Tag Archives: estland

Sofi Oksanen: Utrenskning

Utrenskning er en fasinerende bok. Det er få ting jeg har større underskudd på enn søvn, men likevel satt jeg altså oppe ei natt og snudde bokside etter bokside for å følge historiene til Aliide og Zara, familiene deres og Estlands historie gjennom over femti år. Det er rett og slett utrolig hvor mye man kan få plass til på 332 sider.

Mye godt kommer fra Finland. Her ved Oksanen og Mummi.

Det er altså en fasinerende roman. Den er også trist, opprivende og vond. Den finnes ikke søt eller morsom. Kjærlighet er et av romanens bærende elementer, men den finnes ikke romantisk. I Utrenskning er kjærligheten ofte vond. Og vrengt. For det er kjærlighet som driver Aliide; kjærligheten til søsteren Ingels ektemann, Hans. Det er altså denne kjærligheten, sammen med en hel rekke hendelser og store omveltninger som er utenfor hennes kontroll, som får Aliide til å ta de valgene hun gjør. Valg som sender søsteren og tantebarnet til Sibir, frihetskjemperen Hans i døden i et kott og datteren Taivo til Finland, langt unna sin fjerne, tilsynelatende kalde mor.

I 1992 bor Aliide alene i den vesle huset sitt på den estiske landsbygda. Mannen Martin er død, datteren har dratt, søsteren og tantebarnet Linda er antatt døde og etter Sovjetunionens oppløsning er hun, enke av en kommunist og selv aktiv i kommunistpartiet i årene etter andre verdenskrig ikke særlig populær i bygda. Det hives steiner mot vinduene hennes og skrives skjellsord på dørene. Så Aliide er naturlig nok skeptisk den morgenen hun finner en skamslått ung kvinne liggende på gårdsplassen sin. Hun kunne umulig ligge der uten en grunn. Hun kunne umulig føre noe godt med seg. Stemingen gjennom hele boken, fra første side, hvisker om at dette kan umulig kan gå bra.

Den unge kvinnen, Zara, har et år tidligere forlatt moren og bestemoren, en eldre estisk kvinne som tilbringer dagene med å se opp på himmelen, i Vladivostok, Sibir, for å tjene gode penger som servitør i Tyskland. Servitørjobben ser hun selvfølgelig aldri noe av, ikke pengene heller. Zara ender nemlig som traffickingoffer, og tilbringer dag ut og dag inn voldtatt, oppbanket og neddopet, stadig mer overbevist om at hun har fått som hun fortjener.

Zara, som har lært og snakke estisk av bestemoren, klarer rømme fra hallikene sine på en tur til Tallin, og det er slik hun dukker opp på tunet til Aliide. Slik møtes de to kvinnene, den ene ung, den andre gammel, den ene russisk, den andre estisk. Tilsynelatende har de få fellesnevnere. Sakte og tilknappet, bruddstykket og bitvis avdekkes det for de to, og for leseren, at de derimot har mye til felles. Skvettenheten, som bare Aliide av de to har lært og kamuflere. Skepsisen til alle. Evnen til å holde på en hemmelighet, uansett hvor stor og tung den måtte være. Evnen til å fortrenge. Evnen til å lyve om alt.  Viljen til å ta liv. Vissheten om at alle som ser dem vet. Parallelt kommer det frem hvilken betydning Aliide har hatt for Zaras liv. Og til slutt får Aliide en mulighet til å gjøre bot for seg.

Dette er en bok som kommer til å være med meg lenge, og som jeg vet jeg kommer til å ta fram fra hylla og lese igjen. Jeg vet også at jeg kommer til å lære noe nytt, forstå noe nytt og føle noe nytt neste gang jeg leser den. Utrenskning bør rett og slett leses!

Sofi Oksanen

Debutromanen Stalins kyr kom ut i 2003 og Utrenskning i 2008, og sistnevnte fikk hun velfortjent Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Oksanen ga ut Baby Jane i 2005 og Forlaget Oktober har kjøpt rettighetene til denne   (i følge www.sofioksanen.com) uten at denne har kommet ut på norsk så langt. Jeg er litt i tvil om dette betyr at Baby Jane ikke er like god som to andre romanene eller om det bare er at ting naturlig nok tar litt tid. Mulig jeg rett og slett prøver meg på å lese den på svensk.

Det finnes også andre bloggomtaler av Utrenskning jeg anbefaler å ta en titt på:

  • Rose-Marie oppsummerer Utrenskning veldig elegant med «Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt.»
  • Og Knirk sier at hun «… liker historiske romaner som lærer meg noe uten å trampe ut i faktahelvetet«. Jeg er veldig enig med Knirk i at man kan lære herlig mye av Utrenskning uten at boken på noen måte framstår som belærende eller en faktabok.
  • Moshonista beskriver språket som «originalt, spenstig og tilknappet på samme tid«,
  • mens Solgunn sier at «Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt
Advertisements

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter