Tag Archives: debutantpris

Skråninga – Carl Frode Tiller

I helga leste jeg ferdig Skråninga av Carl Frode Tiller. Jeg tror det er på tide at jeg innser at årene bare renner unna og at jeg ikke er spesielt godt oppdatert på litteratur lenger. For jeg trodde nemlig at Skråninga var en ganske ny roman. Tre år kanskje, toppen fire. Helt til jeg åpner boka og innser at det ble gitt ut i 2001. Nesten ti år siden, med andre ord. Småflaut…

Men nå har jeg altså fått lest den jeg også. Omsider. Og det var ikke så dumt av meg, for Skråninga er en virkelig god roman. Akkurat det kom strengt tatt ikke som en overraskelse, siden den fikk både Tarjej Vesaas debutantpris og Aschehougs debutantpris, samt ble nominert til Brageprisen. Både norske og internasjonale kritikkere har vært positive, til dels euforiske.

«I eit nesten uhyggelig syngende og ekspressivt språk kretsar denne romanen framfor alt rundt sorgen over alt som kunne ha vore annerleis», heter det på omslaget til romanen.

Skråninga er en intens fortalt historie om en vond oppvekst der foreldrene nok vil, men dessverre evner så sørgelig lite, både når det gjelder å ta seg av barna og hverandre. Den yngste sønnen, hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen, skriver sin historie på en psykiatrisk institusjon, ute av stand til å se alvoret  i sine egne handlinger. Gjennom han og det han skriver, bygges historien opp, assosiasjon for assosiasjon. Det er fasinerende hvor fort forfatteren veksler fra scene til scene og hvordan vi gjennom hele romanen nærmer oss de samme hendelsene og får historien lagt fram med med biter av ny informasjon hver gang. Språket er tett og gjennomført intens og egner seg veldig bra til å fremstille hvor manisk og desperat hovedpersjonen er.

Selv om jeg setter pris på hvor velskrevet og imponerende gjennomført Skråninga er, så er det noe i selve historien som skurrer litt for meg. Blant annet får jeg litt følelsen av finsk fjernsynsteater (dvs mye skau og sprit og heller lite dialog) av historien rundt morens død. Jeg klarer heller ikke bli helt overbevist om at hovedpersonen skal bli drevet til å bli så syk som han tydeligvis er av sin egen forhistorie. Men det er godt mulig det heller aldri var forfatterens intensjon, men noe jeg har fått inntrykk av gjennom anmeldelsene jeg har lest på forhånd?

Jeg har ikke lest noe annet Tiller har skrevet, men nå skal jeg i alle fall sette Innsirkling fra 2007 på leselista mi.

Uansett, først skal jeg blant annet fullføre «Smile or Die» av Barbara Ehrenreich. Og sikkert også finne andre påskudd for å slippe og lese ferdig La meg synge deg stille sanger…

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter