Tag Archives: biografi

Norges evige rikdom

Jeg er muligens litt mer enn middels interessert i norsk oljehistorie. Sikkert enda en yrkesskade. I alle fall ble jeg veldig glad da jeg fikk Norges evige rikdom til tredveårsdagen min.

Norges evige rikdom er skrevet av Arve Johnsen, mangeårig Statoil-direktør, og ble utgitt på Aschehoug i 2008.

Jeg har altså brukt nesten to år og tre forsøk på å lese ferdig denne. For dette er ikke akkurat et litterært høydedrag, for å bruke næringslivsterminologien. Rotete. Springende. Og etter å ha irritert meg litt og googlet litt rundt, så vil jeg tro at dette stammer fra at mye er hentet fra tidligere arbeider og noe er nytt.

Litt av problemet er nok at jeg prøvde å lese denne som en historie om hvordan norsk oljeindistri og spesielt Statoil ble bygd opp. Men den er ikke det, og det gir den seg strengt tatt ikke ut for å være heller. Det er Arve Johnsens personlige historie om oppbyggingen av norsk oljeindustri og Statoil vi finner mellom to permer i Norges evige rikdom. Når det er sagt, så mener jeg at boken hadde tjent på litt redaksjonell oppryddig i teksten og at forfatteren hadde distansert seg litt mer fra historien. Litt refleksjon over temaer som Statoils involvement i oljeutvinning i mindre demokratiske land hadde heller ikke skadet. Det er gjennomgående lite refleksjon i boka, til tross for en tittel som innbyr til det. Er dette en evig rikdom? Hvordan? Og hva er kostnadene?

Det finnes dessverre ikke så mye litteratur om norsk oljehistorie. «Norsk Oljehistorie» ble utgitt i 1992 og det er tross alt noen år siden (Den står i bokhylla på jobb og frister, men så langt har jeg besinnet meg. Det får da være grenser.)  For den som skulle ha lyst til å lære mer om det norske oljeventyret vil jeg nok heller anbefale NRKs dokumentarserie «Olje!» fremfor Norges evige rikdom.

2 kommentarer

Filed under Forskning fryder, Hyllemeter

Einar Førde. Ein biografi.

Forrige helg leste jeg Tor Obrestads biografi om Einar Førde, som kom ut på Samlaget i 2007. Det er lenge siden forrige gang jeg leste en biografi og i den tiden det var en mer hyppig gesjeftigelse så var det stort sett biografier om mennesker som levde langt unna, både i tid og sted, slik som Kafla, Shakespeare og Henrik den åttende. Einar Førde, derimot, har vært en sentral mann i norsk politikk og samfunnsliv de siste førti årene, helt fram til han døde i 2004. Sånn sett ble dette en litt annerledes leseropplevelse, der jeg satt og leste med ungeflokken løpende rundt, på og over meg,  preget av at jeg leste om et menneske jeg har hørt på radio, sett på fjernsyn og lest om og av i avisene, og som selv var forelder til små barn da han døde.

På omslaget heter det:

Einar Førde (1943-2004) var ein av dei skarpaste politikarane i norsk etterkrigstid, og samtidig ein av dei mest fargerike. Med sitt gnistrande intellekt blei han ein viktig ideolog og strateg i utforminga av det moderne norske sosialdemokratiet, alltid klarsynt og med ein treffande replikk i debattar og på talarstolen. «Eg har den pervesjonen at jeg likar strid», sa Førde om seg sjølv. Han var ein frittalande og opposisjonell politikar som elska meiningsbrytinga, men som samtidig var trygt tilpassa dei samanhengane han stod i.

Om jeg skal innlede med å flisespikke litt, så syntes jeg innimellom at språket var hakkete. Jeg synes i utgangspunktet at en bok er skrevet på nynorsk er et pre, så jeg var litt overrasket over at jeg ikke var bare begeistret over språket. Kanskje er språket til Obrestad lagt nært et målføre som jeg ikke er vant til å lese,  jeg ble i alle fall ikke helt fortrolig med det.

Så var det selve innholdet. Man blir tatt med på en liten bit norsk historie i denne boka, jeg lærte mye om Arbeiderpartiet, om Treholtsaken, om EF-avstemningen, livet på Stortinget, om forholdet til Russland og NATO og om norsk kringkastingspolitikk. Dog tror jeg at jeg kunne ha lært enda mer om Einar Førde. Obrestad kjente Førde og det slo meg flere ganger gjennom lesningen som ikke udelt positivt. Jeg kan ikke skjønne annet at det finnes mer konfliktmateriale enn det som presenteres her, jeg fikk ofte følelsen av at det var halvkvedede viser som ble lagt fram. Blant annet stusset jeg over at Førdes forhold til en kvinnelig partikollega beskrives i ordelag som «var nære på alle måtar». Enten kaller man en spade for en spade, eller så holder man likegodt kjeft.

I denne biografien blir Førde beskrevet som svært lojal mot Arbeiderpartiet og den gjeldende politikk. Andre steder har han blitt beskrevet som kynisk karrierejeger. Uten at jeg har forutsetninger til å si hva som er sant eller usant, så hadde jeg forventet at en større drøfting rundt akkurat dette, i stedet forbigås det. Hvorfor Einar Førde avsluttet sin politiske karriere (og gikk over til å bli kringkastningssjef) drøftes heller ikke i særlig utstrekning. Det er kanskje litt for lite som drøftes i denne biografien, og litt for mye som bare legges fram. Eller så er mine forventninger til hva en biografi skal inneholde ikke helt realistiske.

Boka inneholder flere eksempler på Einar Førdes humor og skarpe tunge, med sitater som «Dei tenkjer vel gjerne sitt, slike og» om svenskekongen.

Jeg har spekulert litt på hva jeg egentlig skal skrive om «Einar Førde. Ein biografi». Jeg likte den, til tross for innsigelsene jeg har presentert over, men vil nok likevel ikke direkte anbefale den. Journalist Frank Rossavik utgav samme år «Stikk i strid – ein biografi om Einar Førde», som jeg flere steder har lest skal være bedre enn «Einar Førde. Ein biografi.» Strengt tatt har jeg nok ikke så store planer om å lese denne, derimot kunne jeg tenke meg å lese «Innsyn : artiklar 2002-2004», en samling av artikler Einar Førde skrev for Bergens Tidene mellom 2002 og 2004.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter