Tag Archives: britisk

Hvilken familieidyll!

Philippa Gregorys Søstrene Boleyn har stått pent og prydelig i hylla mi ei god stund nå. «Hvor spennende kan den egentlig være», har jeg tenkt, «det er da ikke akkurat noen hemmelighet hvordan historien ender». (Dersom noen som snubler innom her mot formodning skal ha sovet gjennom absolutt alle historietimer, kan bakgrunnen leses her.) Så viste det seg at den var faktisk overraskende spennende likevel, og overraskelser, se det, det liker vi!

Dessverre kommer spenningen i Søstrene Boleyn til en pris. Den oppretteholdes nemlig ved at historien fortelles noe i overkant hesblesende, og jeg ble tidvis sliten bare av å lese om alle intrigene og den iherdige hviskingen, tiskingen og konspireringen.

Kort oppsummert er dette historien om søskene Boleyn; George, Mary og Anne, og en hel slekts nitidige arbeid for å få en Howard-pike gift med Henrik den Åttende, og dermed som mor til den neste kongen. For hvilken rikdom, makt og innflytelse vil ikke det kunne gi?

Historien fortelles gjennom Mary, som var den av søstrene som endte med å gå inn i historien som «the other Boleyn girl», men i motsetning til søsteren med hodet fremdeles festet til kroppen. Vinklingen er for så vidt god, men jeg synes det innimellom blir trøttende og lese historier som fortelles så notorisk kronologisk som det gjøres her. Mary blir som gift kone, og femten år gammel, angivelig dyttet inn i kongens soverom av familien, og de to eldste barna hennes presenteres her som kongens biologiske barn, ikke ektemannens (Henrik den Åttende erkjente aldri farskapet til Mary Boleyns barn). Etterhvert er det søsteren Anne Boleyn som blir kongens foretrukne favoritt, og etter hvert også hans kone nummer to, en langtrukken skilsmisse, mange henrettelser, krigshandlinger, rømte paver og hemmelige brev senere. Mary gifter seg etter sin første ektemanns død om igjen med en mann av allmuen, og blir etter dette ikke spesielt populær i familien Boleyn/Howard. Anne lykkes ikke med å gi Henrik sønnen og arvingen han er desperat etter å få, men deres datter Elizabeth arver senere tronen og regjererer i 25 år som Elizabeth den første(etter halvbroren Edward VI og halvsøsteren Mary I) og Anne blir etter et ulykkelig ekteskap halshugget for hekseri, rundt tredve år gammel, på Tower.

I boka presenteres forøvrig Mary som den yngste av søstrene, noe jeg stusset på, siden hun ble giftet bort før Anne, og etter litt googling ser det ut som de fleste historikere går ut fra at Mary faktisk var eldre enn Anne. Det igjen leder til den største innvendingen min mot denne boka; hvor slutter historien og hvor begynner fiksjonen? Søstrene Boleyn er skrevet av en historiker med doktorgrad og presenteres som en «roman basert på virkeligheten og et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen (dvs. Mary) som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte». At det ligger grundig research og solid forarbeid bak er ubestridelig, men det er fremdeles en roman, og en roman hvor mye er sant, antatt bevist og allment kjent og hvor mye er fiksjon og fantasi. Forfatteren har gjort dette ryddig nok, synes jeg, men selv synes jeg det drar leseopplevelsen litt ned, å bli sittende og spekulere på om avsnittet jeg leser er historisk riktig eller det er fri fantasi. Kanskje det bare er nerden i meg som hadde satt pris på et slags etterskrift av forfatteren der hun redegjør for hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som eventuelt er beviselig i strid med hva som er antatt være riktig. Spesielt det siste.

Men underholdende er det. Riktig underholdende.

12 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tøff hverdag, mild bok.

I sommer fikk jeg tilsendt ei bok fra en av mine beste, beste venninner. En av favorittbøkene hennes, faktisk. Og i og med at hun gikk så langt som til å trekke paralleller til John Irving, så hadde jeg skyhøye forventninger da jeg satte i gang med Iain Banks Crow Road.

Ellikken har skrevet en intens anbefaling av Crow Road på bloggen sin, som sånn sett gjør mitt innlegg rimelig overflødig.

Anyhow. Crow Road er en veldig skotsk historie, og til dels også skrevet på skotsk, noe som tok litt tid å venne seg til. Hovedpersonen, Prentice McHoan, er knapt 20 år, halvstudert, ganske ofte både småfull og stupfull, hodestups forelska og på jakt etter sin forsvunne onkel, reisebokforfatteren Rory.  Persongalleriet forøvrig er rikt og fullt av karakterer det er lett og bli glad i, for å være litt klissete.

Jeg klarer ikke hoste opp riktig like mye entusiasme som Ellikken, men begeistret er jeg definitivt. Jeg har hatt særdeles lite tid til lesing i høst og har brukt lang tid på å komme meg gjennom de vel 500 sidene, men jeg har kost meg de korte stundene der jeg har krøllet meg sammen i hjørnet av sofaen sammen med Prentice og vennene hans. Jeg har fått med meg at historien også har gått som TV-serie, uten at jeg fikk den med meg. Det slo meg også flere ganger under lesningen at dette måtte da være mitt i blinken for en god, gammeldags BBC-dramatisering, så det er synd at jeg aldri fikk med meg TV-versjonen.

Dersom du har lyst til å tilbringe høstkveldene med en kopp te og litt britisk feeling, litt romantikk, litt krim, litt familiesaga og masse sarkastisk humor, så anbefales Crow Road på det varmeste.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

The To-Do List

Jeg har en kontorpult full av lister. Lister over hva jeg må gjøre før lunsj, lister over hva jeg må gjøre etter lunsj, lister over hvem jeg må ringe denne uka, lister over hvilke artikler jeg må ha lest før helga, lister over viktige høydepunkter denne måneden og så videre og så videre. Jeg har til og med underlister til de enkelte listene, som presiserer hvilke spørsmål som må stilles, hvilke figurer som må sees grundigere på og over mulige lokasjoner for møtet neste torsdag. Med andre ord, jeg setter pris på en god liste.

Så da jeg så Mike Gayles bok «The To-Do List» var jeg naturlig nok lett bytte.

Spurred on by a desire to be organised, Mike Gayle has drawn up a To-Do list containing every single item he’s been meaning to do but just keeps putting off… Covering everything from «Read war and peace» (963) to «Clean gunk from bathroom u-bend» (1108) and from «Tell parents I love them» (12) through to «Work out how to reset clock on DVD player» (223) Mike begins the task of a lifetime…

Will he do it? Maybe?

But can he do so without driving his long-suffering wife Claire completely insane in the process?

Historien om forfatteren, ektemannen og tobarnsfaren Mike som skriver alle listers mor over ting han må få gjort for å regne seg som ekte voksen er skikkelig underholdende lesning. Jeg fniste og kniste godt gjennom boka og Mike og konas bestrevelser for å oppfatte seg selv som voksne er fornøyelige og noe mange kan kjenne seg igjen i. Man har da barn, huslån og garasje, solide manifest på at man har gått hen og vokst opp, men hvorfor føler man seg da fremdeles som 23? Skal ikke hodet komme etter?

Men noen innsigelser har jeg. Det slo meg mens jeg leste at dette var da en fryktelig friksjonsfri hverdag. Kona, Claire, er rett og slett bemerkelsesverdig tålmodig og støttende og de to små barna er perfekte prakteksemplar. Ingen krangler om hvem som skal stå opp 05:30 med ungene denne søndagen og hvorfor det er tomt for brød i brødboksen, ingen konflikter eller gnisninger og ingen hylende treåring som ikke vil noen ting som helst. Pussig, tenkte jeg, siden boka tilhører en sjanger som ofte utnytter et slikt potensial til å beskrive familiescener folk kjenner seg igjen i til det fulle.

Så etter å ha lest boka besøker jeg hjemmesida til Mike og det er først der jeg får med meg at «The To-Do List» er «non fictional». Det forklarer kanskje hvorfor kona er så mild og støttende at hun kunne glidd rett inn i Stepford, hvorfor vennene alle er «fantastic people» og hvorfor man ikke blir kjent med noen i denne boka. Jeg er klar over at dette er underholdningslitteratur, det er ikke Krig og fred, men det blir etter hvert irriterende hvordan man ikke blir kjent med noen av personene, gjennom 344 sider forblir alle karakterene utover Mike Gayle kun navn. For all del, jeg skjønner godt at Gayle ikke ville ta en Knausgård og brette ut innsida til alle han noensinne har møtt, men jeg tror kanskje historien kunne ha blitt mer underholdende om han hadde skrevet ut ideen som ren fiksjon og dermed kunne tillatt seg og gi persongalleriet litt mer dybde og realisme.

Skal man lese en knakende god bok om britiske menn som sliter med å bli voksne og som liker lister er fremdeles Nick Hornbys High Fidelity nummer en på lista, men «The To-Do List» er fin-fin underholdning den også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter