Tag Archives: oksanen

Sofi Oksanen: Baby Jane

-Måste du dricka hele tiden?
Så. Jag hade lyckast ställa den fråga som jag så länge hade velat få besvarad. En fråga som jag inte hade vågat ställa och som jag inte ens själv hade vågat tänka på.
Jag lyckades till och med bibehålla en stadig röst.

Jeg er ikke spesielt tålmodig. Så etter at jeg hadde lest Sofi Oksanens Stalins kyr og Utrenskning og blitt både heftig og begeistret, var jeg ikke motivert for å vente til den norske oversettelsen av Baby Jane kommer i februar. Det er tross alt flere uker til. Og siden jeg ikke forstår mer enn to ord finsk,  ble løsningen den svenske oversettelsen av Baby Jane. Det svenske, knallrosa omslaget med de to kvinnehendene som ikke holder hverandre, men som likevel er bundet sammen kler forøvrig historien utmerket.

Rosa bok fargekoordinert med rosa kaffekrus. Hva blir neste steg? Interiørblogging?!

Jeg har aldri lest en lengre svensk tekst før, men det gikk overraskende smertefritt. Noe av språkopplevelsen går helt sikkert tapt ved å lese et språk man er såpass uvant som å lese som jeg er med svensk, men ingenting klarer kamuflere at Sofi Oksanen skriver godt, drivende og særegent.

Baby Jane er blant annet en kjærlighetshistorie om to unge kvinner som er langt ute og kjøre. Både fortellerstemmen og kjæresten Piki har angst og depresjoner, begge er tilsynelatende tungt medisinerte og skyller pillene ned med store kvanta rom og øl. Piki, som er en slags ledestjerne i byens lesbiske party-miljø er aldri edru og går heller ikke ut av døra utenom nattlige utflukter på bar. Alle praktiske gjøremål utenfor leiligheten, som innkjøp eller å bære ut søpla, tas hånd om av Pikis eks-kjæreste Bosse. Når pengene til Piki og fortellerstemmen tar slutt er muligheten for å finne seg vanlig lønnet arbeid ikke en gang et vurdert alternativ, de finner løsningen i fiktive Susanna Dagfjäril, en kvinne med Pikis sensuelle stemme og jeg-ets lange ben og som averterer en uendelig mengde med brukte truser, sju deniers strømpebukser og damesko til menn med interesse for den slags gjennom rubrikkannonser i Helsinkis aviser. Med andre ord en inntektskilde som gjør at Piki kan holde seg innendørs.

Fortellerstemmen er i begynnelsen ikke spesielt opptatt av hvorfor Piki ikke går ut, hun reflekterer overraskende lite over det. Hun har tilsynelatende nok med sine egen demoner og virker lenge til å tro at Pikis depresjon og angst ligner på hennes egen, samtidig som  Piki holder  kortene tett til brystet.

Så en dag bara insåg jag att jag inte längre pratade om spunnet socker, Borgbacken, Högholmen eller Sveaborg. Inte om att promenera i nyfallen snö. När Borgbacken stängdes sa Piki – att nästa år. Och jag var på vippen at svara, att just det, nästa år. Men det sa jag inte. Jag sa ingenting.

Livene til de to kvinnene framstår som tilværelser helt uten mangel på faste holdepunkter. Her finnes ikke det mest trivielle, som nattesøvn og måltider, her beskrives ingen nære relasjoner til andre mennesker enn de har til hverandre, her er ingen jobb, ingen møter med offentlige instanser, leger eller psykologer. De driver fritt og vilkårlig rundt, uten særlig evne til å ta vare på verken seg selv eller hverandre.

Alltså spelade det ingen roll om jag var tillsammens med Joonatan. Han var precis lika interessant som vem som helst som inte påminde om Piki. Om alt och alla var ett och detsamma hade jag ingen anledning att byta ut Joonatan mot någon annan. Det skulle dessutom ha kravt en massa ansträngningar. Arbete. Att gå ut och få mer av heterohelvetet. Att hålla kontakt. Telefonsamtal och möten. Att berätta om sig själv. Diskussioner. En oändlig massa jobb. Och slutresultatet skulle ända bara ha varit någonting likadant. Eller, om inte likadant så i alla fall lika meningsfullt. Lika meningslöst.

Baby Jane er en ikke bare en sår kjærlighetshistorie om to unge kvinner, men like mye en beretning om et fraværende psykisk helsetilbud. Slik sett er den nok like aktuell i Norge når den nå kommer i norsk utgivelse som den var i opprinnelseslandet Finland i 2005. Kanskje ikke like gnistrende god som Stalins kyr og Utrenskning, men også Baby Jane fortjener mange norske lesere.

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Utrenskning

Utrenskning er en fasinerende bok. Det er få ting jeg har større underskudd på enn søvn, men likevel satt jeg altså oppe ei natt og snudde bokside etter bokside for å følge historiene til Aliide og Zara, familiene deres og Estlands historie gjennom over femti år. Det er rett og slett utrolig hvor mye man kan få plass til på 332 sider.

Mye godt kommer fra Finland. Her ved Oksanen og Mummi.

Det er altså en fasinerende roman. Den er også trist, opprivende og vond. Den finnes ikke søt eller morsom. Kjærlighet er et av romanens bærende elementer, men den finnes ikke romantisk. I Utrenskning er kjærligheten ofte vond. Og vrengt. For det er kjærlighet som driver Aliide; kjærligheten til søsteren Ingels ektemann, Hans. Det er altså denne kjærligheten, sammen med en hel rekke hendelser og store omveltninger som er utenfor hennes kontroll, som får Aliide til å ta de valgene hun gjør. Valg som sender søsteren og tantebarnet til Sibir, frihetskjemperen Hans i døden i et kott og datteren Taivo til Finland, langt unna sin fjerne, tilsynelatende kalde mor.

I 1992 bor Aliide alene i den vesle huset sitt på den estiske landsbygda. Mannen Martin er død, datteren har dratt, søsteren og tantebarnet Linda er antatt døde og etter Sovjetunionens oppløsning er hun, enke av en kommunist og selv aktiv i kommunistpartiet i årene etter andre verdenskrig ikke særlig populær i bygda. Det hives steiner mot vinduene hennes og skrives skjellsord på dørene. Så Aliide er naturlig nok skeptisk den morgenen hun finner en skamslått ung kvinne liggende på gårdsplassen sin. Hun kunne umulig ligge der uten en grunn. Hun kunne umulig føre noe godt med seg. Stemingen gjennom hele boken, fra første side, hvisker om at dette kan umulig kan gå bra.

Den unge kvinnen, Zara, har et år tidligere forlatt moren og bestemoren, en eldre estisk kvinne som tilbringer dagene med å se opp på himmelen, i Vladivostok, Sibir, for å tjene gode penger som servitør i Tyskland. Servitørjobben ser hun selvfølgelig aldri noe av, ikke pengene heller. Zara ender nemlig som traffickingoffer, og tilbringer dag ut og dag inn voldtatt, oppbanket og neddopet, stadig mer overbevist om at hun har fått som hun fortjener.

Zara, som har lært og snakke estisk av bestemoren, klarer rømme fra hallikene sine på en tur til Tallin, og det er slik hun dukker opp på tunet til Aliide. Slik møtes de to kvinnene, den ene ung, den andre gammel, den ene russisk, den andre estisk. Tilsynelatende har de få fellesnevnere. Sakte og tilknappet, bruddstykket og bitvis avdekkes det for de to, og for leseren, at de derimot har mye til felles. Skvettenheten, som bare Aliide av de to har lært og kamuflere. Skepsisen til alle. Evnen til å holde på en hemmelighet, uansett hvor stor og tung den måtte være. Evnen til å fortrenge. Evnen til å lyve om alt.  Viljen til å ta liv. Vissheten om at alle som ser dem vet. Parallelt kommer det frem hvilken betydning Aliide har hatt for Zaras liv. Og til slutt får Aliide en mulighet til å gjøre bot for seg.

Dette er en bok som kommer til å være med meg lenge, og som jeg vet jeg kommer til å ta fram fra hylla og lese igjen. Jeg vet også at jeg kommer til å lære noe nytt, forstå noe nytt og føle noe nytt neste gang jeg leser den. Utrenskning bør rett og slett leses!

Sofi Oksanen

Debutromanen Stalins kyr kom ut i 2003 og Utrenskning i 2008, og sistnevnte fikk hun velfortjent Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Oksanen ga ut Baby Jane i 2005 og Forlaget Oktober har kjøpt rettighetene til denne   (i følge www.sofioksanen.com) uten at denne har kommet ut på norsk så langt. Jeg er litt i tvil om dette betyr at Baby Jane ikke er like god som to andre romanene eller om det bare er at ting naturlig nok tar litt tid. Mulig jeg rett og slett prøver meg på å lese den på svensk.

Det finnes også andre bloggomtaler av Utrenskning jeg anbefaler å ta en titt på:

  • Rose-Marie oppsummerer Utrenskning veldig elegant med «Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt.»
  • Og Knirk sier at hun «… liker historiske romaner som lærer meg noe uten å trampe ut i faktahelvetet«. Jeg er veldig enig med Knirk i at man kan lære herlig mye av Utrenskning uten at boken på noen måte framstår som belærende eller en faktabok.
  • Moshonista beskriver språket som «originalt, spenstig og tilknappet på samme tid«,
  • mens Solgunn sier at «Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt

6 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Sofi Oksanen: Stalins kyr

-Ka e boka di om, mamma?

-Vel, om ganske mange ting. Blant annet om  ei jente som heter Anna og mammaen hennes.

-Leike dem sammen?

-Nei, jenta mi, de burde nok ha lekt mye mer.

I helga har jeg lest Sofi Oksanens Stalins kyr og konkluderer med hun er verdt all hypen og enda litt til. Jeg er begeistret! Og dette er endatil en debutroman, og Oksanen var bare 26 år da den ble utgitt i 2003. Jeg er overvettes imponert! (Jeg innser også at jeg er i ferd med å bli godt voksen, nå når forfatterene jeg leser er på min egen alder. Det er vel ikke lenge til jeg er gammel nok til å være mora til gutta som spiller VM-finale… Neh, det var en digresjon…). Det er i alle fall beundringsverdig at denne stilsikre og komplekse historien fortelles av en debutant og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese mer hun har skrevet. (Dog er jeg mer usikker på om jeg moden for å ta i mot stylingtips fra dama…)

Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for hennes mot Katariina vil beskytte datteren mot horestemplet estiske kvinner har fått. Men familien estiske fortellinger bæres videre. De handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkingssamfunn. Anna tar historien inn, som hun tar inn det vestlige varesamfunnet og skjønnhetsdyrkelsen. I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse og tror hun har full kontroll.

Vanligvis sluker jeg bøker som jeg blir like begeistret for som Stalins kyr. Men akkurat denne måtte jeg faktisk drøye litt og ta noen pauser fra, både fordi jeg ville opplevelsen skulle vare lengst mulig, men også fordi jeg ble så trist, så trist av den. Stakkars lille ensomme Anna!

Min eneste innsigelse er at jeg gjerne skulle ha fått lest mer enda mer av historiene fra Estland, både fra Katariina og Anna og fra den øvrige familien. Jeg har lest flere andre positive betraktninger om Stalins kyr, blant annet hos Rullerusks rablerierMarianne leser og Christine skriver.

Jeg liker og tro at jeg har lest en god del russisk litteratur, men innså mens jeg leste Stalins kyr at jeg bare har lest de gamle klassikerene og at jeg vet svært lite om samtidslitteratur fra de gamle sovjetstatene. Det er noe jeg har veldig lyst til å gjøre noe med, men det hvisker en liten fornuftig stemme heeelt bakerst i hodet mitt at jeg kanskje muligens burde bli ferdig med den vesle avhandlingen min før jeg tar til å fylle opp bokhyllene med enda flere uleste fristelser. Til da får jeg trøste meg med at Oksanens «Utrensking» allerede står klar i hylla og venter på meg!

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter