Tag Archives: filmatisert roman

Hvilken familieidyll!

Philippa Gregorys Søstrene Boleyn har stått pent og prydelig i hylla mi ei god stund nå. «Hvor spennende kan den egentlig være», har jeg tenkt, «det er da ikke akkurat noen hemmelighet hvordan historien ender». (Dersom noen som snubler innom her mot formodning skal ha sovet gjennom absolutt alle historietimer, kan bakgrunnen leses her.) Så viste det seg at den var faktisk overraskende spennende likevel, og overraskelser, se det, det liker vi!

Dessverre kommer spenningen i Søstrene Boleyn til en pris. Den oppretteholdes nemlig ved at historien fortelles noe i overkant hesblesende, og jeg ble tidvis sliten bare av å lese om alle intrigene og den iherdige hviskingen, tiskingen og konspireringen.

Kort oppsummert er dette historien om søskene Boleyn; George, Mary og Anne, og en hel slekts nitidige arbeid for å få en Howard-pike gift med Henrik den Åttende, og dermed som mor til den neste kongen. For hvilken rikdom, makt og innflytelse vil ikke det kunne gi?

Historien fortelles gjennom Mary, som var den av søstrene som endte med å gå inn i historien som «the other Boleyn girl», men i motsetning til søsteren med hodet fremdeles festet til kroppen. Vinklingen er for så vidt god, men jeg synes det innimellom blir trøttende og lese historier som fortelles så notorisk kronologisk som det gjøres her. Mary blir som gift kone, og femten år gammel, angivelig dyttet inn i kongens soverom av familien, og de to eldste barna hennes presenteres her som kongens biologiske barn, ikke ektemannens (Henrik den Åttende erkjente aldri farskapet til Mary Boleyns barn). Etterhvert er det søsteren Anne Boleyn som blir kongens foretrukne favoritt, og etter hvert også hans kone nummer to, en langtrukken skilsmisse, mange henrettelser, krigshandlinger, rømte paver og hemmelige brev senere. Mary gifter seg etter sin første ektemanns død om igjen med en mann av allmuen, og blir etter dette ikke spesielt populær i familien Boleyn/Howard. Anne lykkes ikke med å gi Henrik sønnen og arvingen han er desperat etter å få, men deres datter Elizabeth arver senere tronen og regjererer i 25 år som Elizabeth den første(etter halvbroren Edward VI og halvsøsteren Mary I) og Anne blir etter et ulykkelig ekteskap halshugget for hekseri, rundt tredve år gammel, på Tower.

I boka presenteres forøvrig Mary som den yngste av søstrene, noe jeg stusset på, siden hun ble giftet bort før Anne, og etter litt googling ser det ut som de fleste historikere går ut fra at Mary faktisk var eldre enn Anne. Det igjen leder til den største innvendingen min mot denne boka; hvor slutter historien og hvor begynner fiksjonen? Søstrene Boleyn er skrevet av en historiker med doktorgrad og presenteres som en «roman basert på virkeligheten og et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen (dvs. Mary) som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte». At det ligger grundig research og solid forarbeid bak er ubestridelig, men det er fremdeles en roman, og en roman hvor mye er sant, antatt bevist og allment kjent og hvor mye er fiksjon og fantasi. Forfatteren har gjort dette ryddig nok, synes jeg, men selv synes jeg det drar leseopplevelsen litt ned, å bli sittende og spekulere på om avsnittet jeg leser er historisk riktig eller det er fri fantasi. Kanskje det bare er nerden i meg som hadde satt pris på et slags etterskrift av forfatteren der hun redegjør for hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som eventuelt er beviselig i strid med hva som er antatt være riktig. Spesielt det siste.

Men underholdende er det. Riktig underholdende.

12 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

Jarle Klepp (25), en litt mer enn middels ambisiøs litteraturstudent ved Universitetet i Bergen skal på Flesland og hente sin snart sju år gamle datter, Charlotte Isabel Hansen. Datteren har han aldri møtt før, han har faktisk ikke visst om at han hadde en datter. Nå er hun her, men Jarle vil ikke ha noen datter. Et så lovende hode som hans kan ikke heftes med barn, det må da alle skjønne.

Hva skal verden med enda et barn, tenkte han rasende og kastet brevet inn i hjørnet ved lp-platene. Hva i all verden skal verden med nok ei lyshåret jente – han forestilte seg at denne jenta han skulle være far til, hadde skulderlangt lyst hår- hva skal verden med enda ei jente, som tripper rundt på små røde sko, som går der og leker med … et eller annet, hva de nå leker med de små jentene. Hva i all verden skal verden med enda ei hjerteglad og naiv jente, som skal under seg over … hva de nå undrer seg over, de små jentene.

Historien derfra er strengt tatt ganske forutsigbar og i overkant ordgytende, men den er veldig underholdende! Enkelte karakterer, som Jarles studiekamerater, parodieres forbi det karikerte og inn i det manierte, men det er såpass morsomt at det tilgis lett. Beskrivelsene fra litteraturvitenskapmiljøet er fornøyelige, men som med alle andre romanbeskrivelser av norske universitetsmiljøer så kjenner jeg meg ikke igjen. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt i betraktning hvordan vi virkelig har det. Beskrivelser av mørke ganger, mellomlagspapir og hvitostskiver på lunsjrommet, ligninger på tavla, problemer med tilkoblingen til prosjektoren og rekvisjonslister for innkjøp av laboratorieutstyr borger neppe for høye salgstall.

Og hva i all verden skal ei jente på snart syv år med Jarle Klepp til far? Jeg har jo ikke tid til det! tenkte han den augustdagen i 1997, mens han kikket på henvisningen til legekontoret og den famøse blodprøven.

Slutten på historien er fin, og jeg tar meg i å ønske at alle karnevalbursdager var såpass vellykkede som denne. Scenen hvor Jarles mor påpeker at vanlige folk ikke trenger Bakthin, russisk avdød filosof og litteraturkritikker,  for komme på ideen å arrangere karneval er forøvrig veldig morsom og betegnende for Jarle og historien.

Charlotte Isabel Hansen er skrevet om til filmmanus, av Tore Renberg selv, og filmen Jeg reiser alene kommer på kino nå i februar. Da blir det nok et kinobesøk, tenker jeg.

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Precious. En ikke helt vanlig historie.

Det er nesten tolv år siden jeg leste «Push«, skrevet av Sapphire i 1996. Jeg ble grepet og rørt av historien og veldig, veldig fasinert av språket.

Precious er 16 år,analfabet og kraftig overvektig. Hun vant definitivt ikke i lotteriet den dagen foreldre ble delt ut, og hun er gravid med sitt andre barn. Noen kjæreste har hun aldri hatt, det er hennes egen far som er faren. Det eldste barnet, som har Downs syndrom, bor hos Precious sin bestemor, mens Precious bor sammen med sin mor, som lever på sosialstønader hun får for Precious og barnebarnet.

I går kom mannen hjem med filmen Precious og vi ble sittende oppe i natt og se den. Det var kanskje ikke så lurt, med tanke på at noen (mannen) er på jobb i dag, mens enkelte andre (gjett hvem!) har ferie sammen med uhyre morgenfriske og energiske barn. Men filmopplevelsesmessig var det helt klart verdt det!

Filmen starter med at Precious blir utvist fra skolen på grunn av graviditen, men en veileder foreslår at hun starter på den alternative skolen «Each One Teach One» som har et eget program for å få unge jenter som i praksis er analfabeter opp på et lese- og skrivenivå som kvalifiserer for high school. Et talende øyeblikk er i filmen er når Precious snakker i klasserommet for første gang i sitt sekstenårige liv og læreren Ms Rain spør «How does it make you feel?»:

Here.

It makes me feel here.

Jeg skal ikke avsløre resten av historien utover at det er rom for enorme nedturer, men også utrolig framgang. Det er vanskelig og holde tårene unna eller unngå og bli opprørt over  urettferdigheten, samtidig som historien rommer så mye håp.

Både boka og filmen anbefales på det varmeste. Boka er et enestående eksempel på hvordan man kan bygge opp under en historie med språk, gjennom hvordan den språklige utviklingen til Precious speiler endringene i livet hennes. Filmen inneholder noen veldig imponerende skuespillerprestajoner, selv en befriende usminket Maria Carey kommer unna med æren i behold, men først og fremst må man bøye seg i støvet for Gabourey Sibide som spiller Precious og Mo’Nique som spiller moren Mary. Hvordan man kan fremstille en skikkelse som Mary med slik troverdighet og overbevisning er til å bli både skremt og imponert av.

Jeg var skeptisk til om filmen skulle «ødelegge» opplevelsen min av boka, men det gjorde den langt i fra. Filmen står fjellstøtt på egne bein, samtidig som den er tro mot den opprinnelig historien, og jeg anbefaler historien om Precious til alle som vil ha en sterk historie med mye håp. (Ok, så høres det veldig klisje ut, men det er faktisk sant, og selve historien er lysår unna å være klisjeaktig!)

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter