Tag Archives: underholdning

Nobelprisvinnere – litt listegalskap

Inspirert av Rose-Maries litteratur- og filmblogg har jeg laget meg en liste over vinnere av Nobels litteraturpris, bare for å avsløre for offentligheten hvor få jeg faktisk har lest og at jeg egentlig er en litterær wannabe. Det var en del jobb med å lage denne lista, og det er godt mulig det fremdeles mangler en del, men det var ganske gøy og sannelig lærte jeg ikke mye nytt underveis.
 
2009, Herta Müller
Jeg skal lese Pustegynge, den høres virkelig ut som en bok jeg kan like.
2008, Jean-Marie Gustave Le Clézio
Jeg hadde en gang ikke vett til å rødme da han fikk Nobelprisen og jeg innså at jeg hadde ikke hørt om fyren.
2007, Doris Lessing
Jeg hadde en Lessing-periode for mange år siden, så Lessing har jeg lest mye av og satt pris på.
2006, Orhan Pamuk
Har jeg heller ikke lest noe av, til tross for at sjefen en tid nærmest holdt kampanje for at jeg skulle lese Mitt navn er Karmosin. Sannsynligvis hadde han rett.
2005, Harold Pinter
Intet lest, intet sett.
2004, Elfriede Jelinek
2003, John M. Coetzee
2002, Imre Kertész
2001, Sir Vidiadhar Surajprasad Naipaul
2000, Gao Xingjian
 
1999, Günter Grass
Jeg har faktisk lest Blikktrommen.
1998, José Saramago
Jeg trodde ikke jeg hadde lest noe av Saramago heller, men innser at jeg har da lest Klosterkrønike, en gang i hin hårde dager.
1997, Dario Fo
Intet lest, intet sett.
1996, Wislawa Szymborska
1995, Seamus Heaney
1994, Kenzaburo Oe
Min egen sak, virkelig, virkelig bra! Anbefales.
1993, Toni Morrison
De blåeste øynene, Dukke i bek, Sangen om Salomon, Jazz og ikke minst Elskede.
1992, Derek Walcott
1991, Nadine Gordimer
Reisen alene, Min sønns historie, Burgers datter, Julis folk, Hopp. En av mine favorittforfattere.
1990, Octavio Paz
  
1989, Camilo José Cela
1988, Naguib Mahfouz
1987, Joseph Brodsky
1986, Wole Soyinka
1985, Claude Simon
1984, Jaroslav Seifert
1983, William Golding
Fluenes herre. Men ikke mer, det var mer enn nok.
1982, Gabriel García Márquez
Det kan ikke bli så veldig mye bedre enn Hundre års ensomhet!
1981, Elias Canetti
1980, Czeslaw Milosz
  
1979, Odysseus Elytis
1978, Isaac Bashevis Singer
Familien Moskat.
1977, Vicente Aleixandre
1976, Saul Bellow
1975, Eugenio Montale
1974, Eyvind Johnson, Harry Martinson
1973, Patrick White
1972, Heinrich Böll
1971, Pablo Neruda
1970, Aleksandr Isayevich Solzhenitsyn
En dag i Ivan Denisovitsj’ liv  
 
1969, Samuel Beckett
1968, Yasunari Kawabata
1967, Miguel Angel Asturias
1966, Shmuel Yosef Agnon, Nelly Sachs
1965, Mikhail Aleksandrovich Sholokhov
1964, Jean-Paul Sartre
Jeg har lest bruddstykker av Kritikk av den dialektiske fornuft. (Husk at jeg er ingeniør, ikke humanist… Man kan ikke forvente all verden!)
1963, Giorgos Seferis
1962, John Steinbeck
Ja, ja, ja. Vredens druer, Øst for Eden, Alle tiders torsdag, Vår misnøyes vinter, Dagdrivergjengen, Til en ukjent Gud og sikkert mer.
1961, Ivo Andric
1960, Saint-John Perse
 
1959, Salvatore Quasimodo
1958, Boris Leonidovich Pasternak
1957, Albert Camus
Pesten.
1956, Juan Ramón Jiménez
1955, Halldór Kiljan Laxness
1954, Ernest Miller Hemingway
Solen går sin gang. Farvel til våpnene. Og min favoritt; Klokkene ringer for deg.
1953, Sir Winston Leonard Spencer Churchill
1952, François Mauriac
1951, Pär Fabian Lagerkvist
1950, Earl (Bertrand Arthur William) Russell
  
1949, William Faulkner
Larmen og vreden.
1948, Thomas Stearns Eliot
Ikke lest samlet og systematisk, men lest en del.
1947, André Paul Guillaume Gide
1946, Hermann Hesse
Jeg kom meg nesten gjennom hele Steppeulven.
1945, Gabriela Mistral
1944, Johannes Vilhelm Jensen
1939, Frans Eemil Sillanpää
1938, Pearl Buck
1937, Roger Martin du Gard
1936, Eugene Gladstone O’Neill
1934, Luigi Pirandello
1933, Ivan Alekseyevich Bunin
1932, John Galsworthy
1931, Erik Axel Karlfeldt
1930, Sinclair Lewis
Kingsblood. Skremmende historie om raseskillet i en ikke alt for fjern fortid.
 
1929, Thomas Mann
Døden i Venedig.
1928, Sigrid Undset
En av tidens beste historier: Kristin Lavransdatter. (Jeg liker det meste Undset har skrevet, men ikke noe er i nærheten av Kristin Lavransdatter.)
1927, Henri Bergson
1926, Grazia Deledda
1925, George Bernard Shaw
Pygmalion.
1924, Wladyslaw Stanislaw Reymont
1923, William Butler Yeats
1922, Jacinto Benavente
1921, Anatole France
1920, Knut Pedersen Hamsun
Smitt og smule, tror jeg.
 
1919, Carl Friedrich Georg Spitteler
1917,Karl Adolph Gjellerup, Henrik Pontoppidan
1916, Carl Gustaf Verner von Heidenstam
1915, Romain Rolland
1913, Rabindranath Tagore
1912,Gerhart Johann Robert Hauptmann
1911, Count Maurice (Mooris) Polidore Marie Bernhard Maeterlinck
1910, Paul Johann Ludwig Heyse
Her har vi visst et helt tiår med forfattere jeg ikke klarer plassere…
  
1909, Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf
Keiseren av Portugalien, Jerusalem, Gösta Berlings saga
1908, Rudolf Christoph Eucken
1907, Rudyard Kipling
Jungelboken…
1906, Giosuè Carducci
1905, Henryk Sienkiewicz
Her kan jeg slå i bordet med at jeg har lest Que Vadis. Mange, mange ganger. Ganske underholdende bok, faktisk!
1904, Frédéric Mistral, José Echegaray y Eizaguirre
Hvem, sa du?
1903, Bjørnstjerne Martinus Bjørnson
Selvfølgelig!
1902, Christian Matthias Theodor Mommsen
1901, Sully Prudhomme

 

7 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Ligningen for lykke

Vi har vært borte på langhelg. O’ lykke!

Med i bagasjen hadde jeg med tre bøker; Ligningen for lykke av Maria Reinertsen, biografien om Einar Førde av Tor Obrestad og Cormac McCarthys Alle de vakre hestene. Variert lesning, med andre ord.

Først ut var Ligningen for lykke, som jeg falt for første gang jeg hørte om den. (Den har til og med millimeterpapir trykt på omslaget, noe som har tilsvarende virkning på ingeniører som honning har på fluer.) Boka kom ut tidligere i år og har fått mange gode anmeldelser, blant annet i Klassekampen og hos NRK. Forfatteren, Maria Reinertsen er utdannet samfunnsøkomom og er journalist hos Morgenbladet.

Noe av det som tiltalt meg med denne, utover det lekre millimeterpapiret, er at jeg lenge hatt lyst til å lese meg litt opp på samsfunnsøkonomi og økonomisk politikk, siden jeg må erkjenne at det er et felt der kunnskapshullene er mørke og dype, men hvert forsøk har strandet på at det er akk så kjedelig!!! Så ikke denne. Ligningen for lykke er lettlest, underholdende, morsom, lærerik og full av referanser til ting det går an å forholde seg til. Litteraturelskere kan for eksemplel kose seg med avsnitt som:

Det minner mistenkelig om Frps politiske prioriteringer. Noens lykke er mer verdt enn andres: De som ikke liker dugnad fremfor de ensomme ulvene. Ofrene fremfor de kriminelle. Tenk deg en lykkemåling blant medlemmene i familien Helmer etter at Nora har gått ut av Dukkehjemmet. Sjansen er stor for at den ville konkludert med Torvald og barnas samlede lykketap er større enn Noras gevinst, og at hun av hensyn til BNL (Brutto Nasjonal Lykke) burde holdt seg hjemme.

Det foregående sitatatet gjenspeiler forøvrig stemningen i boken godt. Reinertsen er født i 1980 og det merkes godt på språk og stil at forfatteren er ung. (Forøvrig ment utelukkende positivt). Jeg vil gjerne anbefale kapittelet om klimakvoter, som presenteres som manuset til spillefilmen The Marginal Cost. Ikke bare fordi det er godt skrevet og til dels hysterisk morsomt, men fordi det samtidig evner å lære meg ting om klimakvoter som jeg ikke ante at jeg ikke visste.

Hva er så ligningen for lykke? Nå har ikke WordPress noen egnet formeleditor, så jeg prøver meg ikke på å gjengi den, men den nysgjerrige leser anbefales å lese boka. I diskusjonen rundt ligningen for lykke presenteres forøvrig Easterlin-paradokset; selv om penger ser ut til å øke enkeltindividets lykke, så har ikke samfunnets lykkescore økt sammen med den økonomiske veksten. Dette forklares med at «gleden ved høyere inntekt også avhenger av status», og det refereres til undersøkelser som viser at mange foretrekker en situasjon hvor de tjener 50 000 dollar og naboene 25 000 fremfor en situasjon der naboene tjener 200 000 dollar og de selv 100 000.

«- Nå er ikke krisa helt over, men jeg håper at økonomifaget har lært seg å låne øre til andre. Ikke minst til andre fag.», uttaler Reinertsen i et intervju med Klassekampen, på spørsmål om hva økonomifaget kan lære av alle tilfeldighetene bak økonomiske valg og ikke minst av finanskrisen (eller av finanskrisa, som de selvfølgelig skriver i Klassekampen). Vel, hadde alle økonomer vært like belest som Maria Reinertsen framstår som, jeg kan ikke skjønne annet enn at hun må ha en ganske velfylt bokhylle, så hadde kanskje verden sett litt annerledes ut.

Anbefales!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

The To-Do List

Jeg har en kontorpult full av lister. Lister over hva jeg må gjøre før lunsj, lister over hva jeg må gjøre etter lunsj, lister over hvem jeg må ringe denne uka, lister over hvilke artikler jeg må ha lest før helga, lister over viktige høydepunkter denne måneden og så videre og så videre. Jeg har til og med underlister til de enkelte listene, som presiserer hvilke spørsmål som må stilles, hvilke figurer som må sees grundigere på og over mulige lokasjoner for møtet neste torsdag. Med andre ord, jeg setter pris på en god liste.

Så da jeg så Mike Gayles bok «The To-Do List» var jeg naturlig nok lett bytte.

Spurred on by a desire to be organised, Mike Gayle has drawn up a To-Do list containing every single item he’s been meaning to do but just keeps putting off… Covering everything from «Read war and peace» (963) to «Clean gunk from bathroom u-bend» (1108) and from «Tell parents I love them» (12) through to «Work out how to reset clock on DVD player» (223) Mike begins the task of a lifetime…

Will he do it? Maybe?

But can he do so without driving his long-suffering wife Claire completely insane in the process?

Historien om forfatteren, ektemannen og tobarnsfaren Mike som skriver alle listers mor over ting han må få gjort for å regne seg som ekte voksen er skikkelig underholdende lesning. Jeg fniste og kniste godt gjennom boka og Mike og konas bestrevelser for å oppfatte seg selv som voksne er fornøyelige og noe mange kan kjenne seg igjen i. Man har da barn, huslån og garasje, solide manifest på at man har gått hen og vokst opp, men hvorfor føler man seg da fremdeles som 23? Skal ikke hodet komme etter?

Men noen innsigelser har jeg. Det slo meg mens jeg leste at dette var da en fryktelig friksjonsfri hverdag. Kona, Claire, er rett og slett bemerkelsesverdig tålmodig og støttende og de to små barna er perfekte prakteksemplar. Ingen krangler om hvem som skal stå opp 05:30 med ungene denne søndagen og hvorfor det er tomt for brød i brødboksen, ingen konflikter eller gnisninger og ingen hylende treåring som ikke vil noen ting som helst. Pussig, tenkte jeg, siden boka tilhører en sjanger som ofte utnytter et slikt potensial til å beskrive familiescener folk kjenner seg igjen i til det fulle.

Så etter å ha lest boka besøker jeg hjemmesida til Mike og det er først der jeg får med meg at «The To-Do List» er «non fictional». Det forklarer kanskje hvorfor kona er så mild og støttende at hun kunne glidd rett inn i Stepford, hvorfor vennene alle er «fantastic people» og hvorfor man ikke blir kjent med noen i denne boka. Jeg er klar over at dette er underholdningslitteratur, det er ikke Krig og fred, men det blir etter hvert irriterende hvordan man ikke blir kjent med noen av personene, gjennom 344 sider forblir alle karakterene utover Mike Gayle kun navn. For all del, jeg skjønner godt at Gayle ikke ville ta en Knausgård og brette ut innsida til alle han noensinne har møtt, men jeg tror kanskje historien kunne ha blitt mer underholdende om han hadde skrevet ut ideen som ren fiksjon og dermed kunne tillatt seg og gi persongalleriet litt mer dybde og realisme.

Skal man lese en knakende god bok om britiske menn som sliter med å bli voksne og som liker lister er fremdeles Nick Hornbys High Fidelity nummer en på lista, men «The To-Do List» er fin-fin underholdning den også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter