Tag Archives: leselykke

Veien til fjords hjerte

Etter å ha lest en bok som ikke fenget meg, men som atter andre ser ut til å elske, reflekterte jeg litt over hva som tilsier at en roman skal gå hjem hos undertegnde og har fjaset meg fram til følgende kriterier:

1) Forfatteren heter John Irving. (Dog ikke helt usvikelig. Jeg får f.eks rykninger hver gang noen nevner Den fjerde hånden og hever øyenbrynene passivt-aggressivt av Sist natt i Twisted River.)

2) Den inneholder store mengder ulykkelig kjærlighet og lidende elskede som verken evner leve med eller uten hverandre.

Ikke så veldig variert, med andre ord.


Videre ble jeg sittende og pønske ut min Top Ten Achy Breaky Heart List:

  1. Anna Karenina. De gråter, elsker, går fra vettet, går fra barna, går fra hverandre, mister forstanden og kaster seg foran tog. På russisk maner. Særlig mer ulykkelig kan det ikke bli.
  2. Den engelske pasienten. Hulk.
  3. Tatt av vinden. Ord er overflødige.
  4. Kristin Lavransdatter. Shame on you, Erlend.
  5. Kjærlighet i koleraens tid.
  6. Elskeren.
  7. Tornefuglene. Jeg rødmer litt, jeg innrømmer det. Småjenter i ødemarken som svermer for katolske prester, liksom.
  8. Stolthet og fordom. Ingen liste uten Jane Austen. Jeg skal alltids kunne argumentere henne inn på (den høyst hypotetiske) lista over Fjords Top Ten Sci-fi Classics også.)
  9. Utrensking. Ok, så kan den vanskelig kalles en kjærlighetsroman. Men ulykkelig kjærlighet er et viktig motiv og det er en fantastisk roman som alle må løpe og lese.
  10. Alle de vakre hestene. Heller ikke en klassisk kjærlighetsroman. Men ung, ulykkelig kjærlighet som man kan snufse av.

Andre med lignende preferanser? Som glatt kan se koblingen mellom leselykke og kleenex og røde øyne? Noen anbefalinger også, kanskje?

 

16 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd

I går svinset jeg innom den nærmeste bokhandelen, som har en liten, men slettes ikke dårlig barnebokavdeling. Som vanlig ble det med noen bøker hjem, men denne gangen var en av bøkene minst like mye til mor som til de små håpefulle.

Tom våknet, men det gjorde ikke Tim. Det var midt på natten.

Har du lest John Irvings Enke for et år? Jeg synes det er en av  Irvings beste romaner, og den inkluderer en absolutt hjerteskjærende novelle om hvordan barnebokforfatteren Ted Coles sønner, Tim og Tom, omkommer i en bilulykke. En annen fantastisk del av romanen er historien «Lyder i natten» som lages når Tom Cole forsøker berolige sitt gjenlevende barn, hovedpersonen Ruth, som har mareritt. Ruth vokser opp sammen med sin noe eksentriske og svært kvinneglade far, en mor som har flyttet fra dem og historiene om de to brødrene som døde før hun ble født, fortalt rundt bilder som ikke lenger henger på veggene. (Det var en liten digresjon, men selve romanen er altså høyst lesverdig.)

Den vesle barnehistorien, «Lyder i natten» er gitt ut som en egen liten bok, nydelig illustrert av Tatjana Hauptmann, og kom ut på Gyldendal i 2004. Den er fasinerende enkel, perfekt avstemt og gruelig skummel for små sjeler.

«Men hvordan var egentlig lyden som vekket deg?» spurte faren. «Det hørtes ut som om en av mors kjoler i skapet ble levende og prøvde komme seg ned fra kleshengeren,» sa Tom.

Anbefales både små og store leseglade!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Siri Hustvedt: Det jeg elsket

Blanke ark

Det er langt mellom hver gang jeg leser en bok jeg ikke vet noe som helst om. De aller fleste bøkene jeg leser har jeg enten hørt om fra venner og kollegaer eller lest om i aviser eller på nettet. Siri Hustvedts Det jeg elsket (Jeg leste den på engelsk, med orginaltittelen What I Loved) visste jeg absolutt ingenting om. Jeg hadde bare bestemt meg for å lese en Hustvedt-roman og denne hadde den fineste tittelen. Det stod engang ikke noe om innholdet på omslaget, så jeg startet lesningen helt uten forventninger om til handlingen og hva jeg ville synes om den.

Att döda ett barn

Det tok ikke så mange sidene før jeg skjønte hva som ville komme, hva som lå i stemningen.  Gjennom hele Det jeg elsket kan du kjenne «The Undertoad», som John Irving så godt beskriver det i  Garps bok. Som i Stig Dagermans novelle skjønner vi hva som vil skje, at det er uunngåelig og hele del 1 av romanen bygger opp til starten av del 2, et barns død.

Et dukkehjem

Det døde barnet, Matt, er elleve år, og det eneste barnet til professorekteparet Leo Heinzberg og Erica Stein. De mange historiene i boka fortelles av en aldrende og nesten blind Leo, sittende alene i leiligheten i SoHo, og kretser om dem selv, kunstnervennen Bill Wechsler og konene, Lucille og Violet, og sønnen Mark. Gjennom hele historien gransker, analyserer og intellektualiserer de, til en grad som nesten gjør det  vanskelig å se hvordan de får tid til å hele tatt leve livene de analyserer.   Kanskje det er nettopp det som skjer med Lucille, en karakter jeg ikke får grep om, at hun betrakter hvordan det man sier og gjør oppfattes så intenst at du hun til slutt blir handlingslammet?

Det jeg elsket er en betraktende og beskrivende roman, den gir meg følelsen av å stå utenfor og se inn, litt som publikum ser inn på historiene som fortelles i de små og store boksene Bill Wechsler lager. Kanskje er den rett og slett litt for betraktende?

Byttingen

I del 3 av boken endres tempoet og intensiteten i historien, som her dreier mye rundt Bills sønn Mark. Mark er en kompleks og vanskelig karakter, og historiens hans gjenspeiler Bills kunsteriske fasinasjon for eventyr om byttinger (eng. changelings), barn som i følge nordisk folklore byttes ut med barn av de underjordiske. Jeg har flere ganger, både underveis i lesingen og etterpå, blitt stående og gruble på trollmødre og mødre, ektemenn som ofres for at barnet skal slippes fri, hvorvidt kunsten speiler livet eller omvendt og hvor langt det egentlig er fra New York til Vermont. Bare for å nevne noe. (Og mens jeg er i gang med å tilstå min utilstrekkelighet kan jeg like godt innrømme at Hustvedt innimellom bruker engelske ord som er så lange og kronglete at jeg nesten mistenker henne for å dikte opp tulleord. Nesten.)

Det jeg elsket er en kompleks roman som fremdeles kverner rundt i hodet mitt, og som jeg sliter med å forstå. Det er sikkert derfor jeg liker den, til tross for at den gjerne kunne ha inneholdt litt mindre dannelse og litt mere damp.

 

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Carl Frode Tiller: Innsirkling

David har mistet hukommelsen, sies det. Hvordan det har skjedd, hvor David er og i hvilken tilstand han er i nå får vi ikke vite, bare at det er rykket inn en annonse i avisa der de som har kjent han bes skrive inn minner og historier til Davids psykiakter. Stefaren Arvid og barndomsvennene Jon og Silje gjør nettopp det, og i brevene de skriver forteller de om både om David, seg selv og hverandre. Nysgjerrigheten på hva som har skjedd med David forsvinner fort til fordel for fortellerenes egne fortellinger, hvor de i like stor grad nøster i sin egen fortid som i Davids.

Alle tre er i krise. Den mislykkede musikkeren Jon er nærmest i full oppløsning når han skriver. Han sliter i relasjon til moren, forakter broren og driver bandmedlemmene og ekssamboeren Wenche fra seg med destruktiv og negativ oppførsel. Han er fryktelig usikker og støter andre bort for å beskytte seg selv fra deres eventuelle avvisning. Arvid, Davids stefar og tidligere prest, nå kreftsyk regnskapsfører nesten på dødsleiet, savner Davids avdøde mor. Silje vet knapt selv hva hun holder på med. Er hun lei av ektemannen, er hun lei av seg selv eller kanskje begge deler? Egil og Silje går inn i det som må være ekteskapets siste uker med å krangle om hvem som kom mest ufordelaktig ut av oppvekstene sine, mens de to barna deres en gang ikke er synlig i historien.

Ikke overraskende samsvarer ikke historiene og beskrivelsene til Jon, Arvid og Silje. Hvem som har minst og mest rett, om noen, er vanskelig å si, og konfliktene mellom det som fortelles bidrar til en uro og spenning i historien.

Carl Frode Tiller skriver godt og tett innpå karakterene. Beskrivelsene av Namsos lokalsamfunnet på slutten av åttitallet er troverdige og gjenkjennelig for alle som har vokst opp på et lignede sted på samme tid.

Det er mange gode dialoger i Innsirkling, uten at det betyr at samspillet mellom de som snakker er spesielt godt, og jeg synes at det er nettopp realistiske beskrivelser av de vrange samtalene og de feilslåtte forholdene som er Tillers styrke. Spesielt delen om Jon er nærmest vond og lese, så nært på sammenbruddet og destruktiviteten kommer vi.

Det slår meg at de bøkene jeg har satt størst pris på i det siste alle er skrevet av forfattere som også skriver skuespill, Tiller, Oksanen og McCarthy. Det de har til felles er et voldsomt nærvær, drivende dialoger  og ubønnhørlig realisme. Det er ikke alltid du vil lese det du skjønner kommer på neste side hos disse forfatterene, men du blar om og gjør det likevel.

Carl Frode Tiller debuterte med Skråninga i 2001, romanen Bipersonar kom ut i 2003 og denne, Innsirkling, ble utgitt i 2007. Etter det skrev han skuespillene Folkehelsa og Skråninga i henholdsvis 2009 og 2010. Oppfølgeren til denne romanen, Innsirkling 2, kom i 2010.

Du kan lese mer om hvordan andre opplevde Innsirkling hos Beatelill og Moshonista.

10 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Jeg er veldig glad i romaner, det er ikke det…

Jeg setter umåtelig stor pris på en god roman, men jeg setter ofte enda større pris på ei god faktabok. En skikkelig stor og tykk sak, med liten skrift, to kolonner med tettskrevet tekst og masse bilder og illustrasjoner. Legg til noen ligninger og et par flotte grafer, og lykken er komplett for en nerd som meg.

Og intet tema er for smalt, tydeligvis. For sist jeg var innom bokhandelen på jobb (det er ikke så mange frynsegoder i universitetssektoren, men de vi har er innmari gode!) for å kjøpe nye batterier til kalkulatoren min plukket jeg med meg denne lille saken: «Planter i Trondheim gjennom tusen år».

Ikke noe jeg sluker fra perm til perm nei, men alldeles perfekt til å kose seg med i sofakroken en kald novemberkveld. Boka er laget av Norsk Botanisk Forenings Trøndelagsavdeling, som medlemmenes hilsen til Trondheim ved tusenårsskiftet. Den favner som tittelen tilsier et helt millenium, intet mindre, fra aldersbestemmelse av tømmer fra Olav Tryggvasons tid til planter i Bymarka i dag. Fine bilder, velskrevet tekst og mer enn nok fakta til at man føler at man virkelig lærer noe. I kveld har jeg lest litt om dendroknologi, hvor man ved hjelp av trærs årringer kan bestemme nøyaktig hvilket år et tre ble felt og om de ulike myrtypene i Bymarka. Noe som både er morsomt og interessant og som bevæpner meg med enda flere faktaopplysninger jeg kan dele med mann og barn på markaturer framover, enten de vil eller ikke!

Og selvfølgelig er et eget lite kapittel tilegnet Høgskoleparken ved NTNU, her representert ved både Realfagbygget (som jeg sitter like i nærheten av) og ærverdige Hovedbygget.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Ligningen for lykke

Vi har vært borte på langhelg. O’ lykke!

Med i bagasjen hadde jeg med tre bøker; Ligningen for lykke av Maria Reinertsen, biografien om Einar Førde av Tor Obrestad og Cormac McCarthys Alle de vakre hestene. Variert lesning, med andre ord.

Først ut var Ligningen for lykke, som jeg falt for første gang jeg hørte om den. (Den har til og med millimeterpapir trykt på omslaget, noe som har tilsvarende virkning på ingeniører som honning har på fluer.) Boka kom ut tidligere i år og har fått mange gode anmeldelser, blant annet i Klassekampen og hos NRK. Forfatteren, Maria Reinertsen er utdannet samfunnsøkomom og er journalist hos Morgenbladet.

Noe av det som tiltalt meg med denne, utover det lekre millimeterpapiret, er at jeg lenge hatt lyst til å lese meg litt opp på samsfunnsøkonomi og økonomisk politikk, siden jeg må erkjenne at det er et felt der kunnskapshullene er mørke og dype, men hvert forsøk har strandet på at det er akk så kjedelig!!! Så ikke denne. Ligningen for lykke er lettlest, underholdende, morsom, lærerik og full av referanser til ting det går an å forholde seg til. Litteraturelskere kan for eksemplel kose seg med avsnitt som:

Det minner mistenkelig om Frps politiske prioriteringer. Noens lykke er mer verdt enn andres: De som ikke liker dugnad fremfor de ensomme ulvene. Ofrene fremfor de kriminelle. Tenk deg en lykkemåling blant medlemmene i familien Helmer etter at Nora har gått ut av Dukkehjemmet. Sjansen er stor for at den ville konkludert med Torvald og barnas samlede lykketap er større enn Noras gevinst, og at hun av hensyn til BNL (Brutto Nasjonal Lykke) burde holdt seg hjemme.

Det foregående sitatatet gjenspeiler forøvrig stemningen i boken godt. Reinertsen er født i 1980 og det merkes godt på språk og stil at forfatteren er ung. (Forøvrig ment utelukkende positivt). Jeg vil gjerne anbefale kapittelet om klimakvoter, som presenteres som manuset til spillefilmen The Marginal Cost. Ikke bare fordi det er godt skrevet og til dels hysterisk morsomt, men fordi det samtidig evner å lære meg ting om klimakvoter som jeg ikke ante at jeg ikke visste.

Hva er så ligningen for lykke? Nå har ikke WordPress noen egnet formeleditor, så jeg prøver meg ikke på å gjengi den, men den nysgjerrige leser anbefales å lese boka. I diskusjonen rundt ligningen for lykke presenteres forøvrig Easterlin-paradokset; selv om penger ser ut til å øke enkeltindividets lykke, så har ikke samfunnets lykkescore økt sammen med den økonomiske veksten. Dette forklares med at «gleden ved høyere inntekt også avhenger av status», og det refereres til undersøkelser som viser at mange foretrekker en situasjon hvor de tjener 50 000 dollar og naboene 25 000 fremfor en situasjon der naboene tjener 200 000 dollar og de selv 100 000.

«- Nå er ikke krisa helt over, men jeg håper at økonomifaget har lært seg å låne øre til andre. Ikke minst til andre fag.», uttaler Reinertsen i et intervju med Klassekampen, på spørsmål om hva økonomifaget kan lære av alle tilfeldighetene bak økonomiske valg og ikke minst av finanskrisen (eller av finanskrisa, som de selvfølgelig skriver i Klassekampen). Vel, hadde alle økonomer vært like belest som Maria Reinertsen framstår som, jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må ha en ganske velfylt bokhylle, så hadde kanskje verden sett litt annerledes ut.

Anbefales!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter