Tag Archives: bokbloggturne

Alle vil til himmelen

Året er 1943. Det er krig. Ved Østfronten føres det knallharde kamper mot russerne. Tyskerne lider alvorlige nederlag og trenger flere tapre unge menn ved sin side. Handlingen i «Alle vil til himmelen» utspiller seg i en liten by i Flandern under 2. verdenskrig. Jef drømmer om å bli helt, helst sammen med bestevennen Ward.

Søsteren Renée har ingen slike drømmer. Hun har nok med Ward, hans himmelske saksofonspill og fløyelsblikk. For guttene er dette deres sjanse til å bli helter. For folk og fedreland. For en bedre verden. Ward kan ikke vente med å komme seg av gårde. Men ikke alle er av samme oppfatning.

Jeg hadde ikke lest mange sidene i Alle vil til himmelen første gang jeg tenkte at Els Beerten hadde lest Zusaks Boktyven og fått en ide. Det er nok ikke sikkert den teorien holder vann, men om den stemmer, så burde hun ha holdt seg til å lese Boktyven, siden Boktyven tross alt er en veldig god roman, mens dette er mer… vel, det er ikke en veldig god roman.

Likevel, det vil vært slemt og kalle Alle vil til himmelen en veldig dårlig bok. For den er ikke Anne-Holt-roman-dårlig. Men den er heller ikke spesielt god. Den er rett og slett bare langtekkelig. Det er sjelden jeg ikke fullfører romaner jeg har startet på, men denne hadde dessverre blitt satt fort tilbake i hylla hadde jeg ikke forpliktet meg til å lese den og gi den en skikkelig sjanse.

Historien utspiller seg altså under andre verdenskrig og fortelles primært gjennom de tre  søskenene Jed, Reneé og lillebror Remi, og vennen deres Ward. Fortellerstemmen veksler stadig mellom disse, men det går forholdsvis greitt å komme inn i hvem som forteller hva når. Jeg synes som sagt at det ble langtekkelig lesning, og det gjenspeiler seg nok i at jeg ikke føler jeg har så mye å si om denne historien, men spenningen tar seg tross alt opp mot slutten. Det beste i boka vil jeg si er fremstillingen av hvordan ungdommene ble lurt til Østfronten, og hva det var som egentlig møtte dem der.

Jeg har lest boka og skrevet om den som en del av CappelenDamms bokbloggturne. I går skrev Karin om den, i morgen er det Bokelskerinnen sin tur.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Barnepiken – bokbloggturneen

Kathryn Stocketts debutroman, Barnepiken, har jeg fått tilsendt gjennom Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går blogget Dorthea på fotoblekka.net om den og i morgen er det Ingalill sin tur. Jeg gleder meg!

Forlaget sier om boka:

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres. Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Slike setninger som den siste får meg heller til å la være og lese en bok enn til å kaste meg over den. Men jeg må bare innrømme at Barnepiken gjorde nettopp det, den varmet og var hjerteskjærende på en gang. Jeg var fanget fra første side og benyttet hver eneste ledige femminutt til å lese videre i den, ja, jeg leste stående ved kjøkkenbenken mens jeg lagde middag…

Vi befinner oss i Jackson, Mississippi, tidlig på 1960-tallet, en tid hvor Medgar Evers ble drept, kirker for svarte ble brent og hvor segreasjon var lovpålagt. Reglene for hva du kan tillate deg, svart eller hvit, er klart definert.  Å bryte reglene, både de skrevne og de uskrevne, har store konsekvenser. For de svarte hushjelpene og familiene deres kan det koste livet, hvite, som Skeeter, kan måtte betale med sitt sosiale liv.

De svarte hushjelpene Aibileen og Minni ønsker begge forandring.  Aibileen sitter igjen med minnene om sin døde sønn, som ble veltet ut av et lastebilplan utenfor sykehuset for svarte. Minni ønsker forandring for sine døtre, for barna sine. Skeeter er 22 år, ulykkelig og med ønsker om et liv litt utenfor det som forventes av unge, hvite piker av dannet familie (hun blant annet er den eneste av venninnene som fullførte college, de andre oppfylte intensjonen med skolegangen sin ved å avbryte den for å bli gift). Hun vil nemlig skrive. Etterhvert starter Skeeter, sammen med Aibileen, med å skrive ned historiene til Aibileen, Minny og andre hushjelper, historier om små barn som kaller barnepiken mamma og om hvite fruer som forventer at hushjelpen skal vaske hendene i blekemiddel, men også om hvordan enkelte familier, i det skjulte, betaler for utdannelsen til hushjelpens barn. Hvordan dette går, skal jeg ikke avsløre her, men man skjønner ganske fort at her er det potensial for katastrofe for de fleste involverte.

Persongalleriet er stort og engasjerende, men skal jeg sette fingeren på noe, så må det være at noen framstår som i overkant karikerte og endimensjonale. Historiens sjefshurpe, Miss Hilly, er et godt eksempel på akkurat det, sammen med Miss Leefolt, Aibileens arbeidsgiver og ikke akkurat en hjertevarm mamma. Aibileen, Minny og Skeeter elsker man fra første møte. Historien er godt oppbygd, den er slettes ikke så forutsigbar som fryktet, det veksles mellom forskjellige synsvinkler og det understøttes med historiske hendelser, slik som drapet på Medgar Evers (og la deg gjerne opprøre av at dette foregår mindre enn femti år tilbake i tid!). På slutten velger kanskje forfatteren litt vel lettvindte utveier, men ikke verre enn at man kan leve med det.

Jeg tror leseropplevelsen ville ha vært enda bedre på orginalspråket, tonen hushjelpene forteller sine historier ville kanskje kommet bedre fram da? Jeg mistenker i alle fall noe av stemningen der til å ha gått tapt i oversettelsen. Men for all del, dette er en høyst lesbar historie på norsk også!

Tilbring gjerne deler av sommeren med Aibileen, Minny og Skeeter, du kan helt klart havne i dårligere selskap!

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter