Tag Archives: nynorsk

Song for Eirabu: Det er ikkje deg, det er meg.

Med fare for å gjenta meg selv inntil det søvndyssende; jeg er ingen fantasy-fan. Derfor har jeg aldri hatt spesielt lyst til å lese Kristine Toftes Song for Eirabu. Men så har den altså noen fristende attributter likevel; den har et nydelig omslag, en spennende tittel, den er skrevet på nynorsk og forfatteren har skapt et mytologisk univers med klart slektskap til norrøn mytologi. Så kanskje dette kunne være noe for meg likevel?

Neh. Det var ikke noe for meg. Song for Eirabu er gjennombejublet på utallige nettsteder og bokblogger, men jeg melder meg altså ikke i koret. Jeg ville gjerne like historien bedre enn jeg gjorde, for det er mye positivt som kan sies. Språket er både upåklagelig og behagelig og mytologien Tofte har skapt er imponerende. Men jeg klarte bare ikke la meg fange av historien. En av hovedgrunnene til at jeg prioriterer lesing er at det gir meg fri fra alle jobbtankene som ofte kverner rundt i hodet mitt, men mens jeg leste Song for Eirabu tok jeg meg plutselig i at jeg skisserte opp en graf mens jeg egentlig satt og leste. Når jobben blir en pustepause fra boka, og ikke omvendt, må man nok innse at man har tatt fram feil bok.

Jeg skal ikke røpe noe særlig av handlingen, siden jeg ikke liker lese alt for avslørende omtaler om bøker jeg enda ikke har lest selv, utover å sitere forlagets omtale:

For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Romanen er tykk og ordrik og rammene rundt historien fortelles med stor omstendelighet. Mytologien er detaljrik, gjennomarbeidet og ambisiøs. Men til tross for grandiose anslag så blir alt så jordnært, gjørmete (bokstavelig talt…) og hverdagslig. Jeg venter stadig på at magien skal komme, og ikke minst på at det skal skje noe som engasjerer meg. Til og med gudene framstår som hverdagslige, furtne og trassige, og hovedpersonene, Ragna og Berghitte, vel, de frir seg aldri fra girl next door-rollen og overbeviser meg aldri om at de er noe mer enn helt ordinære (og til tider irriterende tungnemme!)  tenåringsjenter. De burde rett og slett lære litt hverdagsheltglamour av Frodo og Harry P.

Men for all del,  jeg er ikke sikker på om det er noe galt med historien som sådan, men mer det at jeg heller ikke denne gangen klarer å entre fantasy-universet.

Advertisements

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Carl Frode Tiller: Innsirkling

David har mistet hukommelsen, sies det. Hvordan det har skjedd, hvor David er og i hvilken tilstand han er i nå får vi ikke vite, bare at det er rykket inn en annonse i avisa der de som har kjent han bes skrive inn minner og historier til Davids psykiakter. Stefaren Arvid og barndomsvennene Jon og Silje gjør nettopp det, og i brevene de skriver forteller de om både om David, seg selv og hverandre. Nysgjerrigheten på hva som har skjedd med David forsvinner fort til fordel for fortellerenes egne fortellinger, hvor de i like stor grad nøster i sin egen fortid som i Davids.

Alle tre er i krise. Den mislykkede musikkeren Jon er nærmest i full oppløsning når han skriver. Han sliter i relasjon til moren, forakter broren og driver bandmedlemmene og ekssamboeren Wenche fra seg med destruktiv og negativ oppførsel. Han er fryktelig usikker og støter andre bort for å beskytte seg selv fra deres eventuelle avvisning. Arvid, Davids stefar og tidligere prest, nå kreftsyk regnskapsfører nesten på dødsleiet, savner Davids avdøde mor. Silje vet knapt selv hva hun holder på med. Er hun lei av ektemannen, er hun lei av seg selv eller kanskje begge deler? Egil og Silje går inn i det som må være ekteskapets siste uker med å krangle om hvem som kom mest ufordelaktig ut av oppvekstene sine, mens de to barna deres en gang ikke er synlig i historien.

Ikke overraskende samsvarer ikke historiene og beskrivelsene til Jon, Arvid og Silje. Hvem som har minst og mest rett, om noen, er vanskelig å si, og konfliktene mellom det som fortelles bidrar til en uro og spenning i historien.

Carl Frode Tiller skriver godt og tett innpå karakterene. Beskrivelsene av Namsos lokalsamfunnet på slutten av åttitallet er troverdige og gjenkjennelig for alle som har vokst opp på et lignede sted på samme tid.

Det er mange gode dialoger i Innsirkling, uten at det betyr at samspillet mellom de som snakker er spesielt godt, og jeg synes at det er nettopp realistiske beskrivelser av de vrange samtalene og de feilslåtte forholdene som er Tillers styrke. Spesielt delen om Jon er nærmest vond og lese, så nært på sammenbruddet og destruktiviteten kommer vi.

Det slår meg at de bøkene jeg har satt størst pris på i det siste alle er skrevet av forfattere som også skriver skuespill, Tiller, Oksanen og McCarthy. Det de har til felles er et voldsomt nærvær, drivende dialoger  og ubønnhørlig realisme. Det er ikke alltid du vil lese det du skjønner kommer på neste side hos disse forfatterene, men du blar om og gjør det likevel.

Carl Frode Tiller debuterte med Skråninga i 2001, romanen Bipersonar kom ut i 2003 og denne, Innsirkling, ble utgitt i 2007. Etter det skrev han skuespillene Folkehelsa og Skråninga i henholdsvis 2009 og 2010. Oppfølgeren til denne romanen, Innsirkling 2, kom i 2010.

Du kan lese mer om hvordan andre opplevde Innsirkling hos Beatelill og Moshonista.

10 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Skråninga – Carl Frode Tiller

I helga leste jeg ferdig Skråninga av Carl Frode Tiller. Jeg tror det er på tide at jeg innser at årene bare renner unna og at jeg ikke er spesielt godt oppdatert på litteratur lenger. For jeg trodde nemlig at Skråninga var en ganske ny roman. Tre år kanskje, toppen fire. Helt til jeg åpner boka og innser at det ble gitt ut i 2001. Nesten ti år siden, med andre ord. Småflaut…

Men nå har jeg altså fått lest den jeg også. Omsider. Og det var ikke så dumt av meg, for Skråninga er en virkelig god roman. Akkurat det kom strengt tatt ikke som en overraskelse, siden den fikk både Tarjej Vesaas debutantpris og Aschehougs debutantpris, samt ble nominert til Brageprisen. Både norske og internasjonale kritikkere har vært positive, til dels euforiske.

«I eit nesten uhyggelig syngende og ekspressivt språk kretsar denne romanen framfor alt rundt sorgen over alt som kunne ha vore annerleis», heter det på omslaget til romanen.

Skråninga er en intens fortalt historie om en vond oppvekst der foreldrene nok vil, men dessverre evner så sørgelig lite, både når det gjelder å ta seg av barna og hverandre. Den yngste sønnen, hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen, skriver sin historie på en psykiatrisk institusjon, ute av stand til å se alvoret  i sine egne handlinger. Gjennom han og det han skriver, bygges historien opp, assosiasjon for assosiasjon. Det er fasinerende hvor fort forfatteren veksler fra scene til scene og hvordan vi gjennom hele romanen nærmer oss de samme hendelsene og får historien lagt fram med med biter av ny informasjon hver gang. Språket er tett og gjennomført intens og egner seg veldig bra til å fremstille hvor manisk og desperat hovedpersjonen er.

Selv om jeg setter pris på hvor velskrevet og imponerende gjennomført Skråninga er, så er det noe i selve historien som skurrer litt for meg. Blant annet får jeg litt følelsen av finsk fjernsynsteater (dvs mye skau og sprit og heller lite dialog) av historien rundt morens død. Jeg klarer heller ikke bli helt overbevist om at hovedpersonen skal bli drevet til å bli så syk som han tydeligvis er av sin egen forhistorie. Men det er godt mulig det heller aldri var forfatterens intensjon, men noe jeg har fått inntrykk av gjennom anmeldelsene jeg har lest på forhånd?

Jeg har ikke lest noe annet Tiller har skrevet, men nå skal jeg i alle fall sette Innsirkling fra 2007 på leselista mi.

Uansett, først skal jeg blant annet fullføre «Smile or Die» av Barbara Ehrenreich. Og sikkert også finne andre påskudd for å slippe og lese ferdig La meg synge deg stille sanger…

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter