Tag Archives: norsk

Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

Med fare for å gjenta meg selv inntil det søvndyssende; jeg er ingen fantasy-fan. Derfor har jeg aldri hatt spesielt lyst til å lese Kristine Toftes Song for Eirabu. Men så har den altså noen fristende attributter likevel; den har et nydelig omslag, en spennende tittel, den er skrevet på nynorsk og forfatteren har skapt et mytologisk univers med klart slektskap til norrøn mytologi. Så kanskje dette kunne være noe for meg likevel?

Neh. Det var ikke noe for meg. Song for Eirabu er gjennombejublet på utallige nettsteder og bokblogger, men jeg melder meg altså ikke i koret. Jeg ville gjerne like historien bedre enn jeg gjorde, for det er mye positivt som kan sies. Språket er både upåklagelig og behagelig og mytologien Tofte har skapt er imponerende. Men jeg klarte bare ikke la meg fange av historien. En av hovedgrunnene til at jeg prioriterer lesing er at det gir meg fri fra alle jobbtankene som ofte kverner rundt i hodet mitt, men mens jeg leste Song for Eirabu tok jeg meg plutselig i at jeg skisserte opp en graf mens jeg egentlig satt og leste. Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, siden jeg ikke liker lese alt for avslørende omtaler om bøker jeg enda ikke har lest selv, utover å sitere forlagets omtale:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Romanen er tykk og ordrik og rammene rundt historien fortelles med stor omstendelighet. Mytologien er detaljrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Men til tross for grandiose anslag så blir alt så jordnært, gjørmete (bokstavelig talt…) og hverdagslig. Jeg venter stadig på at magien skal komme, og ikke minst på at det skal skje noe som engasjerer meg. Til og med gudene framstår som hverdagslige, furtne og trassige, og hovedpersonene, Ragna og Berghitte, vel, de frir seg aldri fra girl next door-rollen og overbeviser meg aldri om at de er noe mer enn helt ordinære (og til tider irriterende tungnemme!)  tenåringsjenter. De burde rett og slett lære litt hverdagsheltglamour av Frodo og Harry P.

Men for all del,  jeg er ikke sikker på om det er noe galt med historien som sådan, men mer det at jeg heller ikke denne gangen klarer å entre fantasy-universet.

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

Jarle Klepp (25), en litt mer enn middels ambisiøs litteraturstudent ved Universitetet i Bergen skal på Flesland og hente sin snart sju år gamle datter, Charlotte Isabel Hansen. Datteren har han aldri møtt før, han har faktisk ikke visst om at han hadde en datter. Nå er hun her, men Jarle vil ikke ha noen datter. Et så lovende hode som hans kan ikke heftes med barn, det må da alle skjønne.

Hva skal verden med enda et barn, tenkte han rasende og kastet brevet inn i hjørnet ved lp-platene. Hva i all verden skal verden med nok ei lyshåret jente – han forestilte seg at denne jenta han skulle være far til, hadde skulderlangt lyst hår- hva skal verden med enda ei jente, som tripper rundt på små røde sko, som går der og leker med … et eller annet, hva de nå leker med de små jentene. Hva i all verden skal verden med enda ei hjerteglad og naiv jente, som skal under seg over … hva de nå undrer seg over, de små jentene.

Historien derfra er strengt tatt ganske forutsigbar og i overkant ordgytende, men den er veldig underholdende! Enkelte karakterer, som Jarles studiekamerater, parodieres forbi det karikerte og inn i det manierte, men det er såpass morsomt at det tilgis lett. Beskrivelsene fra litteraturvitenskapmiljøet er fornøyelige, men som med alle andre romanbeskrivelser av norske universitetsmiljøer så kjenner jeg meg ikke igjen. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt i betraktning hvordan vi virkelig har det. Beskrivelser av mørke ganger, mellomlagspapir og hvitostskiver på lunsjrommet, ligninger på tavla, problemer med tilkoblingen til prosjektoren og rekvisjonslister for innkjøp av laboratorieutstyr borger neppe for høye salgstall.

Og hva i all verden skal ei jente på snart syv år med Jarle Klepp til far? Jeg har jo ikke tid til det! tenkte han den augustdagen i 1997, mens han kikket på henvisningen til legekontoret og den famøse blodprøven.

Slutten på historien er fin, og jeg tar meg i å ønske at alle karnevalbursdager var såpass vellykkede som denne. Scenen hvor Jarles mor påpeker at vanlige folk ikke trenger Bakthin, russisk avdød filosof og litteraturkritikker,  for komme på ideen å arrangere karneval er forøvrig veldig morsom og betegnende for Jarle og historien.

Charlotte Isabel Hansen er skrevet om til filmmanus, av Tore Renberg selv, og filmen Jeg reiser alene kommer på kino nå i februar. Da blir det nok et kinobesøk, tenker jeg.

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Månevendt av Jan Chr. Næss

Får man virkelig utgitt sånt, tenkte jeg etter de første tre sidene av Jan Chr. Næss Månevendt. Og det tenkte jeg sikkert 63 ganger til i løpet av de følgende 181 sidene.

Månevendt ble utgitt av Gyldendal i 2010 og jeg fant mitt eksemplar under årets juletre.

Historien dreier rundt, og fortelles av Ravn og Akasuki. Førstnevnte bonde og forfatter, Akasuki japansk papirkonservator med en noe pussig og småvred indre blomst. Disse to møtes første gang i grøftekanten langs en bygdevei noe utenfor Oslo. Derfra følger tafsing, snakking, dansing, gjedder, flytting og død. Alt like uinteressant.

Jeg ser at boka har fått flere gode anmeldelser, men jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ikke helt min kopp te, rett og slett. VGs anmelder kaller det flott skrivekunst, jeg leste klisjeer så klamme og svette at jeg vrei meg i stolen og nesten måtte gjemme meg bak ei pute i ren flauhet. Av ei bok.

Gyldendal beskriver Månevendt som «en bok om svake menn og sterke kvinner, om ujevnbyrdig – men gjengjeldt – kjærlighet». Dersom det er kjærlighetshistorier du vil lese, finnes det heldigvis mange andre.

Omslaget er fint da. Det skal den ha.

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Orkanger av Johan B. Mjønes

Boka Orkanger er av utseende og tittel ganske unseelig. En grønn, tynn liten bok, med samme navn som et forvokst trøndersk veikryss. Men Mjøens andre roman, Orkanger, har heldigvis mer tyngde enn den litt blyge utsiden skulle tilsi. (Mitt eksemplar har jeg forøvrig fått av Aschehoug.)

Orkanger, Sør-Trøndelag. The real thing.

Orkanger. Årets romjulsbok.

Jeg har lest jevnt over positive omtaler rundt på andre bokblogger i høst, og var redd jeg skulle bli skuffet. Heldigvis ble jeg ikke det. Mjønes skriver til tider veldig bra og han lykkes godt med å fremkalle ubehag og ettertanke.

Men for å starte litt kritisk, de første sidene gjorde meg veldig i tvil. Hva er egentlig dette, tenkte jeg mens jeg leste prologen, en svulstig og påtatt drivende tekst som forlaget skulle ha klippet ut og sendt rett i fjernarkivet. Likevel, ikke la deg skremme, resten av historien er heldigvis mye bedre enn prologen skulle tilsi.

Romanen er delt i tre deler der historien fortelles vekselvis av de to hovedpersonene, mobberen Børge og mobbeofferet Terje. I Del 1 møter vi de to som barn. Mjønes lykkes delvis bra med å skrive som barna, men helhetsinntrykket trekkes ganske mye ned av betraktninger som høres mer ut til å være analysert fra et voksent synssted i ettertid enn direkte fra barn. Sårt og vondt skrevet er det uansett.

I del 2 er Terje utdannet psykolog og tilbake på Orkanger, hvor Børge fremdeles bor. Børge er nyskilt og i konflikt med ekskona om samværet med den treårige datteren Kaja. Terje blir utnevnt som sakkyndig i rettsaken mellom Børge og ekskona. Hva gjør Terje da? Ønsker han, som voksen og med verktøyene til å analysere det som skjedde mellom dem som barn, hevn? Tar han hevn? Er det riktig? Og hva forandrer det, egentlig? Del 2 er bokas absolutt beste del, skrevet med driv og langt mer overbevisende enn del 1. Med et unntak; Orkanger har nemlig en stor logisk brist: Terje vender tilbake til Orkanger 25 år etter han flyttet som barn, voksen og med sin kones etternavn. Angivelig uten at han blir kjent igjen. At det skal være mulig å flytte ut av og tilbake til et tradisjonelt midtnorsk lokalsamfunn uten å bli gjenkjent er absurd.

I del 3 møtes Terje og Børge som eldre menn. Får vi det endelige oppgjøret? Den som leser får se. Selv ble jeg nok skuffet over bokas siste del, som jeg opplevde som litt uforløst.

Totalt synes jeg Orkanger er en ganske ujevn roman, men likevel så bra på sitt beste at jeg gjerne leser mer av Mjønes senere.

Andre omtaler av Orkanger kan du blant annet finne på Les mye, hos Moshonista og hos Beate blogger om bøker, Migrating CoconutsMin Bokhylle og Bjerkestrands hjørne av verden. Flotte bokblogger med mange spennende omtaler, alle sammen.

3 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Nede i himmelen: Tove Nilsen

Jeg har lest eksemplaret mitt av Skyskraperengler nærmest i filler. Oppfølgerene Skyskrapersommer og G for Goggen har også fått en viss slitasje.

Nå har Tove Nilsen kommet med en fjerde roman om Tove og Goggen i drabantbyen på Bøler, nemlig Nede i himmelen.

Første gang vi møtte Tove, var hun 11 år. I Nede i himmelen er Tove blitt 16 år, og nesten voksen. Det er 1968, på skolen lærer jentene om barnestell,  det skal snart gå menn på månen og Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet  på Bastøy. Ikke det at han blir hjemme så lenge, han blir fort sendt på ungdomshjem.  

Mens de tre foregående bøkene er skrevet fra Toves perspektiv som barn, fortelles denne historien av den voksne Tove som ser tilbake i tid.  Et annet, og mer distansert perspektiv denne gangen. Kanskje er det derfor jeg ikke opplever denne fjerde historien riktig like hudløs som de tre foregående, men i stedet mørkere og mer dyster? Ikke for det, Nede i himmelen har sannelig sine såre øyeblikk den også. Det må være en av Nilsens største styrker, såre, men akk så elegante og stilsikre framstillinger av de som bærer tunge bører, slik som Toves mormor og Goggens venn Tom Dahl. Hele historien til Goggen er hjerteskjærende, og det levnes gjennom boksidene liten tvil om at Goggen ikke vil være blant dem som får leve lenge og lykkelig. De få avsnittene om Goggens mor, særlig om juletrehandlingen hennes, er også håpløst triste.

Forholdet mellom Toves foreldre beskrives mer inngående, og enda mer nådeløst i denne boka. Forholdet, eller kanskje mer riktig avstanden, mellom Tove og foreldrene legges også fram, vondt og ærlig.  Nede i himmelen er på mange måter en betraktning av mennesker på vei bort fra hverandre, Toves foreldre, Tove og foreldrene og ikke minst Tove og Goggen.

Det bør ligge mange eksemplar av Nede i himmelen rundt norske juletrær i år. (Så kan Knausgård og Gelius få stå i fred i bokhandlerhyllene.)

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter