Tag Archives: oppvekstroman

Nede i himmelen: Tove Nilsen

Jeg har lest eksemplaret mitt av Skyskraperengler nærmest i filler. Oppfølgerene Skyskrapersommer og G for Goggen har også fått en viss slitasje.

Nå har Tove Nilsen kommet med en fjerde roman om Tove og Goggen i drabantbyen på Bøler, nemlig Nede i himmelen.

Første gang vi møtte Tove, var hun 11 år. I Nede i himmelen er Tove blitt 16 år, og nesten voksen. Det er 1968, på skolen lærer jentene om barnestell,  det skal snart gå menn på månen og Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet  på Bastøy. Ikke det at han blir hjemme så lenge, han blir fort sendt på ungdomshjem.  

Mens de tre foregående bøkene er skrevet fra Toves perspektiv som barn, fortelles denne historien av den voksne Tove som ser tilbake i tid.  Et annet, og mer distansert perspektiv denne gangen. Kanskje er det derfor jeg ikke opplever denne fjerde historien riktig like hudløs som de tre foregående, men i stedet mørkere og mer dyster? Ikke for det, Nede i himmelen har sannelig sine såre øyeblikk den også. Det må være en av Nilsens største styrker, såre, men akk så elegante og stilsikre framstillinger av de som bærer tunge bører, slik som Toves mormor og Goggens venn Tom Dahl. Hele historien til Goggen er hjerteskjærende, og det levnes gjennom boksidene liten tvil om at Goggen ikke vil være blant dem som får leve lenge og lykkelig. De få avsnittene om Goggens mor, særlig om juletrehandlingen hennes, er også håpløst triste.

Forholdet mellom Toves foreldre beskrives mer inngående, og enda mer nådeløst i denne boka. Forholdet, eller kanskje mer riktig avstanden, mellom Tove og foreldrene legges også fram, vondt og ærlig.  Nede i himmelen er på mange måter en betraktning av mennesker på vei bort fra hverandre, Toves foreldre, Tove og foreldrene og ikke minst Tove og Goggen.

Det bør ligge mange eksemplar av Nede i himmelen rundt norske juletrær i år. (Så kan Knausgård og Gelius få stå i fred i bokhandlerhyllene.)

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter