Tag Archives: usa

Den lille skuffelsen: Sommeren uten menn.

Jeg skrev først «den store skuffelsen» i overskriften, men tok meg i det, siden Sommeren uten menn helt ærlig ikke var noen stor skuffelse. Den er ikke stor på noen som helst måte, dessverre, den er derimot ganske likegyldig og uengasjerende.

Forventningene, derimot, var store. Jeg elsket What I Loved, lot meg fasinere av The Shaking Woman og likte The Sorrows of An American, så hvorfor skulle jeg ikke falle for Sommeren uten menn? Til tross for den litt illevarslende, ukebladnovelleaktige tittelen?

Det slo meg raskt at det var noe ukebladsk over hele historien også, med den forsmådde hustruen, den hormonstyrte ektemannen løpende etter den yngre kollegaen, reisen til hjemstedet, tenåringsjenteintrigene, de akk så vise damene på eldresenteret og det strevende småbarnsforeldreparet i nabohuset. For ikke å glemme slutten. (Men strengt tatt er slutten så klisjeaktig og samtidig så hastig sammenrasket at den burde bli glemt.) Historien som helhelt kommer ganske enkelt ikke helt i mål. Den ytre handlingen er uorginal og Hustvedt lykkes i mine øyne ikke med ambisjonene med å oppveie, eventuelt utnytte dette med paralleller til tidligere tiders romaner for kvinner og med evinnelige neurosciences-referanser av typen «Man kan ikke lokalisere selvet i et nervenettverk.»

Flere blogger skriver glimrende om Sommeren uten menn, slik som Bai og Janke, og de påpeker også denne hangen til å holde foredrag samtidig som man skriver roman, noe som i denne boka oppleves både som trettende og belærende. I What I Loved og til dels The Sorrows of An American fungerte det, her blir det bare gjentakende og oppstykket. På den andre siden, for å balansere meg selv litt, så er det mange glitrende avsnitt i Sommeren uten menn, og selv om teksten er noe springende så lykkes Hustvedt med å skape gode bilder.

Jeg tok meg også i å ergre meg over Hustvedts hang til å trekke inn eget liv, eller rollemodeller som minner om henne og familien, i nok en historie. For vi har vitterlig lest om den vakre, vevre, skandinaviskættede forfatterinnen, med særs aktiv nevrologi, med en datter, en kjent ektemann og med tilsynelatelig ulegelige sår fra møter med ufølsomme jevnaldrende på skolebussen i oppveksten, har vi ikke? Jeg slår et slag for at forfattere med trang til å drøfte eget liv mellom to permer heller kjøper seg en dagbok. Hørte du det, Knausgård?

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Siri Hustvedt: Det jeg elsket

Blanke ark

Det er langt mellom hver gang jeg leser en bok jeg ikke vet noe som helst om. De aller fleste bøkene jeg leser har jeg enten hørt om fra venner og kollegaer eller lest om i aviser eller på nettet. Siri Hustvedts Det jeg elsket (Jeg leste den på engelsk, med orginaltittelen What I Loved) visste jeg absolutt ingenting om. Jeg hadde bare bestemt meg for å lese en Hustvedt-roman og denne hadde den fineste tittelen. Det stod engang ikke noe om innholdet på omslaget, så jeg startet lesningen helt uten forventninger om til handlingen og hva jeg ville synes om den.

Att döda ett barn

Det tok ikke så mange sidene før jeg skjønte hva som ville komme, hva som lå i stemningen.  Gjennom hele Det jeg elsket kan du kjenne «The Undertoad», som John Irving så godt beskriver det i  Garps bok. Som i Stig Dagermans novelle skjønner vi hva som vil skje, at det er uunngåelig og hele del 1 av romanen bygger opp til starten av del 2, et barns død.

Et dukkehjem

Det døde barnet, Matt, er elleve år, og det eneste barnet til professorekteparet Leo Heinzberg og Erica Stein. De mange historiene i boka fortelles av en aldrende og nesten blind Leo, sittende alene i leiligheten i SoHo, og kretser om dem selv, kunstnervennen Bill Wechsler og konene, Lucille og Violet, og sønnen Mark. Gjennom hele historien gransker, analyserer og intellektualiserer de, til en grad som nesten gjør det  vanskelig å se hvordan de får tid til å hele tatt leve livene de analyserer.   Kanskje det er nettopp det som skjer med Lucille, en karakter jeg ikke får grep om, at hun betrakter hvordan det man sier og gjør oppfattes så intenst at du hun til slutt blir handlingslammet?

Det jeg elsket er en betraktende og beskrivende roman, den gir meg følelsen av å stå utenfor og se inn, litt som publikum ser inn på historiene som fortelles i de små og store boksene Bill Wechsler lager. Kanskje er den rett og slett litt for betraktende?

Byttingen

I del 3 av boken endres tempoet og intensiteten i historien, som her dreier mye rundt Bills sønn Mark. Mark er en kompleks og vanskelig karakter, og historiens hans gjenspeiler Bills kunsteriske fasinasjon for eventyr om byttinger (eng. changelings), barn som i følge nordisk folklore byttes ut med barn av de underjordiske. Jeg har flere ganger, både underveis i lesingen og etterpå, blitt stående og gruble på trollmødre og mødre, ektemenn som ofres for at barnet skal slippes fri, hvorvidt kunsten speiler livet eller omvendt og hvor langt det egentlig er fra New York til Vermont. Bare for å nevne noe. (Og mens jeg er i gang med å tilstå min utilstrekkelighet kan jeg like godt innrømme at Hustvedt innimellom bruker engelske ord som er så lange og kronglete at jeg nesten mistenker henne for å dikte opp tulleord. Nesten.)

Det jeg elsket er en kompleks roman som fremdeles kverner rundt i hodet mitt, og som jeg sliter med å forstå. Det er sikkert derfor jeg liker den, til tross for at den gjerne kunne ha inneholdt litt mindre dannelse og litt mere damp.

 

5 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Cormac McCarthy: Alle de vakre hestene eller All the pretty horses

The house was built in eighteen seventy-two. Seventy-seven years later his grandfather was still the first man to die in it. What others had lain in state in that hallway had been carried there on a gate or wrapped in a wagonsheet or delivered crated up in a pinewood box with a teamster standing at the door with a bill of lading. The ones that came at all. For most part they were dead by rumour. A yellowed scrap of newsprint. A letter. A telegram.

McCarthy setter tonen for historien allerede på side 4. Eller strengt tatt setter han den vel allerede med likvaken i første avsnitt. For dette er ikke en lettbeint historie om livet i den ville vesten. Det er nakent, nøkternt og brutalt. Det står om liv eller død. Og som McCarthy skriver, «They seemed to fear only dying in bed

Cormac og mors krumkaker.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke har lest denne boken før. For den er helt fantastisk.  Jeg har brukt ganske lang tid på å lese den, siden det for min del krevde høy konsentrasjon å komme seg gjennom engelsken, men det har det vært verdt. Språket er gjennomført og tett, handlingen er i McCarthy-stil intenst dialogdrevet og det finnes ikke et dødpunkt i hele beretningen. Ikke en eneste innvending har jeg, ikke én! Den eneste boka jeg har lest det siste året som kan måle seg med denne, er McCarthys siste roman, The Road. (Jeg har blogget om The Road og No Country for Old Men tidligere.)

Jeg synes det er vanskelig å si noe om denne romanen som ikke allerede er sagt, siden den er jevnt over skrytt opp i skyene av anmeldere og lesere i land etter land. Historien dreier seg om John Grady Cole (15) som på slutten av førtitallet forlater familiens nysolgte ranch i Texas sammen med den jevnaldrende kameraten Rawlins og krysser grensen til Mexico. På veien møter de en tredje gutt, som nok bare er tretten år og kaller seg Jimmy Blevins. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men kan si så mye som at sistnevnte får både stor betydning for hvordan historien utvikler seg og en trist skjebne.

I Mexico får John Grady og Rawlins jobb med hestene på Hacienda de Nuestra Senora de la Purisima Concepcion, eid og drevet av Don Hector Rocha. Og der blir den amerikanske leiearbeideren John Grady forelsket i Rochas meksikanske, rike,  vakre syttenårige datter Alejandra. Det kan ikke ende vakkert. De rir ikke lykkelige inn i solnedgangen. Les boka!

Jeg ser fram til å lese resten av McCarthys Border Triology, The Crossings og Cities of the Plain, eller Over grensen og Byene på høysletten som de heter på norsk, i løpet av 2011. Så langt har jeg bare lest McCarthy på engelsk, og jeg er usikker på jeg skal fortsette med det eller jeg skal lese de i norsk oversettelse. Er litt bekymret for at intensiteten i dialogene skal gå tapt i oversettelsen. Et annet spørsmål er om det lønner seg å lese Suttree først, siden Cities of the Plain delvis skal peke tilbake på denne?

Alle de vakre hestene har også vunnet seg en plass høyt oppe på lista over bøker jeg kommer til å pushe på barna mine når de blir større, for dette er blant så mye annet en fantastisk historie om overgangen mellom gutt og mann og hvordan uskyld byttes ut med knallharde konsekvenser.

All the pretty horses ble forøvrig filmatisert med Matt Damon og Penelope Cruz i 2000, regissert av Billy Bob Thornton. Jeg har ikke sett filmen, og kjenner at jeg har ikke lyst til å se den heller. Ikke et vondt ord om Matt Damon, men dette kunne være et flott utgangspunkt for å bruke unge, sultne skuespillere, og ikke la tenåringsroller nok en gang spilles av voksne, glattpolerte Hollywoodstjerner.

Og igjen; les boka!

4 kommentarer

Filed under Hyllemeter

Fantastisk om tvillinger: Indivisible by two

Aller først, dette er ei bok jeg virkelig, virkelig anbefaler! Nå må dere ta høyde for at jeg skriver dette med kraftige tvillingmorbriller, men Indivisible by Two er underholdende, lærerik og veldig interessant. Sånt helt objektivt, altså!

Nancy Segal (For å flåse litt så ble jeg skeptisk av etternavnet, jeg har i min fjerne ungdom sett litt vel mange Steven Seagal-filmer…For dere som ikke vet hvem Steven Seagal er, så er denne YouTube-videoen veldig oppklarende. For oss andre er den veldig underholdende.) er psykolog og tvillingforsker og har tidligere utgitt Entwined Lives: Twins and What They Tell Us About Human Behavior.

Indivisible by Two – Lives of Extraordinary Twins er delt i fire bolker og presenterer 12 utrolige historier om tvillinger, trillinger og firlinger. Alle historiene er engasjerende og Segal presenterer familiene med svært respektfullt og jeg lar meg imponere over alle som deler av livet og hverdagene sine.

Blant historiene vi får presentert er blant annet en historie om to eneggede tvillinggutter, som etter fødselen blir oppgitt til adopsjon av de ugifte foreldrene. To måneder senere gifter foreldrene seg og henter tvillingguttene hjem til seg. Etter at guttene har blitt unge voksne kommer det fram, gjennom tilfeldigheter, at bare en av de er parets biologiske sønn, den ene gutten de fikk med seg hjem var en annen baby som var på samme barnehjem samtidig og at den andre biologiske tvillingen ble adoptert bort til en annen familie i samme by. Jeg lar meg fasinere av hvor like disse to guttene er, til tross for at de har vokst opp i to ulike familier, samtidig som det gjør vondt å tenke på hvor komplisert dette måtte ha føltes for de tre guttene og de to familiene deres.

Vi møter også de eneggede tvillingene Craig og Mark som har giftet seg med de eneggede tvillingene Diana og Darlene og som lever et idyllisk liv som naboer. Fasinerende nok er barna til disse to parene genetisk sett like som vanlige søsken, siden eneggede tvillinger har nærmest identisk DNA. Forfatteren påstår faktisk at det ikke kan påvises ved en vanlig DNA-test hvem av Mark/Craig og Diana/Darlene som er barnas biologiske forelder, og siden hun tross alt er en internasjonalt annerkjent forsker får vi nesten tro på det. I samme åndedrag kan jeg også nevne historien om de eneggede tvillingsøstrene Marcy og Tracy. Da det viste seg at Tracy ikke kunne få egen barn, valgte tvillingsøsteren Marcy å bære fram barna hennes, med sine egg befruktet av Tracys ektemanns sæd. Rett og slett utrolig fasinerende, og veldig godt presentert av forfatteren.

Selv blir jeg av og til litt matt av å holde tritt med mine tvillinggutter (og de to søstrene deres), da trøster jeg med den siste historien i boka, om et firlingpar i Canada som består av to par eneggede tvillinggutter. (Og nok en gang faller jeg helt i staver over at det går an! At to egg blir befruktet, og at begge disse spontant og uforklarelig deler seg i to og utvikler seg til to individer!)

Nok en gang, anbefales!!

På sidene til Tidskrift for Den norske legeforening kan dere lese en fin og grundig anmeldelse av boka.

3 kommentarer

Filed under Forskning fryder, Hyllemeter, Tvillingbok

Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika.

Tidligere har jeg lest og skrevet om Livets lyse sider og Lokket og lurt, nå var turen kommet til det som kanskje er Ehrenreichs mest kjente bok, Nickel and Dimed, eller som den heter på norsk, Kjøpt og underbetalt: om (ikke) å klare seg i Amerika.

Mye er sagt, skrevet og synset om hvordan man kan leve på minimumslønn i USA, i denne boka erfarer forfatter Ehrenreich hvordan det er, og hvordan man kan overleve på minimumslønn. Konklusjonen er ganske enkel; man kan egentlig ikke det.

Ehrenreich går ganske grundig til verks, hun prøver forskjellige type jobber, blant annet servitør, butikkmedarbeider, rengjører og stuepike. Fellesnevnere er at det er tungt arbeid, svært stressende og dårlig betalt. Så dårlig betalt at man selv med fulltidsjobb ikke nødvendigvis er i stand til å fø seg selv og familien, noe som har ledet til begrepet «the working poor». Jeg blir rett og slett sinna bare av å tenke på det!

Moshonista har også skrevet et veldig fint innlegg om denne boka her. I likhet med henne har jeg veldig lyst til å lese mer av Ehrenreich, aller helst Global Woman, som du blant annet kan lese om her. (Sånn lesning får meg til å konkludere med at det er like greitt at jeg fortsetter med både å vaske møkka mi sjøl og passe ungene mine sjøl…)

Boka anbefales, kort og greitt!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hyllemeter

Barbara Ehrenreich: Lokket og lurt. På (forgjeves) jakt etter den amerikanske drømmen.

De siste kveldene har jeg brukt på Barbara Ehrenreich’s bok om hennes eksperiment om hverdagen som arbeidssøkende «hvitsnipps-arbeider (jeg finner ikke et godt norsk ord for «white collar worker?): «Bait or Switch. The (Futile) Pursuit of the American Dream«. Ehrenreich har mange titler bak seg, blant annet Smile or Die / Livets lyse sider som jeg har skrevet om her og kanskje hennes mest kjente: «Nickel and Dimed: Undercover in Low-wage USA«. Sistenevnte anskaffet jeg samtidig som Bait or Switch og jeg burde strengt tatt ha lest den først, siden Bait or Switch ble initiert av alle henvendelsene hun fikk etter Nickel and Dimed.

Ehrenreich fikk nemlig brev på brev og epost på epost fra mennesker som strevder økonomisk, og ikke bare fra de som jobber fulltid og mer til, men med så lave lønninger at de likevel ikke har mulighet til å forsørge seg og sine, men også fra mennesker som tilsynelatende skulle kunne ha det ok. Nemlig de som hadde gjort alt «riktig»; de med universitetsutdannelse, gode karakterer, de som ventet med barn til de var voksne, ferdigutdannede og i jobb. Så mister de jobben, enten det er omorganiseringer, nedbemanninger eller andre årsaker, og det er plutselig ikke så enkelt og finne seg en ny jobb.

Ehrenreich utstyrer seg med pikenavnet, en autentisk, men noe modifisert CV, allierer seg med en bråte resyme-skrivere og karriere-coacher med feite timepriser og setter ut for å finne seg en «hvitsnipp-jobb», gjennom nettsider, nettverksarrangementer av ymse slag og «costly career coaching events», det meste godt innsauset i positivitetsteori.

Boka er interessant og fremstår som relativt grundig. Dama er til tider morsom, selv koser jeg blant annet når hun harselerer med personlighetstester som Myers-Briggs. Slike tester brukes gjerne i en argumentasjonsrekke om at det ikke finnes «dårlige ansatte» eller «dårlige jobber», men at det kan finnes «dårlige matcher» mellom jobb og ansatt, det er personligheten som rett og slett ikke matcher stillingen .

Historien Ehrenreich presenterer kan selvfølgelig sees fra andre vinkler også, jeg kan for eksempel se for meg at USAs forrige president har et litt annet syn på tingenes tilstand. Jeg klarer ikke helt overføre forholdene Ehrenreich beskriver til norsk arbeidsliv, og jeg nekter tro at det er bare fordi jeg jobber innen forskning og utdanning, og ikke har noen særlig erfaring med den typiske forretningsverdenen Ehrenreich utforsker i boka. Jeg håper også at ikke alt er like svart som hun beskriver over dammen heller, for særlig lystig lesning var det virkelig ikke.

I et intervju om boka sier Ehrenreich, på spørsmål om «Nickel and Dimed was met with great acclaim. It was made into a play and is required reading in many university courses. What do you hope to achieve with Bait and Switch?«:

I would like to start a discussion up among people who are unemployed or insecurely and anxiously employed about what’s going on and what can we do about it. There is quite a large constituency that could work to have better financial supports for unemployed people, extend unemployment insurance, and universal health insurance. Beyond that, I think people who have been jerked around by the corporate world might want to start talking about corporate governance. Who’s making these decisions? Is the practice of constantly getting rid of people really any way to run a business?

2 kommentarer

Filed under Hyllemeter