopet, stadig mer overbevist om at hun har fått som hun fortjener.

Zara, som har lært og snakke estisk av bestemoren, klarer rømme fra hallikene sine på en tur til Tallin, og det er slik hun dukker opp på tunet til Aliide. Slik møtes de to kvinnene, den ene ung, den andre gammel, den ene russisk, den andre estisk. Tilsynelatende har de få fellesnevnere. Sakte og tilknappet, bruddstykket og bitvis avdekkes det for de to, og for leseren, at de derimot har mye til felles. Skvettenheten, som bare Aliide av de to har lært og kamuflere. Skepsisen til alle. Evnen til å holde på en hemmelighet, uansett hvor stor og tung den måtte være. Evnen til å fortrenge. Evnen til å lyve om alt.  Viljen til å ta liv. Vissheten om at alle som ser dem vet. Parallelt kommer det frem hvilken betydning Aliide har hatt for Zaras liv. Og til slutt får Aliide en mulighet til å gjøre bot for seg.

Dette er en bok som kommer til å være med meg lenge, og som jeg vet jeg kommer til å ta fram fra hylla og lese igjen. Jeg vet også at jeg kommer til å lære noe nytt, forstå noe nytt og føle noe nytt neste gang jeg leser den. Utrenskning bør rett og slett leses!

Sofi Oksanen

Debutromanen Stalins kyr kom ut i 2003 og Utrenskning i 2008, og sistnevnte fikk hun velfortjent Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Oksanen ga ut Baby Jane i 2005 og Forlaget Oktober har kjøpt rettighetene til denne   (i følge www.sofioksanen.com) uten at denne har kommet ut på norsk så langt. Jeg er litt i tvil om dette betyr at Baby Jane ikke er like god som to andre romanene eller om det bare er at ting naturlig nok tar litt tid. Mulig jeg rett og slett prøver meg på å lese den på svensk.

Det finnes også andre bloggomtaler av Utrenskning jeg anbefaler å ta en titt på:

  • Rose-Marie oppsummerer Utrenskning veldig elegant med «Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt.»
  • Og Knirk sier at hun «… liker historiske romaner som lærer meg noe uten å trampe ut i faktahelvetet«. Jeg er veldig enig med Knirk i at man kan lære herlig mye av Utrenskning uten at boken på noen måte framstår som belærende eller en faktabok.
  • Moshonista beskriver språket som «originalt, spenstig og tilknappet på samme tid«,
  • mens Solgunn sier at «Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Nede i himmelen: Tove Nilsen

Jeg har lest eksemplaret mitt av Skyskraperengler nærmest i filler. Oppfølgerene Skyskrapersommer og G for Goggen har også fått en viss slitasje.

Nå har Tove Nilsen kommet med en fjerde roman om Tove og Goggen i drabantbyen på Bøler, nemlig Nede i himmelen.

Første gang vi møtte Tove, var hun 11 år. I Nede i himmelen er Tove blitt 16 år, og nesten voksen. Det er 1968, på skolen lærer jentene om barnestell,  det skal snart gå menn på månen og Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet  på Bastøy. Ikke det at han blir hjemme så lenge, han blir fort sendt på ungdomshjem.  

Mens de tre foregående bøkene er skrevet fra Toves perspektiv som barn, fortelles denne historien av den voksne Tove som ser tilbake i tid.  Et annet, og mer distansert perspektiv denne gangen. Kanskje er det derfor jeg ikke opplever denne fjerde historien riktig like hudløs som de tre foregående, men i stedet mørkere og mer dyster? Ikke for det, Nede i himmelen har sannelig sine såre øyeblikk den også. Det må være en av Nilsens største styrker, såre, men akk så elegante og stilsikre framstillinger av de som bærer tunge bører, slik som Toves mormor og Goggens venn Tom Dahl. Hele historien til Goggen er hjerteskjærende, og det levnes gjennom boksidene liten tvil om at Goggen ikke vil være blant dem som får leve lenge og lykkelig. De få avsnittene om Goggens mor, særlig om juletrehandlingen hennes, er også håpløst triste.

Forholdet mellom Toves foreldre beskrives mer inngående, og enda mer nådeløst i denne boka. Forholdet, eller kanskje mer riktig avstanden, mellom Tove og foreldrene legges også fram, vondt og ærlig.  Nede i himmelen er på mange måter en betraktning av mennesker på vei bort fra hverandre, Toves foreldre, Tove og foreldrene og ikke minst Tove og Goggen.

Det bør ligge mange eksemplar av Nede i himmelen rundt norske juletrær i år. (Så kan Knausgård og Gelius få stå i fred i bokhandlerhyllene.)

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter