Tag Archives: ikke helt der

Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

Jeg skrev først «den store skuffelsen» i overskriften, men tok meg i det, siden Sommeren uten menn helt ærlig ikke var noen stor skuffelse. Den er ikke stor på noen som helst måte, dessverre, den er derimot ganske likegyldig og uengasjerende.

Forventningene, derimot, var store. Jeg elsket What I Loved, lot meg fasinere av The Shaking Woman og likte The Sorrows of An American, så hvorfor skulle jeg ikke falle for Sommeren uten menn? Til tross for den litt illevarslende, ukebladnovelleaktige tittelen?

Det slo meg raskt at det var noe ukebladsk over hele historien også, med den forsmådde hustruen, den hormonstyrte ektemannen løpende etter den yngre kollegaen, reisen til hjemstedet, tenåringsjenteintrigene, de akk så vise damene på eldresenteret og det strevende småbarnsforeldreparet i nabohuset. For ikke å glemme slutten. (Men strengt tatt er slutten så klisjeaktig og samtidig så hastig sammenrasket at den burde bli glemt.) Historien som helhelt kommer ganske enkelt ikke helt i mål. Den ytre handlingen er uorginal og Hustvedt lykkes i mine øyne ikke med ambisjonene med å oppveie, eventuelt utnytte dette med paralleller til tidligere tiders romaner for kvinner og med evinnelige neurosciences-referanser av typen «Man kan ikke lokalisere selvet i et nervenettverk.»

Flere blogger skriver glimrende om Sommeren uten menn, slik som Bai og Janke, og de påpeker også denne hangen til å holde foredrag samtidig som man skriver roman, noe som i denne boka oppleves både som trettende og belærende. I What I Loved og til dels The Sorrows of An American fungerte det, her blir det bare gjentakende og oppstykket. På den andre siden, for å balansere meg selv litt, så er det mange glitrende avsnitt i Sommeren uten menn, og selv om teksten er noe springende så lykkes Hustvedt med å skape gode bilder.

Jeg tok meg også i å ergre meg over Hustvedts hang til å trekke inn eget liv, eller rollemodeller som minner om henne og familien, i nok en historie. For vi har vitterlig lest om den vakre, vevre, skandinaviskættede forfatterinnen, med særs aktiv nevrologi, med en datter, en kjent ektemann og med tilsynelatelig ulegelige sår fra møter med ufølsomme jevnaldrende på skolebussen i oppveksten, har vi ikke? Jeg slår et slag for at forfattere med trang til å drøfte eget liv mellom to permer heller kjøper seg en dagbok. Hørte du det, Knausgård?

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sonja Nordenswan: Blues från ett krossad världshus

Av og til leser man bøker som er så gode at man ikke vet hvor man skal begynne beskrive de. Andre ganger er problemet motsatt.

Ideen bak Blues från ett krossad världshus er slettes ikke så dum. Historien om tre generasjoner kvinner fra sent på femtitallet og frem til i dag, og hvordan valgene de tar påvirker hverandre og hvilken rolle de fraværende fedrene spiller, ispedd en god dæsj musikalsk tidskoloritt har absolutt potensiale for å underholde og endatil engasjere.

Problemet med denne boken er ikke historien som sådan, det er hvordan den fortelles. Jeg tror aldri før jeg har lest en roman hvor det ikke står et eneste ord mellom linjene. Fortellerstemmen, attenårige Smaragda snakker seg gjennom sin egen historie samt mormorens gjennom samtaler med henne og morens historie gjennom lesing av hennes dagbok. Alt i ren «Jeg sa, hun sa og så sa jeg og så slo vi av lyset og så gikk vi ut. Neste dag stod jeg opp tidlig»-stil. Vi dyttes gjennom hele sagaen,  kronologisk fra a til å, ikke en eneste skildring, ikke en metafor, helt uten bilder. Jeg kan gå med på at den enkle skrivestilen kan framstå som troverdig for en tenåring i krise, men det duger bare ikke gjennom en hel roman.

Jeg føler meg nesten litt slem for å like denne romanen så dårlig, men den følelsen er blandet med skuffelse. Dette kunne ha blitt en skikkelig god familiessaga og ikke bare en 273-siders godt researchet skolestil.

Blues från et krossat världshus er Sonja Nordenswans andre bok og er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra det Ålandske språkområdet. Dette er bok nummer tre  i Knirks samlesningsprosjekt, der vi leser og blogger om de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris sammen. Der finner du oversikten over andre som har skrevet om boka i dag og tilsvarende for de øvrige nominerte bøkene.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Månevendt av Jan Chr. Næss

Får man virkelig utgitt sånt, tenkte jeg etter de første tre sidene av Jan Chr. Næss Månevendt. Og det tenkte jeg sikkert 63 ganger til i løpet av de følgende 181 sidene.

Månevendt ble utgitt av Gyldendal i 2010 og jeg fant mitt eksemplar under årets juletre.

Historien dreier rundt, og fortelles av Ravn og Akasuki. Førstnevnte bonde og forfatter, Akasuki japansk papirkonservator med en noe pussig og småvred indre blomst. Disse to møtes første gang i grøftekanten langs en bygdevei noe utenfor Oslo. Derfra følger tafsing, snakking, dansing, gjedder, flytting og død. Alt like uinteressant.

Jeg ser at boka har fått flere gode anmeldelser, men jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ikke helt min kopp te, rett og slett. VGs anmelder kaller det flott skrivekunst, jeg leste klisjeer så klamme og svette at jeg vrei meg i stolen og nesten måtte gjemme meg bak ei pute i ren flauhet. Av ei bok.

Gyldendal beskriver Månevendt som «en bok om svake menn og sterke kvinner, om ujevnbyrdig – men gjengjeldt – kjærlighet». Dersom det er kjærlighetshistorier du vil lese, finnes det heldigvis mange andre.

Omslaget er fint da. Det skal den ha.

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Orkanger av Johan B. Mjønes

Boka Orkanger er av utseende og tittel ganske unseelig. En grønn, tynn liten bok, med samme navn som et forvokst trøndersk veikryss. Men Mjøens andre roman, Orkanger, har heldigvis mer tyngde enn den litt blyge utsiden skulle tilsi. (Mitt eksemplar har jeg forøvrig fått av Aschehoug.)

Orkanger, Sør-Trøndelag. The real thing.

Orkanger. Årets romjulsbok.

Jeg har lest jevnt over positive omtaler rundt på andre bokblogger i høst, og var redd jeg skulle bli skuffet. Heldigvis ble jeg ikke det. Mjønes skriver til tider veldig bra og han lykkes godt med å fremkalle ubehag og ettertanke.

Men for å starte litt kritisk, de første sidene gjorde meg veldig i tvil. Hva er egentlig dette, tenkte jeg mens jeg leste prologen, en svulstig og påtatt drivende tekst som forlaget skulle ha klippet ut og sendt rett i fjernarkivet. Likevel, ikke la deg skremme, resten av historien er heldigvis mye bedre enn prologen skulle tilsi.

Romanen er delt i tre deler der historien fortelles vekselvis av de to hovedpersonene, mobberen Børge og mobbeofferet Terje. I Del 1 møter vi de to som barn. Mjønes lykkes delvis bra med å skrive som barna, men helhetsinntrykket trekkes ganske mye ned av betraktninger som høres mer ut til å være analysert fra et voksent synssted i ettertid enn direkte fra barn. Sårt og vondt skrevet er det uansett.

I del 2 er Terje utdannet psykolog og tilbake på Orkanger, hvor Børge fremdeles bor. Børge er nyskilt og i konflikt med ekskona om samværet med den treårige datteren Kaja. Terje blir utnevnt som sakkyndig i rettsaken mellom Børge og ekskona. Hva gjør Terje da? Ønsker han, som voksen og med verktøyene til å analysere det som skjedde mellom dem som barn, hevn? Tar han hevn? Er det riktig? Og hva forandrer det, egentlig? Del 2 er bokas absolutt beste del, skrevet med driv og langt mer overbevisende enn del 1. Med et unntak; Orkanger har nemlig en stor logisk brist: Terje vender tilbake til Orkanger 25 år etter han flyttet som barn, voksen og med sin kones etternavn. Angivelig uten at han blir kjent igjen. At det skal være mulig å flytte ut av og tilbake til et tradisjonelt midtnorsk lokalsamfunn uten å bli gjenkjent er absurd.

I del 3 møtes Terje og Børge som eldre menn. Får vi det endelige oppgjøret? Den som leser får se. Selv ble jeg nok skuffet over bokas siste del, som jeg opplevde som litt uforløst.

Totalt synes jeg Orkanger er en ganske ujevn roman, men likevel så bra på sitt beste at jeg gjerne leser mer av Mjønes senere.

Andre omtaler av Orkanger kan du blant annet finne på Les mye, hos Moshonista og hos Beate blogger om bøker, Migrating CoconutsMin Bokhylle og Bjerkestrands hjørne av verden. Flotte bokblogger med mange spennende omtaler, alle sammen.

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Smaken av eplekjerner

I sommer leste jeg blant annet Smaken av eplekjerner av Katharina Hagena.

Det er en opprinnelig tysk roman, som er utgitt på norsk av Gyldendal, hvor den beskrives som:

Smaken av eplekjerner er en forførerisk roman full av nostalgi, sanselighet og symbolikk, og med en kjærlighet til barndommens steder og naturens mystikk som kan minne om den vi finner i romanene til Selma Lagerlöf.

Vel. Forførerisk kan den sikkert kalles, om man med forførerisk mener en gjennomført hviskende skrivestil. Derimot er det divisjonsforskjell mellom Hagena og Lagerlöf.

Nå høres jeg sikkert veldig kritisk ut, noe som ikke stemmer helt. For jeg syntes Smaken av eplekjerner var fin sommerlektyre. Jeg slukte historien om Iris, som har arvet et hus og tilhørende hage av bestemoren Bertha, om moren hennes Christa, tantene Harriet og Iris og om kusinen Rosmarie som døde i en hendelse i hagen. Iris har etter bestemorens begravelse kommet tilbake til huset hun tilbrakte feriene i oppveksten i, hvor hun går rundt om mimrer. Historien Iris rekonstruerer, går flere tiår bakover i tid, og avdekkes forsiktig og langsomt gjennom boka, til tider kanskje forsiktig nok.

Til slutt følte jeg meg likevel litt snytt, for jeg opplever denne historien som så veldig uforløst. Språket og stilen er ganske gjennomført, ja, nettopp forførerisk og hviskende, men jeg føler at selve historiefortellingen har kommet litt i annen rekke. I tillegg prøver Hagena seg innimellom på magisk realisme av typen man nesten bør hete Allende eller Garcia Marquez for å komme unna med, noe som trekker leseopplevelsen en del ned.

Jeg ser at boka har fått mange gode kritikker, og det kan jeg forsåvidt skjønne. For min del var dette underholdende lesning, men likevel ikke helt my piece of (apple-)pie. Kort oppsummet, les den gjerne, det kan gjerne være at du virkelig liker den, men hold forventningene nede.

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter