Tag Archives: John Irving

Veien til fjords hjerte

Etter å ha lest en bok som ikke fenget meg, men som atter andre ser ut til å elske, reflekterte jeg litt over hva som tilsier at en roman skal gå hjem hos undertegnde og har fjaset meg fram til følgende kriterier:

1) Forfatteren heter John Irving. (Dog ikke helt usvikelig. Jeg får f.eks rykninger hver gang noen nevner Den fjerde hånden og hever øyenbrynene passivt-aggressivt av Sist natt i Twisted River.)

2) Den inneholder store mengder ulykkelig kjærlighet og lidende elskede som verken evner leve med eller uten hverandre.

Ikke så veldig variert, med andre ord.


Videre ble jeg sittende og pønske ut min Top Ten Achy Breaky Heart List:

  1. Anna Karenina. De gråter, elsker, går fra vettet, går fra barna, går fra hverandre, mister forstanden og kaster seg foran tog. På russisk maner. Særlig mer ulykkelig kan det ikke bli.
  2. Den engelske pasienten. Hulk.
  3. Tatt av vinden. Ord er overflødige.
  4. Kristin Lavransdatter. Shame on you, Erlend.
  5. Kjærlighet i koleraens tid.
  6. Elskeren.
  7. Tornefuglene. Jeg rødmer litt, jeg innrømmer det. Småjenter i ødemarken som svermer for katolske prester, liksom.
  8. Stolthet og fordom. Ingen liste uten Jane Austen. Jeg skal alltids kunne argumentere henne inn på (den høyst hypotetiske) lista over Fjords Top Ten Sci-fi Classics også.)
  9. Utrensking. Ok, så kan den vanskelig kalles en kjærlighetsroman. Men ulykkelig kjærlighet er et viktig motiv og det er en fantastisk roman som alle må løpe og lese.
  10. Alle de vakre hestene. Heller ikke en klassisk kjærlighetsroman. Men ung, ulykkelig kjærlighet som man kan snufse av.

Andre med lignende preferanser? Som glatt kan se koblingen mellom leselykke og kleenex og røde øyne? Noen anbefalinger også, kanskje?

 

Advertisements

16 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd

I går svinset jeg innom den nærmeste bokhandelen, som har en liten, men slettes ikke dårlig barnebokavdeling. Som vanlig ble det med noen bøker hjem, men denne gangen var en av bøkene minst like mye til mor som til de små håpefulle.

Tom våknet, men det gjorde ikke Tim. Det var midt på natten.

Har du lest John Irvings Enke for et år? Jeg synes det er en av  Irvings beste romaner, og den inkluderer en absolutt hjerteskjærende novelle om hvordan barnebokforfatteren Ted Coles sønner, Tim og Tom, omkommer i en bilulykke. En annen fantastisk del av romanen er historien «Lyder i natten» som lages når Tom Cole forsøker berolige sitt gjenlevende barn, hovedpersonen Ruth, som har mareritt. Ruth vokser opp sammen med sin noe eksentriske og svært kvinneglade far, en mor som har flyttet fra dem og historiene om de to brødrene som døde før hun ble født, fortalt rundt bilder som ikke lenger henger på veggene. (Det var en liten digresjon, men selve romanen er altså høyst lesverdig.)

Den vesle barnehistorien, «Lyder i natten» er gitt ut som en egen liten bok, nydelig illustrert av Tatjana Hauptmann, og kom ut på Gyldendal i 2004. Den er fasinerende enkel, perfekt avstemt og gruelig skummel for små sjeler.

«Men hvordan var egentlig lyden som vekket deg?» spurte faren. «Det hørtes ut som om en av mors kjoler i skapet ble levende og prøvde komme seg ned fra kleshengeren,» sa Tom.

Anbefales både små og store leseglade!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tøff hverdag, mild bok.

I sommer fikk jeg tilsendt ei bok fra en av mine beste, beste venninner. En av favorittbøkene hennes, faktisk. Og i og med at hun gikk så langt som til å trekke paralleller til John Irving, så hadde jeg skyhøye forventninger da jeg satte i gang med Iain Banks Crow Road.

Ellikken har skrevet en intens anbefaling av Crow Road på bloggen sin, som sånn sett gjør mitt innlegg rimelig overflødig.

Anyhow. Crow Road er en veldig skotsk historie, og til dels også skrevet på skotsk, noe som tok litt tid å venne seg til. Hovedpersonen, Prentice McHoan, er knapt 20 år, halvstudert, ganske ofte både småfull og stupfull, hodestups forelska og på jakt etter sin forsvunne onkel, reisebokforfatteren Rory.  Persongalleriet forøvrig er rikt og fullt av karakterer det er lett og bli glad i, for å være litt klissete.

Jeg klarer ikke hoste opp riktig like mye entusiasme som Ellikken, men begeistret er jeg definitivt. Jeg har hatt særdeles lite tid til lesing i høst og har brukt lang tid på å komme meg gjennom de vel 500 sidene, men jeg har kost meg de korte stundene der jeg har krøllet meg sammen i hjørnet av sofaen sammen med Prentice og vennene hans. Jeg har fått med meg at historien også har gått som TV-serie, uten at jeg fikk den med meg. Det slo meg også flere ganger under lesningen at dette måtte da være mitt i blinken for en god, gammeldags BBC-dramatisering, så det er synd at jeg aldri fikk med meg TV-versjonen.

Dersom du har lyst til å tilbringe høstkveldene med en kopp te og litt britisk feeling, litt romantikk, litt krim, litt familiesaga og masse sarkastisk humor, så anbefales Crow Road på det varmeste.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Om Owen Meany, gode venner og søvnunderskudd

Jeg burde egentlig ha jobbet med avhandlingen min nå. Virkelig.

Ungene er i seng, hus og hage er ryddet, det er musestille og jeg burde altså ha kastet meg over avhandlingen min med liv og lyst. Men jeg er så trøtt, så trøtt.

Alternativt kunne jeg ha skrevet et reflektert, intelligent og inspirerende innlegg om en av min favorittromaner, En bønn for Owen Meany av John Irving.

Heldigvis har man gode venner. Venner som gir dager der man er trøtt og umotivert et skikkelig løft ved å skrive hyggelige innlegg på bloggen sin og som minner meg på de virkelig gode historiene ved å skrive flotte bokanbefalinger. Så derfor skriver jeg ikke noe om Owen Meany her, siden man allerede kan lese det som er verdt og lese hos Ellikkens bokhylle. Jeg tar meg i stedet en hvil i sofaen. (Og denne gangen uten å ta med meg et paper som jeg liksom skal lese som alibi…)

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Last Night in Twisted River

Etter å ha «oppdaget» Amazon, minst et tiår etter landets øvrige befolkning, har jeg begynt å lese engelskspråklig skjønnlitteratur. Så siden John Irvings siste, Last Night in Twisted River, ikke er utgitt på norsk enda (men nå er det bare noen få dager igjen) grep jeg muligheten til å lese den på orginalspråket.

Det jeg derimot helt glemte i bestillingsøyeblikket, er at den godeste John skriver ganske tykke romaner. Så jeg ble passe svett da det dukket opp en koloss av en engelskspråklig roman i postkassa, og den ble stående et par dager i bokhylla, både forlokkende og litt fryktinngytende, før jeg kvinnet meg opp og grep meg an. Det må også innrømmes at Irving har et noe større engelsk ordforråd enn undertegnede og at jeg har måtte søke råd og støtte hos min gamle venn Oxford Dictionary mer enn en gang.

Forventningene var store, men samtidig var jeg litt bekymret. Hva om denne var like dårlig som Den fjerde hånden? Og vil jeg egentlig lese om tømmerfløting?

I starten fikk jeg følelsen av at dette var en litt annerledes Irving-roman. Spesielt etter å ha nærmet meg side 100 uten at noen av karakterene hadde bedrevet noe kjønnslig omgang. Den følelsen fikk seg et kraftig skudd for bauen da han i kapittel 4 introduserer sex og bjørner. Samtidig. Hva er det med den mannen og bjørner?!

Og bjørner er ikke det eneste velkjente elementet Irving bringer inn. Jeg nevner i fleng: ensomme mannlige karakterer, litt mer enn middels bekymrede fedre, sønner på internatskole, bryting, forfattere, abortklinikker, tatoveringer, New Hampshire.  Nesten så det er overraskende at han ikke klarte skvise inn en svipptur til Amsterdam eller Wien i løpet av alle de 554 sidene gitt.

Nå skinner det sikkert gjennom at jeg slettes ikke ble overbevist av Last Night i Twisted River. For dette er faktisk en annerledes John Irving roman, og med det mener jeg dessverre at det er en veldig ujevn roman.  Dette er første gang jeg har lest Irving og lurt på om det ikke skal skje noe snart. Over halvveis tok jeg meg i å lure på om ikke handlingen skulle begynne snart…

Faktisk var jeg en stund veldig skuffet. For gjennom store deler av boken er dette en  gjennomgående uengasjerende historie  som ofte ga meg en følelse av at den ikke var ferdig gjennomarbeidet. Enkelte deler av boken, for eksempel beskrivelsene av livet i Twisted River helt i starten framstår som langt mer gjennomarbeidet og overbevisende enn mye av det som følger senere, som mange steder føles overfladisk og hastig beskrevet.

På mange måter er det en klassisk Irving-roman. Historien er kompleks og svært dyktig fortalt. Historien er spekket av referanser til tidligere romaner, til eget liv, til andre forfattere og til andre historier. At mannen kan skrive, kan man vanskelig benekte. Likevel blir denne gangen litt vel i overkant, og jeg nikket gjenkjennende da jeg leste en  amerikansk anmeldelse som mente at Irving like gjerne kunne ha skrevet en selvbiografi denne gangen.

Karakterene i historien, og spesielt kvinnene, er så flate at de er vanskelig å tro på, langt mindre engasjere seg i de eller la seg overbevise om at de virkelig skal ha noen form for innflytelse på de andre karakterene i boka.  Det siste er nok den største innsigelsen jeg har mot Last Night in Twisted River; karakterene er overflatisk beskrevet, jeg får ingen følselse av å komme under huden på de, jeg føler ikke sympati for de, jeg tror ganske enkelt ikke på de. Og enda mindre tror jeg på relasjonene og forholdene de har seg i mellom. De overbeviser ikke, med Ketchum-skikkelsen som et solid og hederlig unntak. Forholdet han har til Six-Pack er også en av de få mellom-menneskelige relasjonene i boken som jeg synes er troverdig.

Ikke før langt inne i siste tredjedel av romanen, etter et (lenge varslet) dødsfall i familien vi følger, begynner jeg å bli litt engasjert i historien og persongalleriet, og får endelig følelsen av å lese en skikkelig John Irving-roman. Men det er altså ikke før omlag 400 sider er lest…

John Irving har gått hen og skrevet en ganske middelmådig sak og de som har lyst til å lese Last Night in Twisted River anbefales herved en tur på biblioteket for å låne En bønn for Owen Meany. Eller hva som helst Irving har skrevet tidligere.

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Lest så langt i dag…

Så langt i dag har vi vært gjennom deler av Ruffen (anbefales forøvrig, både på grunn av historiene og ikke minst de fantastiske illustrasjonene), Se så glad jeg er i deg og vi har funnet Willy ørten ganger. Man rekker litt når hordene våkner ved morgengry.

Dagen er enda ung, og jeg satser på at jeg også rekker noen sider av denne i løpet av dagen:

Foto: amazon.com

Jeg har ikke lest så mange sidene enda, men den er veldig, veldig lovende!

1 kommentar

Filed under Hyllemeter