Tag Archives: fantastisk

«What do stars do? They shine.»

Jeg har aldri fått helt taket på fantasy-sjangeren, noe som på mange måter er litt rart, siden jeg er glad i eventyr. Knirk skrev litt tilbake i et innlegg om den siste Harry Potter-filmen noen gode betraktninger om det Tolkien kalte «a secondary world», og siden jeg likte så godt det Knirk skrev så siterer jeg det like godt direkte hvordan Tolkien beskriver det som en verden «which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf av J.R.R Tolkien, s. 37

Det er der det fort butter i mot for meg når jeg leser fantasy; det skal så mye til for at jeg faller for det, for at jeg lar meg fange, fengsles og rives med, for at jeg virkelig skal tro det. Jeg leser som oftest sånne bøker utenfra, fra en kritisk betrakters ståsted og kommer aldri inn i universet. Tolkiens Ringenes Herre og Hobbiten er få, men hederlige eksempler på eventyr for voksne som jeg har falt for magien i.

Men nå har jeg endelig funnet enda et unntak. Jeg har hørt selvfølgelig hørt om Neil Gaiman lenge, men har avskrevet muligheten for at det kunne være noe for meg, med grunner som beskrevet ovenfor. Likevel, jeg har hørt så mye positivt om han i det siste, at jeg bestemte meg for å prøve uansett og litt tilfeldig valgte jeg Stardust som mitt første Gaiman-møte. Og det var jo helt fantastisk! Så spennende, så gjennomført, så sjarmerende, så naturlig og likevel så eventyrlig og så bra, bra, bra! Et enkelt eventyr med nydelige illustrasjoner på hver eneste side, hvem kan ikke la seg sjarmere av sånt?

«He wondered how it could have taken him so long to realize he cared for her, and he told her so, and she called him an idiot, and he declared that it was the finest thing that ever a man had been called.»

Bare miljøskildringene alene er verdt å lese historien, hvem får for eksempel ikke lyst på en liten utflukt til landsbyen Wall? Jeg skal ikke avsløre for mye av historien, siden jeg synes det og ikke vite noe om handlingen på forhånd, og i stedet bli overrasket på annenhver side var mye av sjarmen, men Stardust er en fin liten kjærlighetshistorie om unge Tristran Thorn, halvt menneske, halvt ehm, uh, noe annet, som forlater trygge Wall for ukjente Fairie,  der han finner noe helt annet enn det han trodde han satte ut for å finne. Full av humor er den også. What’s not to like?

«I am the most miserable person who ever lived,» he said…. «You are young, and in love,» said Primus. «Every young man in your position is the most miserable young man who ever lived.»

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd

I går svinset jeg innom den nærmeste bokhandelen, som har en liten, men slettes ikke dårlig barnebokavdeling. Som vanlig ble det med noen bøker hjem, men denne gangen var en av bøkene minst like mye til mor som til de små håpefulle.

Tom våknet, men det gjorde ikke Tim. Det var midt på natten.

Har du lest John Irvings Enke for et år? Jeg synes det er en av  Irvings beste romaner, og den inkluderer en absolutt hjerteskjærende novelle om hvordan barnebokforfatteren Ted Coles sønner, Tim og Tom, omkommer i en bilulykke. En annen fantastisk del av romanen er historien «Lyder i natten» som lages når Tom Cole forsøker berolige sitt gjenlevende barn, hovedpersonen Ruth, som har mareritt. Ruth vokser opp sammen med sin noe eksentriske og svært kvinneglade far, en mor som har flyttet fra dem og historiene om de to brødrene som døde før hun ble født, fortalt rundt bilder som ikke lenger henger på veggene. (Det var en liten digresjon, men selve romanen er altså høyst lesverdig.)

Den vesle barnehistorien, «Lyder i natten» er gitt ut som en egen liten bok, nydelig illustrert av Tatjana Hauptmann, og kom ut på Gyldendal i 2004. Den er fasinerende enkel, perfekt avstemt og gruelig skummel for små sjeler.

«Men hvordan var egentlig lyden som vekket deg?» spurte faren. «Det hørtes ut som om en av mors kjoler i skapet ble levende og prøvde komme seg ned fra kleshengeren,» sa Tom.

Anbefales både små og store leseglade!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Utrenskning

Utrenskning er en fasinerende bok. Det er få ting jeg har større underskudd på enn søvn, men likevel satt jeg altså oppe ei natt og snudde bokside etter bokside for å følge historiene til Aliide og Zara, familiene deres og Estlands historie gjennom over femti år. Det er rett og slett utrolig hvor mye man kan få plass til på 332 sider.

Mye godt kommer fra Finland. Her ved Oksanen og Mummi.

Det er altså en fasinerende roman. Den er også trist, opprivende og vond. Den finnes ikke søt eller morsom. Kjærlighet er et av romanens bærende elementer, men den finnes ikke romantisk. I Utrenskning er kjærligheten ofte vond. Og vrengt. For det er kjærlighet som driver Aliide; kjærligheten til søsteren Ingels ektemann, Hans. Det er altså denne kjærligheten, sammen med en hel rekke hendelser og store omveltninger som er utenfor hennes kontroll, som får Aliide til å ta de valgene hun gjør. Valg som sender søsteren og tantebarnet til Sibir, frihetskjemperen Hans i døden i et kott og datteren Taivo til Finland, langt unna sin fjerne, tilsynelatende kalde mor.

I 1992 bor Aliide alene i den vesle huset sitt på den estiske landsbygda. Mannen Martin er død, datteren har dratt, søsteren og tantebarnet Linda er antatt døde og etter Sovjetunionens oppløsning er hun, enke av en kommunist og selv aktiv i kommunistpartiet i årene etter andre verdenskrig ikke særlig populær i bygda. Det hives steiner mot vinduene hennes og skrives skjellsord på dørene. Så Aliide er naturlig nok skeptisk den morgenen hun finner en skamslått ung kvinne liggende på gårdsplassen sin. Hun kunne umulig ligge der uten en grunn. Hun kunne umulig føre noe godt med seg. Stemingen gjennom hele boken, fra første side, hvisker om at dette kan umulig kan gå bra.

Den unge kvinnen, Zara, har et år tidligere forlatt moren og bestemoren, en eldre estisk kvinne som tilbringer dagene med å se opp på himmelen, i Vladivostok, Sibir, for å tjene gode penger som servitør i Tyskland. Servitørjobben ser hun selvfølgelig aldri noe av, ikke pengene heller. Zara ender nemlig som traffickingoffer, og tilbringer dag ut og dag inn voldtatt, oppbanket og neddopet, stadig mer overbevist om at hun har fått som hun fortjener.

Zara, som har lært og snakke estisk av bestemoren, klarer rømme fra hallikene sine på en tur til Tallin, og det er slik hun dukker opp på tunet til Aliide. Slik møtes de to kvinnene, den ene ung, den andre gammel, den ene russisk, den andre estisk. Tilsynelatende har de få fellesnevnere. Sakte og tilknappet, bruddstykket og bitvis avdekkes det for de to, og for leseren, at de derimot har mye til felles. Skvettenheten, som bare Aliide av de to har lært og kamuflere. Skepsisen til alle. Evnen til å holde på en hemmelighet, uansett hvor stor og tung den måtte være. Evnen til å fortrenge. Evnen til å lyve om alt.  Viljen til å ta liv. Vissheten om at alle som ser dem vet. Parallelt kommer det frem hvilken betydning Aliide har hatt for Zaras liv. Og til slutt får Aliide en mulighet til å gjøre bot for seg.

Dette er en bok som kommer til å være med meg lenge, og som jeg vet jeg kommer til å ta fram fra hylla og lese igjen. Jeg vet også at jeg kommer til å lære noe nytt, forstå noe nytt og føle noe nytt neste gang jeg leser den. Utrenskning bør rett og slett leses!

Sofi Oksanen

Debutromanen Stalins kyr kom ut i 2003 og Utrenskning i 2008, og sistnevnte fikk hun velfortjent Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Oksanen ga ut Baby Jane i 2005 og Forlaget Oktober har kjøpt rettighetene til denne   (i følge www.sofioksanen.com) uten at denne har kommet ut på norsk så langt. Jeg er litt i tvil om dette betyr at Baby Jane ikke er like god som to andre romanene eller om det bare er at ting naturlig nok tar litt tid. Mulig jeg rett og slett prøver meg på å lese den på svensk.

Det finnes også andre bloggomtaler av Utrenskning jeg anbefaler å ta en titt på:

  • Rose-Marie oppsummerer Utrenskning veldig elegant med «Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt.»
  • Og Knirk sier at hun «… liker historiske romaner som lærer meg noe uten å trampe ut i faktahelvetet«. Jeg er veldig enig med Knirk i at man kan lære herlig mye av Utrenskning uten at boken på noen måte framstår som belærende eller en faktabok.
  • Moshonista beskriver språket som «originalt, spenstig og tilknappet på samme tid«,
  • mens Solgunn sier at «Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Nobelprisvinnere – litt listegalskap

Inspirert av Rose-Maries litteratur- og filmblogg har jeg laget meg en liste over vinnere av Nobels litteraturpris, bare for å avsløre for offentligheten hvor få jeg faktisk har lest og at jeg egentlig er en litterær wannabe. Det var en del jobb med å lage denne lista, og det er godt mulig det fremdeles mangler en del, men det var ganske gøy og sannelig lærte jeg ikke mye nytt underveis.
 
2009, Herta Müller
Jeg skal lese Pustegynge, den høres virkelig ut som en bok jeg kan like.
2008, Jean-Marie Gustave Le Clézio
Jeg hadde en gang ikke vett til å rødme da han fikk Nobelprisen og jeg innså at jeg hadde ikke hørt om fyren.
2007, Doris Lessing
Jeg hadde en Lessing-periode for mange år siden, så Lessing har jeg lest mye av og satt pris på.
2006, Orhan Pamuk
Har jeg heller ikke lest noe av, til tross for at sjefen en tid nærmest holdt kampanje for at jeg skulle lese Mitt navn er Karmosin. Sannsynligvis hadde han rett.
2005, Harold Pinter
Intet lest, intet sett.
2004, Elfriede Jelinek
2003, John M. Coetzee
2002, Imre Kertész
2001, Sir Vidiadhar Surajprasad Naipaul
2000, Gao Xingjian
 
1999, Günter Grass
Jeg har faktisk lest Blikktrommen.
1998, José Saramago
Jeg trodde ikke jeg hadde lest noe av Saramago heller, men innser at jeg har da lest Klosterkrønike, en gang i hin hårde dager.
1997, Dario Fo
Intet lest, intet sett.
1996, Wislawa Szymborska
1995, Seamus Heaney
1994, Kenzaburo Oe
Min egen sak, virkelig, virkelig bra! Anbefales.
1993, Toni Morrison
De blåeste øynene, Dukke i bek, Sangen om Salomon, Jazz og ikke minst Elskede.
1992, Derek Walcott
1991, Nadine Gordimer
Reisen alene, Min sønns historie, Burgers datter, Julis folk, Hopp. En av mine favorittforfattere.
1990, Octavio Paz
  
1989, Camilo José Cela
1988, Naguib Mahfouz
1987, Joseph Brodsky
1986, Wole Soyinka
1985, Claude Simon
1984, Jaroslav Seifert
1983, William Golding
Fluenes herre. Men ikke mer, det var mer enn nok.
1982, Gabriel García Márquez
Det kan ikke bli så veldig mye bedre enn Hundre års ensomhet!
1981, Elias Canetti
1980, Czeslaw Milosz
  
1979, Odysseus Elytis
1978, Isaac Bashevis Singer
Familien Moskat.
1977, Vicente Aleixandre
1976, Saul Bellow
1975, Eugenio Montale
1974, Eyvind Johnson, Harry Martinson
1973, Patrick White
1972, Heinrich Böll
1971, Pablo Neruda
1970, Aleksandr Isayevich Solzhenitsyn
En dag i Ivan Denisovitsj’ liv  
 
1969, Samuel Beckett
1968, Yasunari Kawabata
1967, Miguel Angel Asturias
1966, Shmuel Yosef Agnon, Nelly Sachs
1965, Mikhail Aleksandrovich Sholokhov
1964, Jean-Paul Sartre
Jeg har lest bruddstykker av Kritikk av den dialektiske fornuft. (Husk at jeg er ingeniør, ikke humanist… Man kan ikke forvente all verden!)
1963, Giorgos Seferis
1962, John Steinbeck
Ja, ja, ja. Vredens druer, Øst for Eden, Alle tiders torsdag, Vår misnøyes vinter, Dagdrivergjengen, Til en ukjent Gud og sikkert mer.
1961, Ivo Andric
1960, Saint-John Perse
 
1959, Salvatore Quasimodo
1958, Boris Leonidovich Pasternak
1957, Albert Camus
Pesten.
1956, Juan Ramón Jiménez
1955, Halldór Kiljan Laxness
1954, Ernest Miller Hemingway
Solen går sin gang. Farvel til våpnene. Og min favoritt; Klokkene ringer for deg.
1953, Sir Winston Leonard Spencer Churchill
1952, François Mauriac
1951, Pär Fabian Lagerkvist
1950, Earl (Bertrand Arthur William) Russell
  
1949, William Faulkner
Larmen og vreden.
1948, Thomas Stearns Eliot
Ikke lest samlet og systematisk, men lest en del.
1947, André Paul Guillaume Gide
1946, Hermann Hesse
Jeg kom meg nesten gjennom hele Steppeulven.
1945, Gabriela Mistral
1944, Johannes Vilhelm Jensen
1939, Frans Eemil Sillanpää
1938, Pearl Buck
1937, Roger Martin du Gard
1936, Eugene Gladstone O’Neill
1934, Luigi Pirandello
1933, Ivan Alekseyevich Bunin
1932, John Galsworthy
1931, Erik Axel Karlfeldt
1930, Sinclair Lewis
Kingsblood. Skremmende historie om raseskillet i en ikke alt for fjern fortid.
 
1929, Thomas Mann
Døden i Venedig.
1928, Sigrid Undset
En av tidens beste historier: Kristin Lavransdatter. (Jeg liker det meste Undset har skrevet, men ikke noe er i nærheten av Kristin Lavransdatter.)
1927, Henri Bergson
1926, Grazia Deledda
1925, George Bernard Shaw
Pygmalion.
1924, Wladyslaw Stanislaw Reymont
1923, William Butler Yeats
1922, Jacinto Benavente
1921, Anatole France
1920, Knut Pedersen Hamsun
Smitt og smule, tror jeg.
 
1919, Carl Friedrich Georg Spitteler
1917,Karl Adolph Gjellerup, Henrik Pontoppidan
1916, Carl Gustaf Verner von Heidenstam
1915, Romain Rolland
1913, Rabindranath Tagore
1912,Gerhart Johann Robert Hauptmann
1911, Count Maurice (Mooris) Polidore Marie Bernhard Maeterlinck
1910, Paul Johann Ludwig Heyse
Her har vi visst et helt tiår med forfattere jeg ikke klarer plassere…
  
1909, Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf
Keiseren av Portugalien, Jerusalem, Gösta Berlings saga
1908, Rudolf Christoph Eucken
1907, Rudyard Kipling
Jungelboken…
1906, Giosuè Carducci
1905, Henryk Sienkiewicz
Her kan jeg slå i bordet med at jeg har lest Que Vadis. Mange, mange ganger. Ganske underholdende bok, faktisk!
1904, Frédéric Mistral, José Echegaray y Eizaguirre
Hvem, sa du?
1903, Bjørnstjerne Martinus Bjørnson
Selvfølgelig!
1902, Christian Matthias Theodor Mommsen
1901, Sully Prudhomme

 

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Å bygge landet…

Dette er rett og slett en fantastisk bok!

Denne boka forteller oss det aller, aller meste om hvordan landet vårt er blitt til. Og det uten å være fylt til randen med fagterminologi, men med nydelige illustrasjoner, flotte bilder og informative kart. Så flott er den at den ble kåret til årets vakreste bok i 2007, med godord som «Et praktverk. En mektig innsats. Så godt tilrettelagt at steinen har fått ansikt. Takk til forlaget.»

Historien strekker seg over hele Norges geologiske historie på 3 milliarder år, og boka er inndelt i 17 kapitler, med titler som «En fjellkjede blir til» og «Av hav stiger landet«. Boka er skrevet av bidagsytere fra de norske fagmiljøene, men stoffet er skrevet og presentert på en slik måte at det er fullt forståelig selv uten noen form for geologisk kompetanse fra før. Moro for hele familien faktisk, i alle fall liker jeg og bla i den sammen med eldstejenta.

At jeg elsker den er nok muligens en yrkesskade, men jeg kan trygt anbefale denne til alle som synes det er kjekt å tilegne seg ny kunnskap. Kanskje et lite tips å kjøpe den nå før ferien, slik at du kan imponere hele familien på biltur med forklaringer til fjelldannelse, strandflater og isbreer? Prisen er heller ikke avskrekkende, den koster bare 395,- og kan bestilles her.

1 kommentar

Filed under Forskning fryder, Hyllemeter